Sherin Obaidli styrkes av håndballøktene i en ellers tøff periode. Foto: Molde Elite

– Håndballen har vært terapi for meg

Hun har nettopp fylt 30 år, har spilt håndball på godt og høyt norsk nivå i halvparten av den tida, og har vært den opplagte lederen blant mannskapet på Molde-skutas ferd mot høyere tabellplasseringer de siste årene. Sherin Obaidli er denne ukas gjest i JEG ER-serien.

Jeg var fotballspiller på jentelagene til MFK først, og var med der til og med 13-årsklassen. Men da hadde jeg også spilt håndball ei stund, og vi begynte å få dreis på spillet og resultatene der – da ble det bare håndball for meg, forteller hun.

Landets håndballkjennere setter Sherin naturligvis i kontekst med søstrene Anniken (27) og Mona (25). Sammen, og nå litt hver for seg, har de markert seg sterkt på håndballens nasjonale hovedscene i mange sesonger. Mona gjør livet surt for eliteseriens målvakter og er både Moldes og seriens toppscorer i skrivende stund, mens Anniken (også tidligere portrettert i denne serien) gjør håndballjobben sin godt i Storhamar for tida.

Alle vi søstrene spilte fotball før vi valgte å satse på håndball. Slik har det også vært for minstesøster Josefine, som nå er 16 år. Storebror Per (32) var dyktig fotballkeeper i gutteklassene i MFK, og var naturligvis et forbilde for oss. Han kunne nok ha blitt en toppkeeper, tror jeg, men måtte gi seg på grunn av skader. Anniken fikk være med meg på ei håndballtrening da hun var ti år gammel, og da var nok spiren lagt for henne også.

Søsterkvartetten samlet foran ei treningsøkt. Fra venstre: Sherin, Mona, Josefine og Anniken. Foto: Jan H. Indbjør

EM-bronse med J17-laget

Etter å ha hjulpet moderklubben Molde HK godt til anstendige resultater i regionale og nasjonale jenteserier ble Sherin også interessant for landslagstrenerne, og ble kalt inn til sin første landslagstrening som 15-åring. Det førte etter hvert til 35 registrerte kamper for moldejenta i de aldersbestemte klassene, ifølge NHF.

Jeg har ikke sjekket antallet selv, men vet jeg har opptak fra «alle» kampene på CD. De kan jeg jo finne fram når jeg en gang får tid til det, sier Sherin, som vil huske EM-sluttspillet i Serbia for J17-laget som ett av høydepunktene.

Nis, Serbia: Sherin Obaidli med pokal og bronsemedalje etter J17-EM.

Det norske laget endte på en flott tredjeplass, etter klar seier over Frankrike i bronsekampen. Et lovende lag, med Mia Høgdahl som trener, Anette Helene Hansen som lagkaptein og med Stine Skogrand som én av de sentrale spillerne. Da var Sherin fortsatt bakspiller, som hun hadde vært opp gjennom jente- og juniorklassene, og hun ble kåret til beste spiller i én av EM-kampene.

Jeg hadde jo håpet å kunne plusse på noen landskamper, men pådro meg et brudd i ryggen under ei landslagssamling i Gøteborg og ble sendt med fly hjem til Molde. Jeg mistet det påfølgende VM-sluttspillet, og slik stoppet det.

Nis, Serbia: Smil over alt for Sherin Obaidli, Stine Skogran (Fyllingen) og kaptein Anette H. Hansen (Fredrikstad) etter at EM-bronsen var sikret med 42-28 over Frankrike.

Ble linjespiller i Sola-sesonger

Moderklubben Molde HK var i 2. divisjon på den tida, og etter avsluttet videregående skole dro Sherin til høyere divisjonsspill i Sola i 2012. Da hadde hun også vært gjennom en opptreningsperiode etter korsbåndskade i kneet. Og samtidig tatt et ettårsstudium i idrettsfag ved Høgskolen i Molde.

Som 2. divisjonslag den gangen hadde vi ikke det medisinske støtteapparatet som vi har i klubben nå, og jeg laget mitt eget opptreningsprogram etter korsbåndskaden. Jeg trålet YouTube og andre nettsider for å finne ut av det.

I Sola-laget var det også noe skadeproblematikk blant linjespillerne, og trenerduoen Knut Ove Joa/Joar Gjerde trengte å ha noen som kunne avlaste der.

Fordi jeg var litt «potet» på laget, og for å minske belastningen etter min egen kneskade, ble jeg spurt om å ta vikarjobben. Slik startet den omskoleringa, og «på linja» har jeg blitt siden.

I de tre Sola-sesongene kombinerte Sherin håndballspill med jobb i helikopterselskapet Bristow Group.

Hentet tilbake til Molde

Sherin rakk å spille både serie- og cupkamp (og avgjorde én av dem med scoring i sluttsekundene på sin gamle hjemmebane i daværende Idrettens Hus) mot moderklubben Molde HK, som da var i gang med klatreturen i seriesystemet.

Og så ble jeg hentet hjem til Molde som linjespiller i 2016, da laget hadde rykket ned etter sin debutsesong i eliteserien og med danske Morten Holmen som ny trener. Svenske Magnus Johansson overtok laget før nyttår og vi spilte oss opp igjen til eliteserien.

Etter returen til hjembyen jobbet hun som lærer i fire år i barneskolen på Kleive, snaue tre mil øst for sentrum i Molde.

Jeg trivdes veldig godt i lærerjobben og med barna der, men det var krevende å kombinere pendlinga med håndballsatsinga. Jeg trente styrke på Treningssenteret i byen fra halv fem om morgenen tre-fire ganger i uka!

Det har hun sluppet de tre siste årene – som Bachelor-student ved Sport Management-studiet på høyskolen. – Jeg har vært midt oppe i eksamen de siste dagene, og er ferdig med studiet til våren. Jeg har foreløpig ikke jobbplanene klare etter det. Men dette har vært perfekt match i forhold til treningsdagene og sesongen.

Tøffe år for familien

Samtidig med skole og håndball har også Sherin og familien hatt to tøffe år. Mamma Ruth-Nanna fikk kreftdiagnose på julaften i 2020 og kjempet tappert så lenge. Men nesten nøyaktig ett år etterpå måtte hun gi tapt for sykdommen.

Mamma døde natt til første juledag i fjor. Hele familien var sammen med henne på Ålesund sjukehus den siste tida. Hun var så bestemt på at hun SKULLE hjem igjen til jul og kjempet hardt for å klare det. Det hadde vært ett år med oppturer og nedturer, optimisme og tilbakeslag. Den siste tida var det dag for dag og time for time, forteller Sherin.

Mamma var drivkraften i familien også i håndballsammenheng. Hun fulgte alltid opp, oppmuntret og støttet. Det har alltid vært mye håndballprat hjemme, og både hun og pappa reiste rundt med oss til trening, kamper og samlinger. Det samme har mormor og morfar gjort.

Mamma Ruth-Nanna og pappa Khalid med familien samlet i Nordbyen på 17. mai i fjor. Sherin bak til høyre, Josefine til venstre og storebror Per i midten. Anniken med familiehunden Lilo foran til høyre og Mona til venstre. Foto: Privat

Håndball som terapi

Sherin forteller om sorgen og savnet som naturligvis fortsatt sitter hardt i for henne og resten av familien.

Det har vært tøft å ikke ha henne på tribunen, men samtidig har hver eneste håndballdag, hver eneste trening, vært et pusterom for meg. Nærmest som terapi i denne tida. Jeg har alltid vært glad i å trene, «en dag uten trening er en dag uten mening» som man sier. I disse årene har det vært spesielt viktig for meg.

Bodde i Bahrain de første årene

Mamma Ruth-Nanna fra Molde og pappa Khalid fra Bahrain traff hverandre da mamma studerte i London. Hun hadde kameraten til Khalid som medstudent, og det første møtet mellom mamma og pappa Obaidli skjedde da Khalid kom på besøk dit.

De bodde i Bahrain de første årene, men både Per og jeg ble født i Molde. Jeg var tre år da vi flyttet til Norge, og vi bodde ett år på Nannestad før vi dro hjem til Molde. Anniken ble født i Oslo. Pappa har ni søsken i Bahrain, og vi var på ferieturer der da vi var yngre, forteller Sherin.

Familien Obaidli har bodd i Nordbyen stort sett hele tida etter at de flyttet hjem til Molde. Kahlid og Josefine bor naturlig nok der fortsatt, og nå bor også Mona hjemme. Sherin har flyttet nærmere fjorden og litt østover, og bor nå sammen med hunden Teddy (en blanding av pomeranian og mittelspitz, ifølge matmor Sherin) i den stadig voksende bydelen i Årølia – fem-seks langpasninger fra flyplassen i Molde.  

Teddy er Sherins bestekompis på hjemmebane. Foto: Privat

Kaptein Sherin

Molde-kapteinen er en kriger på banen, og har ikke gått av veien for ei takling (som kan svi) eller to i løpet av kampene. Et håndballiv «på linja» handler om å ta og gi. Hun setter ofte standarden for de andre på banen, men er kaptein også utenfor banen.

Jeg hater å tape kamper, det er sikkert! Det er viktig å holde sammen i et lag, jeg føler at jeg skal være et bindeledd i troppen og i klubben. Og ikke minst å ta hånd om de nye spillerne som kommer fra år til år.

Samholdet, det har hun nok i betydelig grad med seg fra familien også.

JEG ER … serien i samarbeid med