Sandnesmålvakt, Per Ingvald Søyland Bø: -Jeg er nok ikke en typisk håndballspiller

Sandnesmålvakten, Per Ingvald Søyland Bø, har travlere dager enn de aller fleste, og det kan virke som om han ikke vet at døgnet bare har 24 timer.

Før jeg tok kontakt med Per Ingvald Søyland Bø sendte jeg en melding til en håndballvenn i Stavanger og spurte om han kjente Per Ingvald. Selv visste jeg ingen ting om han, og det ville vært greit med litt forhåndsinformasjon. Min kilde kjente dessverre heller ikke Per Ingvald, men han skulle sjekke med noen kamerater. Noen timer etterpå fikk jeg en SMS.

-Per Ingvald er en energisk fyr, som elsker traktorer, gravemaskiner og lastebiler. Han elsker å skru på alt som har fire hjul, kjøre ATV på heia og så er han mye i fjøset. Han kjører lastebil for onkelen sin nå, men har vært maskinfører. Han bor på Torstad (ute i ingenmannsland), en plass uten mobildekning 🙂 Men han mener selv han bor veldig sentralt 🙂

-Det var mye sant i det de skrev

Det første jeg gjorde da jeg fikk snakke med Per Ingvald var å lese opp SMS´n jeg hadde fått. Var det noe sannhet i den informasjonen jeg hadde fått?

-Det er en stor feil der. Jeg er ikke fra Torstad, jeg er fra Tovdal, men bortsett fra det er det mye sant i det de skrev, smiler Per Ingvald.

Et par timer etter at jeg hadde snakket med Per Ingvald sendte han meg en melding hvor han spurte meg om hvem det var som hadde sendt meg den informasjonen, og jeg svarte som sant var.

-Det vet jeg faktisk ikke. Jeg fikk meldingen fra en som hadde fått vite dette gjennom andre, men jeg mistenker at min kilde har kontakter innad i laget ditt.

-Hmm, jeg har noen mistanker, smiler hovedpersonen selv.

Per Ingvald kommer altså fra Tovdal en liten bygd i en annen liten bygd, Brusand.

-Det er bokstavlig talt i ingenmannsland, forteller Per Ingvald, før han skynder seg å legge til.

-Det tar cirka 15 minutter å kjøre til Nærbø, og det er 10 kilometer til nærmeste butikk.

Det er der han er født og oppvokst, og det er der han fortsatt bor.

-Jeg bor på gården hjemme, og driver akkurat å skal flytte til nabohuset der mormor har bodd. Så er planen at jeg skal bo der noen år før jeg overtar gården, forteller han.

Akkurat det kommer vi litt tilbake til senere i praten, enn så lenge er det pappa Odd Egil og mamma Ingonn som driver gården, som en gang i fremtiden skal bli Per Ingvalds.

-Jeg har to eldre tvillingsøstre, Ine og Oline, de er fire år eldre enn meg, men har sagt fra seg odelen. Så det ansvaret blir nok mitt. Gården vår er vel middels stor, og det går an å leve av den. Vi driver med melkeproduksjon, storfe og sau, forklarer Per Ingvald.

Storesøstrene til Per Ingvald, Ine og Oline, og lillesøster, Oda, er i likhet med han håndballspillere. Ine og Oline spiller 2. divisjon for Nærbø, mens Oda holder til på Nærbøs J16-lag.

-Mamma og pappa har kjørt meg over alt

Per Ingvald gikk barne- og ungdomskolen på Ogna, 17 km hjemmefra, og det betød skolebuss hver morgen og ettermiddag.

-Bussen stoppa på alle mulige små plasser, så det tok en halvtime hver vei, forteller Per Ingvald.

Per Ingvald spilte håndball og fotball gjennom hele oppveksten, i tillegg til å være aktiv i 4H. Men når du bor i det du selv omtaler som «ingemannsland» betyr det at de fleste aktiviteter skjer et godt stykke unna hjemmet.

-Det har gått veldig greit, selv om jeg har bodd litt langt unna. Mamma og Pappa har alltid kjørt meg over alt, og jeg har alltid fått lov til å gjøre det jeg vil, sier Per Ingvald, tydelig takknemlig.

Og det var nok ikke en stille og rolig liten gutt de hadde i baksetet på vei til, eller fra, trening, 4H eller andre aktiviteter.

-Du skal helst være litt idiot for å stå i mål

-Gal er et sterkt ord, men jeg var nok litt galen og hadde ingen sperrer for noe som helst. Det er sikkert derfor jeg havna i håndballmålet også. Du skal helst være litt idiot for å stå i mål i håndball, vi keepere mangler noe i hodet, flirer Per Ingvald.

-Jeg er gammel håndballkeeper jeg også, smetter jeg forsiktig inn.

-Ja nettopp, der kan du se, kontrer han kjapt.

Og jeg må si meg litt enig med gutten

Per Ingvald spilte håndball og fotball for Brusand, men da han var 12-13 år byttet han håndballag til Nærbø. I fotball var det hjemklubben helt frem til han ga seg som 16/17 åring. Da han var 19 år gikk turen fra Nærbø til Sandnes, et lag som består av mange spillere fra talentfabrikken på Nærbø.

-Jeg spilte ving på håndballen til å begynne med, men jeg var skikkelig dårlig. Håndballtreneren min spurte pappa en gang vi var på vei til Rødspette cup i Danmark om han trodde jeg kunne tenke meg å stå i mål. Han så nok at det kunne passe bra for meg, siden jeg var den typen jeg var, helt galen. Jeg var vel 13 eller 14 år dag, og siden det har jeg vært keeper, smiler Per Ingvald.

-Og nå er du keeper i REMA 1000-ligaen. Når skjønte du at du kunne bli god?

-Det har jeg vel aldri helt forstått at jeg har blitt bedre og bedre. Jeg var aldri 1. målvakt, og kjempet stort sett alltid bak en annen annen som var eldre og bedre enn meg. Men noe riktig må jeg nok ha gjort som har kommet dit jeg er i dag, forteller han beskjedent.

Grunnarbeider og maskinfører

Per Ingvald er en praktisk fyr som liker å bruker hender og kropp til fysisk arbeid. Derfor var det heller ikke så rart at han gikk løs på en praktisk utdannelse etter at ungdomsskolen var ferdig.

-Jeg var nok den eleven som hadde mark i rævva og det hendte vel mer enn en gang at jeg fikk beskjed om å gå meg en runde rundt skolebygningen.

Bygg og anlegg var helt sikkert rett skolevalg for Per Ingvald, og etter endt skolegang gikk turen ut i læra. Men ikke i bare ett fag, Per Ingvald har fagbrev i to

-Først gikk jeg i lære i to år for å bli grunnarbeider, og så gikk jeg i læra i ett år for å bli maskinfører, smiler han, kanskje litt stolt.

Da skulle man kanskje tro at han jobbet som grunnarbeider eller maskinfører ved siden av håndballen. Men neida, 22-åringen gjør noe helt annet.

-I fjor vinter tok jeg lastebillappen, og i dag kjører jeg tippbil for onkelen min.

Og alt dette har han gjort samtidig som han har spilt håndball på et høyt nivå. Per Ingvald er typen som rekker unna det meste.

En travel hverdag.

-Nei den hverdagen jeg lever passer nok ikke hvem som helst, slår han rolig fast.

-Hvordan ser egentlig en vanlig arbeidsdag eller -uke ut for deg?

-På hverdagene er jeg oppe klokka 05:00 og kommer meg ut av huset sånn cirka 05:30. Fra klokka 06:00 sitter jeg i lastebilen og jobber, og veldig ofte er det sånn at jeg har med meg treningsbagen fordi jeg ikke rekker hjemom før jeg skal på trening ved 17-tiden. Hver eneste helg steller jeg fjøset hjemme, men har ordna meg fri de dagene det er bortekamper. Det er vel egentlig bare søndagskveldene som her helt fri, smiler Per Ingvald.

-Så du har egentlig ikke noen fritid?

-Njeeei, egentlig ikke. Men jeg har jo mange av vennene mine i håndballen, og jeg bruker jo mye tid på håndballen. Det blir en form for fritid det også da, slår han fast.

–Hva med kjæreste, blir det tid til det oppi alt dette?

-Det handler om å prioritere det. Jeg hadde en kjæreste i tre år, og det funka fint lenge det. Det gikk skeis til slutt, men det hadde ikke noe med håndballen å gjøre altså.

Og jeg sitter igjen med en følelse av at han elsker det travle livet sitt. Det er noe ekte og entusiastisk i måten han forteller om det på. Hva gjør han om han plutselig skulle få en hel helg fri?

-Om jeg hadde fri en helg nå ville jeg nok vært hjemme på gården. Hadde det vært om sommeren hadde vi sikkert kunne dra på en hyttetur, eller noe sånt. Men jeg hadde ikke klart å bare roe helt ned og slappe av. Det er den marken i rævva da, jeg hadde nok måttet finne på et eller annet å holde på med. Jeg har faktisk vært sjekka for ADHD, men det er ikke påvist. Legen min fortalte visstnok at han trodde mye av alt det rare jeg holdt på med skyltes pur faenskap, flirer Per Ingvald, før han legger til

-Jeg kan sitte i ro om jeg vil altså.

-Hadde det vært opp til moren min hadde jeg overtatt gården i 2025

Fremtiden til Per Ingvald er på mange måter spikra. Han skal overta gården, med tid og stunder, men akkurat når det skjer vet han ikke helt.

-Hadde det vært opp til moren min hadde det nok skjedd allerede i 2025. Men jeg vet ikke helt. Jeg ser for meg å spille håndball ihvertfall i to, tre år til om ikke noe helt spesielt skjer. Jeg vil ikke ta over gården før jeg er ferdig med håndballen, og så kunne jeg i tillegg tenkt meg å gå vinterlandbruksskolen på Øksnavad før jeg blir bonde på heltid.

-Gleder du deg til den dagen du overtar gården?

-Ja, jeg gjør jo det, og jeg håper det skal gå bra. I noen år vil det helt sikkert være 100 % jobb, og vel så det. Men etterhvert håper jeg at kan få muligheten til leie meg ut som grunnarbeider, maskinfører eller lastebilsjåfør ved siden av å drive gården, forteller Per Ingvald.

-Drømmer du om stasjonsvogn, kone og barn som løper rundt og leker på gårdstunet?

-Ja det er klart, jeg håper jeg kan få en familie. Men det er problem å finne en som er villig til å flytte til en plass som ligger 10 kilometer unna den nærmeste butikken da, smiler Per Ingvald, før han stiller meg et overraskende spørsmål.

-Kan du holde linja noen minutter? Jeg må fylle diesel.

Selvfølgelig kan jeg vente. Og etter noen minutter var tanken full

-Takk skal du ha. Jeg er på vei hjem for å spise litt før jeg snur og skal på trening, og for å rekke alt måtte jeg fylle diesel nå skjønner du.

-Ja, ja. Jeg skjønner. Men det jeg ikke skjønner er hvordan du orker dette tempoet hver eneste dag, svarer jeg?

-Nei, jeg tror ikke du finner så veldig mange andre i Norge som gidder å holde på med det kjøret her. Jeg er kanskje ikke en helt typisk håndballspiller, slår Per Ingvald fast.

Det kan jeg si meg enig i. Per Ingvald er ikke en typisk håndballspiller, men han er i ferd med å bli en av favorittspillerne mine. En fyr som går løs på alt med det humøret og pågangsmotet må man bare like, og det er befriende å se at toppidrett kan kombineres med annet en studier og arbeid på deltid.

Navnet er Per Ingvald Søyland Bø

Når jeg snakker med folk som har flere enn ett navn pleier jeg ofte, tidlig i samtalen, spørre om hvilke, eller hvilket, navn de bruker til daglig. Med Per Ingvald rakk jeg aldri å spørre før samtalen var i gang for fullt. Derfor ble det noe av det siste jeg snakket med han om.

-Jeg liker egentlig å bruke alle navnene mine. Det er også navnet til begge bestefedrene mine. Morfar het Ingvald Søyland og farfar heter Per Bø. Da er det litt morsom og fint at jeg bruker hele navnet mitt, forteller Per Ingvald Søyland Bø.

Det synes jeg også er en veldig fin ting, og før jeg rakk å snakke noe mer om hva besteforeldrene betyr for Per Ingvald, fortsatte han.

-Morfar døde i 2010, og han betød mye for meg. De bodde rett ved siden av oss, og det var ditt vi løp ned etter skolen, eller når vi var sultne og sånne ting. Jeg har tatovert et bilde av meg og morfar på den ene underarmen. Farfar lever i beste velgående, og det er alt for tidlig å tatovere han på kroppen. Men han skal få den andre underarmen en gang han også, forteller Per Ingvald.

Og med det befester bare Per Ingvald bare posisjonen som en av mine favoritthåndballspillere. Han ligner ikke på noen av alle de andre jeg har fått lov til å snakke med og skrive om, og hvor fint er vel ikke det. Tenk så kjedelig alt hadde vært om vi ikke hadde hatt alle de som på et eller annet vis skiller seg ut i mengden.

Takk for praten Per Ingvald.

JEG ER … serien i samarbeid med