-Jeg slet med dårlig samvittighet og hjemlengsel

En ting jeg har angret på mange ganger er at jeg ikke fulgte bedre med i nynorsktimene på skolen. Nynorsk er et fantastisk flott skriftspråk og noe jeg veldig gjerne skulle behersket mye bedre enn det jeg gjør. Da jeg tekstet med Leander Myklebust Seime så jeg fort at han skrev nynorsk, og da burde det egentlig vært rett og rimelig at jeg også skrev dette portrettet på den måten han ville gjort det. Men sånn er det ikke, det blir tradisjonelt bokmål.

Leander bor nå på Nordstrand i Oslo og spiller håndball i Bækkelaget. Det er nok kun håndballen som har fått han til hovedstaden, men livet er en reise og for Leander sin del startet reisen på vestlandet i 1999.

-Jeg er født og oppvokst i bygda Breim som ligger i Gloppen kommune, forteller Leander innledningsvis.

Dersom du, som jeg, ikke er helt sikker på hvor vi befinner oss på kartet, så skal du få litt hjelp.

Bygda Breim

Gloppen kommune ligger i Vestland fylke, den delen som tidligere het Sogn og Fjordane. Det bor ca. 5800 mennesker i kommunen og litt under halvparten av alle sammen holder til i kommunesenteret, Sandane. Men Leander og familien holdt til i bygda Breim, og jeg måtte igjen ty til internettet, som ga meg noe mere informasjon:

Breim er et dalføre fra Jostedalsbreen i øst til  Breimsvatnet i vest, og omtales i dag som ei bygd  – «Breimsbygda». Bygda Breim er også en tidligere selvstendig kommune i tidligere Sogn og Fjordane fylke, men er i dag en del av Gloppen kommune

Wikipedia
En liten Leander hjemme i Breim. Foto: Privat

Det er der, i lille trygge Breim, jeg er oppvokst sammen med mamma Solgunn Anita, pappa Stig og storesøster Ayla, som er tre år eldre enn Leander. Og i nabohuset bodde Besta

-Det var veldig fint å vokse opp i Breim, en stille og rolig bygd, forteller Leander, som legger til at det var to ting som i første rekke opptok ungdommen i bygda.

-Det var litt sånn at enten så drev du med gårdsbruk og traktor, eller så var det idrett. Fotball og friidrett var vel kanskje det som var mest populært.

-Og du var en av de som drev med idrett da?

-Ja, men vi drev gårdsbruk da jeg var liten, men ikke nå. Jeg husker at jeg mange ganger sov hos besta sånn at jeg kunne være med han i fjøsen tidlig på morgenen. Det var noe jeg likte godt, smiler Leander, og jeg hører på stemmen hans at det er noe han tenker tilbake på med glede.

Breimsbygda IL var barndomsklubben til Leander, og det var først og fremst fotball det gikk i.

-Mamma var trener for søsteren min i håndball, og jeg hang alltid med i hallen. Men det var fotballspiller jeg skulle bli. Det sa jeg vel også i konfirmasjonstalen min, at jeg skulle bli fotballproff. Vi var en bra gjeng med gode kamerater som spilte sammen på laget. Sammenligner du oss med noen av lagene fra de litt større byene og plassene var vi vel ikke så veldig gode, men lokalt klarte vi oss ganske greit. Vi var ikke så mange bra spillere, men vi var en veldig fin kompisgjeng.

17. mai – Leander og storesøster, Ayla, bunadskledde og fine. Foto: Privat

Idretten ble en slags rømningsvei

Skolen er ikke noe Leander tenker tilbake på med veldig stor entusiasme. Han trivdes rett og slett ikke.

-Jeg var absolutt ikke noe skolelys og jeg hata det virkelig. Men jeg likte så klart å gå på skolen for å treffe venner og alt det der, men jeg funka dårlig i timene og idretten ble på mange måter en slags rømningsvei for meg, sier Leander åpenhjertig.

Paradoksalt nok jobber Leander i dag, ved siden av å spille håndball, på Nordseter Skole på Nordstrand i Oslo.

-Jeg jobber fire dager i uka og hjelper to elever som har behov for litt ekstra hjelp og støtte. Det er noe jeg liker, litt rart egentlig siden jeg hata skolen selv. Men det er fint å kunne være der som en støtte for to ungdom, og jeg bryr meg virkelig om de som trenger litt ekstra hjelp. Sånn sett tror jeg det har kommet noe godt ut av min egen bakgrunn, jeg vet på en måte litt om hvordan de har det.

Etter hvert som Leander ble eldre ble håndballen viktigere og viktigere for Leander, og når han var ferdig med ungdomsskolen måtte han ta et valg.

-Jeg ble mere og mere interessert, og det tentes vel en slags glød i meg da jeg ble tatt ut på bylag og sånne ting, det skjedde vel da jeg var 14-15 år tenker jeg. Dessuten skjønte jeg vel også at nåløyet for å lykkes som fotballspiller var veldig, veldig trangt. Så valget om å satse på håndball var litt kynisk også egentlig, men i ettertid har jeg aldri angret, smiler Leander.

Med mamma til Bergen

Leander søkte seg til Bergen og toppidrettslinja/håndball på Tertnes videregående skole etter endt ungdomsskole hjemme på Breim, et valg som ikke var helt enkelt.

-Mamma og pappa var blitt skilt noen år før, og mamma hadde fått ny kjæreste i Bergen. Så det endte med at jeg og mamma flytta dit, og jeg fikk en stepappa, en stesøster og en -bror. Men det var egentlig ikke sånn det var planlagt. Det var først meningen at jeg skulle flytte til Bergen alene, men det gikk av en eller annen grunn ikke. Så da valgte mamma og flytte dit også, og vi bosatte oss i Krabbedalen i Loddefjord, forteller Leander.

Men selv om Leander kjente noen i klassen og på skolen fra før, gjennom bylaget i håndball, ble ikke den første tiden i byen mellom de syv fjell bare enkel.

-Nei det var litt spesielt. Jeg var 15 år og reiste fra alt som var trygt og godt hjemme i Breim. Det var liksom bare mamma og meg, og i Bergen er det en helt annen kultur. Bergensere er litt mere frempå, og de gir lyd fra seg kan du si, ler Leander og innrømmer at det i seg selv var en stor overgang.

Men det var også noe annet som gjorde starten i Bergen litt vanskelig for den da 15 år gamle gutten.

-Jeg snakket jo en helt annen dialekt enn bergensere, og i starten ble jeg etterlignet veldig mye. Jeg vil ikke si at det var direkte mobbing, men da jeg var 15 skjønte jeg ikke køddinga på den måten. Det var tungt i starten, og jeg slet meg hjemlengsel og dårlig samvittighet for å ha reist fra pappa, sier Leander med alvor i stemmen.

Leander og pappa, Stig Seime på tur til London. Foto: Privat

Leander og pappa

Leander er åpen om at han hadde hjemlengsel og at han slet med dårlig samvittighet for å ha reist, fra pappa i Breim, til Bergen med mamma for å bli god i håndball. Og når jeg spør han om det valget har ødelagt noe av forholdet mellom han og pappa legger jeg til at dette er noe han ikke behøver å snakke om dersom han føler det vanskelig og ukomfortabelt. Men Leander snakker.

-Nei, det har på ingen måte ødelagt noe av forholdet mellom meg og pappa, men det med pappa har alltid vært et litt sårt tema for meg. Da jeg vokste opp jobba pappa alltid veldig mye, så det var mamma vi så mest. Men etter at mamma og pappa ble skilt var det pappa jeg var mest hos, og jeg er egentlig en pappagutt. Da jeg var 15-16 var det tungt og bodde i Bergen var det tungt. Jeg savna pappa og hadde dårlig samvittighet, selv om mamma var nøye med å forklare meg at det på ingen måte var min feil at situasjonen var som den var, sier Leander litt stille.

Det tar cirka fire timer å kjøre bil fra Bergen til Breim, og velger du å ta bussen må du sitte på den halvannen time lenger, fem og en halv time.

-Det tok så mye tid av helgene bare for å komme seg til og fra Breim at jeg ikke dro hjem så ofte som jeg ville, men derfor føltes det kanskje også ekstra godt å komme hjem til pappa de gangene jeg fikk muligheten, smiler Leander, før han legger til.

-Jeg skulle ønske jeg var mere hjemme, sånn er det i dag også. Pappa og jeg har ikke alltid vært så flinke til å ringe hverandre heller, men på det området har vi heldigvis blitt mye bedre.

Leander og kjæresten flyttet til Oslo

Leander ble i Bergen helt til i år. Da han flyttet til vestlandshovedstaden spilte han først for Gneist, før han i 2017 signerte sin første kontrakt med Fyllingen Bergen, som igjen ble Bergen.

-Det ble såpass mange år i Bergen at jeg etter hvert la om dialekten min til bergensdialekt, men den har jeg lagt fra meg igjen, sier en smilende Leander på sin egen opprinnelige, klingende og flotte Gloppen-dialekt.

Bergen rykket som kjent ned til 1. divisjon etter fjorårssesongen, og kanskje var det en av årsakene til at Leander søkte nye muligheter og tok sjansen da Bækkelaget kom på banen. Med seg over fjellet, til klubben med adresse omtrent på Ekebergsletta, hadde han med seg lagkamerat Jens Dolberg og ikke minst kjæresten, Ingse Engelsen.

-Vi møttes i Bergen og har vært sammen i tre år nå. Ingse spilte tidligere håndball i Viking TIF, men nå studerer hun her i Oslo i tillegg til at hun jobber i en skobutikk nede i sentrum.

Paret trives i Oslo, og Leander smiler litt når han slår fast noe som kanskje er litt vrient å innrømme

-Jeg liker Oslo, og selv om jeg er fra bygda må jeg nok innrømme at jeg har blitt litt bygutt etter hvert.

Leander og samboeren, Ingse, på vestlandsbesøk. Foto: Privat

-Det som skjer det skjer

En av de viktigste grunnene til at Leander trives i Oslo er naturligvis klubben hans, Bækkelaget, som har tatt han godt imot.

-Jeg trives veldig godt og har kommet veldig fint inn i laget, både på og utenfor banen. Jeg kjente ganske mange fra før, og det var naturligvis en trygghet å ha med seg inn i klubben, forteller Leander.

Men han er nokså klar på at Bækkelaget neppe blir klubben hans for evig og alltid. Ambisjonene rekker lenger enn Nordstrand arena og Bækkelagshallen.

-Jeg blir nok ikke i Bækkelaget alt for lenge, så ærlig må jeg nesten være. Jeg har lyst til å oppleve proffspill i utlandet, og den tyske ligaen er en drøm for meg. Men vi får se, det som skjer det skjer, og alt skjer av en grunn.

Leander virker som en avslappa fyr som tar ting litt som det kommer. Han virker i høyeste grad seriøs, men han er nok ikke av den typen som skal løse alle problemer før de har oppstått. Jeg liker folk med et sånt tankesett, og min erfaring er at den typen mennesker takler motgang og endringer bedre enn de som tenker motsatt. Dessuten virker Leander veldig reflektert, noe som ikke minst kom godt frem da jeg spurte han om hva det betød at kjæresten ble med han og flyttelasset til Oslo.

-Vi flyttet sammen i Bergen i april i fjor, og det er klart det var en ekstra trygghet for meg at hun ble med når jeg skulle til et helt nytt sted å spille håndball. Men det er ikke dermed sagt at hun alltid vil bli med meg dit jeg enn måtte ende. Jeg kan ikke forvente at hun alltid blir med, og dette er noe vi har snakket om. Vi skal ikke stå i veien for hverandre. Hun studerer siste året på BI nå og skal starte sin karriere, og da kan ikke jeg forvente at hun skal begrense sine muligheter fordi jeg tar mine. Men det er klart jeg håper vi kan bo sammen.

Det svaret ga meg muligheten til å spørre litt om fremtiden. Hva ser Leander for seg å drive med den dagen håndballen er over, og hvor blir hjemme for han da?

-Det har jeg egentlig aldri tenkt på og har ikke noe godt svar til deg. Jeg har aldri hatt noen plan B egentlig, det er håndballspiller jeg hele tiden har jobbet for å kunne bli. Og jeg tenker sånn at om jeg skulle ryke et korsbånd eller ødelegge ryggen i dag, slik at jeg ikke kan spille håndball mere så ordner det seg, det ordner seg alltid. Gjør det ikke det da, smiler Leander.

Jeg må innrømme at det som oftest gjør det, og jeg er helt sikker på at det vil gjøre det for Leander. Men jeg ville jo vite litt om hvor han ser for seg å bosette seg også, forhåpentligvis om mange år, når håndballen er historie?

-Nei det vet jeg ikke. Jeg har nok prøvd å tenke litt på det. Forhåpentligvis skal jeg leve sammen med Ingse. Hun vil sikkert til Bergen, og det kan godt hende det, men det kommer selvfølgelig også litt an på hvor i livet vi er når det skjer, sier Leander litt tankefullt.

Nok en gang tenker sikkert Leander, det som skjer det skjer.

Besøke Trym i Sverige

Mot slutten av vår prat er Leander og jeg innom hva han like å holde på med når han har helt fri. Denne helgen har han helt fri og da går turen til Bergen. Det er ikke så veldig mange frihelger i løpet av en håndballsesong, og de få som er der må utnyttes godt. En ting som står på planen til Leander er å få besøkt en kamerat som bor i utlandet.

-Ja jeg har lyst til å besøke Trym Johnsen i Sverige, forteller Leander.

Trym Johnsen er også håndballspiller, og han spilte for Bækkelaget helt frem til han foran denne sesongen gikk til Kristianstad i den svenske toppserien. Leander har aldri spilt på samme klubblag, men de er gode kompiser.

-Vi snakker sammen nesten hver eneste dag, og det hadde vært veldig fint å få besøkt han i Sverige snart, sier Leander.

Takk til mamma

Leander er håndballspiller på det høyeste i nivået i Norge, men det er det ikke sikkert han hadde vært om mamma, Solgunn Anita, ikke hadde blitt med han til Bergen den gangen han som 15-åring bestemte seg for å satse skikkelig på idretten. Det er Leander veldig klar over, og det er noe han ikke akkurat skjuler sin takknemlighet for.

-Mamma har hatt en stor rolle og den viktigste personen for meg. Hun har gjort alt for meg, og jeg tror ikke jeg hadde vært der jeg er i dag uten henne, og jeg hadde aldri kunne flytte til Bergen uten henne.

Den viktigste – Leander tror ikke han hadde vært der han er i dag uten mamma, Solgunn Anita Myklebust. Foto: Privat

Mammaer altså, hva skulle vi gjort uten? Hvor Leander ender skal bli spennende å se. Kan hende oppfylles drømmen om den tyske ligaen, men kanskje skjer det noe helt annet. Leander tar det nok på strak arm uansett. Det som skjer det skjer, og det skjer alltid av en grunn.

Men en ting må du aldri la skje igjen Leander. Behold dialekten din. Den er så flott.

Takk for praten, Leander.

JEG ER… serien i samarbeid meg: