Kine (29) kan bli årets nykommer i REMA 1000-ligaen

Du behøver ikke å ha fått idretten inn med morsmelka og vært barnestjerne for å lykkes som håndballspiller. Det er Voldas kantspiller og lagkaptein, Kine Kvalsvik, selve beviset på. Hun satt i åresvis mest på benken og debuten på det øverste nivået i Norge fikk hun da hun var 29.

Kvalsund fra Kvalsund

Sist uke, da jeg skrev et portrett med BSK-spilleren, Leander Seime, var jeg svært selvkritisk på at jeg ikke fulgte bedre med i nynorsktimene på skolen. Nynorskbrukere fortjener å bli portrettert på sitt eget fantastiske skriftspråk, men det er ikke jeg i stand til å kunne gjøre. Kine Kvalsund skriver også på nynorsk, det oppdaget jeg da vi melda litt med hverandre for å finne et tidspunkt for vår lille JEG ER-prat.

Hvor kommer Volda-spilleren egentlig fra, og hvem er hun egentlig? Det var spørsmål jeg ville ha var på, men som vanlig visste jeg svært lite på forhånd.

-Ja hvem er jeg, det er et godt spørsmål egentlig, smiler Kine, da hun fikk åpningsspørsmålet.

Og i løpet av samtalen skal jeg oppdage at Kine er en jente som smiler mye. Hun fremstår rett og slett som en blid, hyggelig og reflektert dame, og jeg tror jeg forstår hvorfor hun er valgt til lagkaptein for nyopprykkede Volda. Men tilbake til det spørsmålet om hvem hun er og hvor hun kommer fra.

-Jeg er en 29 år gammel helt vanlig jente som jobber som håndballspiller og lærer i Volda, men som kommer fra Kvalsund i Fosnavågen, forklarer Kine, og vi har i løpet av to små setninger allerede blitt litt bedre kjent.

Men hvor er Kvalsund? Slike spørsmål må jeg stille meg selv ofte, for selv om geografikunnskapene mine er bedre en nynorsk-kunnskapene er det huller å finne, spesielt på vestlandet. Igjen må jeg ty til min gode venninne, frøken Google.

Kvalsund er et tettsted på Nærlandsøy i Herøy kommune i Møre og Romsdal. Det bodde 573 mennesker i bygda 1.1.2021, og det er påvist bosetninger på plassen som er 6000 år gamle. Ålesund er den nærmeste store byen, og det er en halvtimes tid i bil til Ulsteinvik. Tar du båt rett vestover får du ikke fastland under føttene før du treffer Færøyene.

Det er altså der, i Kvalsund, Kine Kvalsund kommer fra.

Fire jenter, mamma og pappa

Kine er yngst av fire søstre, og hun er en skikkelig atpåkladd

-Ja jeg har tre storesøstre, Marianne er 10 år eldre enn meg, Marte er 12 år, og Henriette var 15 år da jeg ble født. Jeg kan nesten ikke huske at de to eldste har bodd hjemme sammen med meg, men jeg har alltid hatt storesøstre jeg kan besøke, og se opp til, sier Kine med en ekte dose kjærlighet i stemmen.

Barneskolen gikk Kine hjemme på Kvalsund, og en liten bygd har gjerne en liten skole.

-Det var 60 elever totalt på skolen jeg gikk på fra 1. til 7. klasse, og det var 14 elever i klassen min. Det var en stor klasse på den skolen det, ler Kine, som ganske sikkert ville synes det var svært behagelig å ha klasser med kun 14 elever på den skolen hun underviser på i dag.

Etter at barneskolen var fullført måtte Kine sette seg på bussen for å få undervisning, men det var ikke så lange turen .

-Neida, det var ikke langt. Jeg gikk på Ytre Herøy ungdomskole i Fosnavåg, kun fem minutter med buss hjemmefra, forklarer Kine, før hun legger til at hun trivdes på skolen

-Ja jeg likte meg godt og gjorde det helt greit. Jeg var aldri borte, og det var vel nesten sånn at jeg dro på skolen selv om jeg var syk og nok helst burde vært hjemme, smiler Kine.

Og når det gjaldt leksene hadde hun god kontroll, men muligens litt mot sitt eget ønske.

-Mamma tvang meg til å gjøre alle leksene etter skolen på mandagene. Da var jeg ferdig med leksene for hele den uka og hadde tid til å gjøre andre ting etter skolen. Sånn var det med den saken, og jeg lærte meg ihvertfall å bli tålmodig, ler Kine

-Er det en lekseløsning du vil anbefale dine egne elver i dag, spør jeg litt nysgjerrig

-Nei absolutt ikke, ler Kine, uten at hun virker det minste bitter eller irritert på at mamma Lise kjørte et tøft mandagsregime med lekseoppgavene.

Litt dans, litt håndball og korps

Når Kine ikke var på skolen eller hjemme gikk dagene som de ofte gjør, med venner og aktiviteter.

-Jeg var en helt vanlig jente som ikke var allverdens interessert i idrett. Jeg drev litt med dans er periode og spilte i korps. Det med korps ble på en måte en greie, og det var noe jeg egentlig likte ganske godt. Men etter at jeg fikk medaljen for å ha vært med i korpset i fem år valgte jeg å slutte, forteller Kine.

Og vi får aldri svar på om verden gikk glipp av en stor kornettspiller. Men vi fikk etterhvert en god håndballspiller, selv om det kanskje ikke lå helt i kortene til å begynne med.

-Da jeg gikk i 6. klasse spilte veldig mange i klassen håndball, og de dro meg med. Jeg synes det var helt greit, men jeg slutta litt og begynte igjen. Mamma maste litt på at jeg måtte fullføre det jeg begynte på, så det var kanskje litt på grunn av henne at jeg fortsatte å spille, smiler Kine.

Glad i å trene

Da Kine var ferdig med ungdomskolen måtte hun ta et valg på hva hun skulle gjøre videre, og selv om det kanskje ikke så ut som om det var en topphåndballspiller på gang endte hun opp på topphåndballinjen ved Ulsteinvik videregående.

-Jeg var glad i å trene, men jeg var ikke noe god, og jeg spilt på et ganske dårlig lag. Laget mitt den gang var Bergsøy som spilte i 4. divisjon, og så vel aldri for meg at det skulle bli noen eliteseriespiller av meg. Det virka ikke akkurat å være innenfor rekkevidde når jeg holdt på i 4. divisjon. Likevel trente masse og likte det godt, uten at jeg turte å satse 100 %.

Etter videregående flyttet Kine til Volda, og den opprinnelige planen var å ta et årsstudie i idrett for så å flytte til Oslo og idrettshøgskolen. Men det er ikke alltid det går som man planlegger.

Pappa ble syk

Da Kine flyttet til Volda begynte hun også å spille håndball for klubben, i 3. divisjon.

-Jeg ble med der, men jeg ble plassert ute på høyrevingen. Det er der dem plasserte sånne som meg når jeg ikke satt på benken, smiler Kine, som aldri har vært noe annet enn veldig høyrehendt og er venstreving i dag.

Da året i Volda var over gikk ikke turen til Oslo, som planlagt.

-Da jeg var 16-17 år ble pappa syk. Vi visste ikke da hva det var da, men etter hvert ble det klart at han hadde fått Alzheimers. Tanken på å flytte vekk skremte meg når situasjonen var som den var, og det føltes både trygt og riktig å bli i Volda, i nærheten av pappa, mamma og familien, forklarer Kine.

Da Kine var 22 år døde pappa, Maron Kvalsund, kun 61 år gammel.

-Pappa var et forbilde for meg, og han er det fortsatt. Han var en veldig snill pappa som kunne ordne alt, om det var noe som skulle fikses, ordnes eller snekres stilte han opp og løste problemet, sier Kine litt stille, før hun med kjærlighet i stemmen legger til

–Pappa var sjømann og mye borte, men jeg husker at jeg alltid gledet meg til han kom hjem. Pappa kunne ikke så veldig mye om idrett, men har var ivrig og kjørte meg alltid til kamper og trening når jeg hadde behov for det, og når vi spilte kamper synes han alltid jeg var den beste, selv om jeg ikke var det.

Kine ble i Volda

Det ble ikke Oslo og idrettshøgskolen på Kine, men heldigvis har Volda attraktive utdanningsinstitusjoner

-Da det ble bestemt at jeg ikke skulle reise til Oslo tok jeg fordypning i idrett det andre året, og mat og helse det tredje året. Da hadde jeg en bachelor. Det fjerde året tok jeg norsk, og året etter pedagogikk, og plutselig hadde jeg en lærerutdannelse, forteller Kine.

I dag jobber Kine som lærer på en ungdomskole i Volda ved siden av håndballspillingen, men hun har ikke nødvendigvis båret på en lærerdrøm i alle år. Litt tilfeldigheter har nok spilt inn.

-Når pappa ble syk og situasjonen ble som den ble levde jeg på en måte i en boble. Det ble til at jeg kun tenkte ett år av gangen. Men jeg har alltid hatt lyst til å jobbe med idrett, trening, mat og ernæring. Det ble bare sånn egentlig, og jeg angrer ikke på det, sier Kine.

-Har du funnet din plass, er det lærer du skal være fremover?

-Vet du, det synes jeg er litt vanskelig å si 100 % sikkert. Jeg trives og har det veldig fint, men hva jeg til slutt ender opp meg vet jeg ikke helt.

I dag har det mere enn 10 år siden Kine flyttet til Volda for å bli der i ett skoleår. Ungjenta som mente det var urealistisk å kunne bli toppspiller fordi hun kun spilte i 4. divisjon har blitt toppspiller. I en alder av 29 år debuterte hun i REMA 1000-ligaen for Volda. Det er lenge igjen av sesongen, men tenk om årets nykommer i REMA 1000-ligaen blir Kine (29) fra Kvalsund, en morsom tanke ihvertfall.

Avslapping, rydding og kjærestejakt

Kine er en morsom jente å snakke med, og når vi har en prat i forbindelse med dette portrettet er vi naturligvis innom en god del det ikke blir skrevet om. Jeg prøver etter best evne å lese litt mellom linjene i det som blir sagt, og jeg fikk tidlig i praten en følelse av at Kine er en ryddig jente som liker å planlegge. Det med ryddig var det ikke nødvendig å lese mellom linjene engang for å få med seg. Da jeg spurte Kine om hva hun liker å holde på med når hun har fri fra håndball og lærerjobb, forklarte hun meg leende dette:

-Nei da liker jeg å være hjemme og slappe av og rydde. Jeg er et ryddemenneske egentlig.

Slappe av og rydde faktisk. Det er noe jeg aldri har sagt eller skrevet i samme setning før.

Nå skal de sies at Kine også fortalte meg at hun liker å henge med jentene på laget, også utenfor hallen. Det er nok ikke bare chilling og rydding, og så er hun så heldig at hun har bestevenninna boende hjemme hos seg.

-Lagvenninnen min, Fride (Heggdal Stølen), leier et rom hos meg. Hun er bestevenninna mi også, og vi har det veldig koselig sammen. Vi ble kjent da hun kom til klubben i 2018, og siden har vi blitt bestevenner, noe vi helt sikkert alltid vil være, sier Kine, og jeg hører at hun mener det.

Kine er singel, ifølge henne selv veldig singel til og med, og når jeg spør om Tinder-appen er installert kommer svaret kjapt.

-Jaja, men Volda er en liten plass.

Jeg kan ikke noe om Tinder selv, men jeg har blitt forklart at det er mulig å utvide søket rent geografisk. Det går an å lage et større geografisk nedslagsfelt. Skal jeg, Magnus (54) med samboer og en sønn, virkelig behøve å lære Kine Tinder?

-Hahaha. Jeg vet det da, og jeg har den på maks, flirer Kine

Kine er klar på at hun drømmer om å finne en mann i nærmeste fremtid, men når jeg spør henne om fremtidsplanene, utover det å finne denne fyren, er hun litt mer vag. Det overrasker og forvirrer meg egentlig litt. Jeg sitter med følelsen av at hun er svært strukturert og en som planlegger, samtidig avslører hun seg som en som kan ta ting litt som det kommer. Hva er egentlig riktig, går det an å kombinere de to egenskapene?

-Jeg er egentlig en som planlegger, men så driver jeg med en idrett som gjør det vanskelig. Vi kan aldri helt vite hva som skjer, men jeg vet ihvertfall at jeg har lyst til å holde på med håndball lenge. Det gir meg mye, og jeg er glad i å gå på trening. Så om kroppen føles fin ser jeg ingen grunn til å ikke fortsette, slår Kine fast.

-Er det aktuelt for deg å spille håndball andre steder enn i Volda?

-Ja det kan fort skje. Men samtidig så vet jeg at jeg er 29 år, og venstrekanter er den posisjonen lagene fyller sist. Jeg er nok ikke den mest attraktive spilleren i ligaen, sier Kine, før hun fortsetter.

-Jeg har vært i Volda lenge, lenger enn jeg hadde tenkt selv. Jeg har nok tenkt noen ganger at det er nå eller aldri. Å bo i en stor by er noe jeg har hatt lyst til lenge, og jeg har lyst til og fortsatt spille i eliteserien. Dersom vi klarer å holde oss i serien med Volda kan det hende jeg blir her, man skal aldri si aldri. Men når jeg ikke har klart å finne meg en mann her i Volda så spørs det om jeg ikke må til en større by for å lete, sier Kine og setter opp dagens høyeste latter.

Det kan virke som om denne kjærestejakten er mere enn litt viktig for Kine. Men hvordan skal denne drømmemannen, som ikke har dukket opp i Volda ihvertfall, egentlig være?

-Det var det da. Han skal være klok, handy, snill og ikke minst morsom. Og så må han være fin å se på da, ler Kine, og plutselig virket hun nesten litt sjenert.

-Så det behøver ikke være en håndballspiller?

-Nei, men han bør nok være glad i å trene.

Sær sunnmøring

I etterkant av praten med Kine har hun sendt meg en del bilder, og på flere av bildene er hun i fjellet. Det snakket vi ikke noe om under praten vår. Men når jeg så alle de flotte utsiktsbildene måtte jeg spørre om det å gå i fjellet var en hobby. Det førte til denne SMS-utvekslingen:

Kine: Ja, jeg liker å gå i fjellet, men helst med ski på beina, for da slipper jeg å gå nedover. Det er så kjedelig 🙂

Jeg: Men det å gå oppover derimot. Det er gøy?

Kine: Gøyere ihvertfall 🙂

Jeg: Jeg har aldri, før nå, brukt ordene gøy og oppover i samme setning 🙂

Kine: Sånn er det å være en sær sunnmøring 🙂 🙂

Sær sunnmøring? Det slo meg ikke en enste gang i løpet av samtalen at hun er det. Tvert imot. Kine er en av de triveligste, blideste, morsomste og gjennomført hyggelige jeg har snakket med, og ved å lese mellom linjene opplever jeg henne som raus og inkluderende.

Det er vel det motsatte av en sær sunnmøring?

Takk for praten Kine

JEG ER… serien i samarbeid med: