-Du er den slappeste soldaten vi har hatt her siden Erik «Myggen» Mykland

Mange av oss tenker på sørlendinger som sindige og rolige. Men om Kristiansands rutinerte bakspiller, Øyvind Frigstad, er en sånn rolig og sindig fyr visste jeg ingen ting om på forhånd. Jeg visste bare at han var fra det blide delen lengst sør i landet vårt

Dette intervjuet skulle egentlig vært publisert for en uke siden, men på grunn av en hel masse omstendigheter klarte vi aldri å finne et tidspunkt som passet både Øyvind og meg. Vi gjorde flere forsøk, men det klaffa aldri, og la det være sagt med en gang; det var min skyld. Øyvind viste seg som en forståelsesfull og tålmodig fyr. Det var tommel opp og «vi prøver igjen senere» hver eneste gang jeg tok kontakt for å kansellere en inngått avtale. Kanskje er han en sindig og rolig sørlending.

Øyvind i ny flott KIF-treningsdress og lillesøster, Johanne. Foto: Privat

Født og oppvokst i Kristiansand

Tirsdag denne uken klaffa det omsider. Tidspunktet jeg avtalte med Øyvind passet, og vi fikk gjennomført en veldig hyggelig liten time på telefonen, og som vanlig smalt jeg til fra start:

-Hvem er du?

-Ja si det, spurte Øyvind seg selv, før han la inn en liten tenkepause og fortsatte

-Jeg er vel en ganske stereotypisk sørlending. Rolig og sindig, ihvertfall utenfor håndballbanen. Jeg er en fyr som stort sett er glad og fornøyd. Jeg har et godt humør, det vanlige for oss sørlendinger, smiler Øyvind.

Da fikk jeg det altså bekreftet, nok en gang, de er rolige og sindige der nede. Alle sammen.

Men denne roen Øyvind påstår å ha har ikke alltid vært der. Det har på en måte grodd seg litt til med åra.

-Jeg var vel egentlig helt motsatt da jeg var liten og var nok en sånn Duracell-unge. Jeg måtte ha oppsyn hele tiden, var det vann i nærheten hoppa jeg uti, uten å kunne svømme, og jeg tok vel alle de sjansene en liten guttepjokk kan ta. Vi bodde på Lund, men flytta etter hvert til Gimlekollen, et litt mere barnevennlig område, forteller Øyvind.

Og det var kanskje ikke helt tilfeldig at familien valgte å forlate nabolaget i Lund.

-Nei, det var nok litt på grunn av meg. Jeg lekte nøyaktig der jeg hadde lyst til å leke, og da fikk det ikke hjelpe at det var midt i gata.

Så fra omtrent skolealder var det Gimlekollen om var hjemmet for Øyvind og resten av familien Frigstad. En familie som ved siden av Øyvind besto av mamma, pappa, den et år eldre storesøsteren Julie, og lillesøster Johanne. Øyvind var rukket å bli seks år da Johanne kom til verden.

Øyvind og storesøster, Julie. Foto: Privat

-Vi flytta vel til Gimlekollen omtrent da jeg begynte på skolen, og det er der jeg hadde oppveksten min. Veldig mange av de gode vennene jeg fikk der er med meg fortsatt. Jeg hadde rett og slett en trygg og god oppvekst. I dag tenker tilbake på en tid med mye sprell og moro, der vi stort sett løp barbeinte rundt hele sommeren, ler Øyvind.

Drømmen om fotball

Øyvind var en aktiv liten gutt, med barndomsdrømmen var aldri å bli håndballspiller på toppnivå.

-Det var fotball som var drømmen, og det var vel ikke en eneste centimeter av veggen på rommet mitt som ikke var dekket av en eller annen fotballplakat, ler Øyvind.

Jeg ler ikke, men smiler litt medlidende, når han forteller at favorittlaget er Manchester United, i tillegg til Start da naturligvis.

-Håndball var bare noe jeg holdt på med ved siden av fotballen fordi det var gøy. Fotballen var hovedfokuset. Pappa var treneren min i mange år, og han og jeg har alltid trent og konkurrert mye sammen, forteller Øyvind.

Terje, pappen til Øyvind, var ikke den typen som lot poden vinne i noe som helst for å beholde familiefreden. Det skulle konkurreres på ordentlig.

-Vi konkurrerte i alt mulig, hele tiden, og gjør det fortsatt. Om vi spiller tennis, padle, golf eller hva som helst annet spiller ingen rolle. Vi konkurrerer, som vi alltid har gjort, og det er aldri snakk om å la den andre vinne, sier Øyvind, og nå virker han plutselig ikke like sindig og rolig lenger.

Øyvind og pappa, Terje, har alltid konkurrert i alt mulig og holder på med det fortsatt. Her har de sikkert svømt om kapp. Foto: Privat

Drømmen om å bli fotballspiller sluknet først da Øyvind var i 17-18 års alderen, da var det håndballen som tok over mesteparten av tiden til idrettsutøveren, Øyvind.

-Som nevnt, håndballen var noe vi drev med ved siden av fotballen, mest for gøy. Men da jeg var 17-18 år gammel snudde den trenden litt. Vi hadde en trener i KIF, Preben Nilsen, fikk meg på litt andre tanker og det åpnet seg en mulighet på håndballbanen, forteller Øyvind.

Den lateste siden Erik «Myggen» Mykland

Den fryktløse lille gutten som hoppa i vannet før han kunne svømme og brukte gata på Lund som lekeplass forandret seg etter hvert som han ble større.

-Jeg starta vel på skolen som en liten tullebukk, men etter hvert kom fornuften på plass. Fra jeg var liten og frem til nå har det bare gått en vei, nedover, fra var aggressiv og energisk til den rolige fyren jeg er i dag, gliser Øyvind.

Til tross for at Øyvind mot slutten av tenårene bestemte seg for å satse seriøst på håndball bestemte han seg for å dra ett år i militæret, og da måtte håndballen settes på vent.

-Jeg har alltid likt å oppleve nye ting, og jeg setter stor pris på alt det sosiale rundt det jeg holder på med. Derfor ville de vært vanskelig å kombinere militæretjeneste og håndballsatsing. Jeg hadde en fin tid i militæret, men var vel egentlig en ganske lat soldat. En liten fun-fact er at en overordnet ved luftforsvaret på Kjevik en gang sa at Øyvind var den slappeste soldaten som hadde vært der siden Erik «Myggen» Mykland, som stort sett satt på trappa og røyka, smiler menig Frigstad.

Et befal mente Øyvind var den lateste soldaten på Kjevik siden Erik «Myggen» Mykland tjenestegjorde. Foto: Privat

JEG ER… serien i samarbeid meg:

-Det å kunne utgjøre en forskjell gir en helt spesiell følelse

Etter militæret fikk Øyvind muligheten til å spille håndball i Drammen. I tre sesonger var han DHK-spiller, og ved siden av håndballen jobbet han litt som ekstralærer på en skole.

-Jeg fikk muligheten til å jobbe med barn som ikke nødvendigvis hadde en helt vanlig A4-tilværelse. Det var givende å få lov til å jobbe med barn som hadde ekstra behov og som trengte ekstra oppfølging. For mange var jeg kanskje det forbildet de trengte. Da tenker jeg ikke nødvendigvis håndballspilleren, Øyvind, men det voksne mennesket Øyvind. Kanskje hadde de ikke mennesker rundt seg som så dem godt nok, eller ga de den rettledning og oppmuntring de trengte. Det å oppleve å kunne utgjøre en forskjell i noens liv gir en helt spesiell fin følelse, sier en litt alvorlig Øyvind, før han tillegger.

-De opplevelsene er helt sikkert også grunnen til at jeg valgte å studere for å bli lærer.

Etter tre år i Drammen endte Øyvinds gikk veien i retning i Kristiansand, men ikke lenger enn til Sandefjord. DHK-drakta ble bytta ut med Runar sin. I dag er Øyvind tilbake i hjembyen, og kasting av håndball kombineres med lærerjobb. Sånn kan det godt hende det blir en stund til, selv om gutten har blitt 29 år går han ikke med planer om å gi seg som toppspiller

-Resultatet av lærerstreiken ble så dårlig at jeg nok må holde på som håndballspiller så lenge som mulig, gliser Øyvind, før han litt mer alvorlig legger til:

-Jeg er motivert, og vi har noe gøy på gang her i Kristiansand. Så lenge den motivasjonen er på plass ser jeg ikke noen grunn til å gi meg. Men det er klart jeg ser at jeg er blant de eldste på laget og kan vel snart kalle med veteran.

Øyvind er også rask med å skryte av arbeidsgiveren sin

-Jeg jobber på Oddemarka ungdomsskole, og det går veldig greit å kombinere jobb og håndball. Timeplanen er godt tilrettelagt, og jeg møter full forståelse for det jeg holder på med, forteller han takknemlig

Øyvind på ferie i Hellas. Foto: Privat

Singel og sosial

Øyvind er singel, og da jeg spurte han om han var aktiv søkende etter en kjæreste kom svaret ganske kjapt, etterfulgt av et stort glis

-Ja det skal du få lov skrive.

Jeg gjør naturligvis som han sier og skriver det. Og oppfølgingsspørsmålet mitt dreier seg naturligvis om hva han bruker fritiden sin på

-Jeg liker å prøve og utforske nye ting og steder. Håndballen tar mye av det sosiale livet mitt i det daglige, og det er en del som må tas igjen når jeg har fri. Jeg er glad i å være sammen med venner, og jeg liker veldig godt å reise når jeg har muligheten til det.

Selv om Øyvind ikke går rundt med tanker, eller planer, om å gi seg på håndballbanen så kommer tiden som håndballspiller på toppnivå en vakker dag til å være over. Og han kommer til å være Kristiansandspiller frem til den dagen.

-Ja Kristiansand er nok endestasjonen min som spiller, jeg kan ikke se for meg at jeg kommer til å spille for noen annen klubb nå.

-Og når den perioden blir det kanskje familie og barn, spør jeg forsiktig

-Ja det kan godt hende, men det kommer ikke til å være fokuset den dagen jeg slutter. Da skal jeg ta igjen det tapte. Jeg har noen venner som har tatt seg ferie i to, tre måneder og reist verden rundt. Det har jeg misunnelig på, og det er noe jeg håper jeg også kan gjøre når den dagen kommer, smiler Øyvind.

-Problemet blir vel kanskje å få med seg noen på en sånn tur når de allerede har gjennomført noe sånt?

-Det får vi se på, jeg har noen Ja-mennesker rundt meg, sier Øyvind og smiler lurt.

Dessuten har han jo sagt at han er aktiv kjærestesøkende, og en jorda rundt-plan gjør neppe søknaden mye dårligere.

Vennskap, samhold, opplevelser og lagets kjeks tå år på rad

10 sesonger på det øverste nivået har Øyvind bak seg nå, og det kommer flere. Hvordan vil han tenke tilbake på tiden som håndballspiller den dagen han sitter i gyngestolen med et barnebarn på fanget.

-Da vil jeg tenke tilbake på vennskapet, samholdet og alle de gode opplevelsene håndballen har gitt meg. Det har vært helt fantastisk. Jeg har fortsatt ukentlig kontakt med spillere jeg spilte med i Drammen og nesten daglig kontakt med kamerater fra Runar, forteller Øyvind, og det kommer mere.

-Det har vært oppturer og nedturer, men vi har stått i det som et lag og en gjeng. Jeg har aldri vunnet noen medaljer, og vet ikke hvordan det føles, men selv om jeg hadde lagt opp i dag ville jeg om noen år kunne tenke tilbake på håndballen med stor glede.

Skader er en del av idretten, og mange som har spilt like lenge som Øyvind sliter, eller har slitt, med skader og vondter som har satt dem på sidelinja i perioder. Øyvind har vært heldig.

-Det kommer litt an på hvem du spør egentlig. Jeg har blitt kåra til lagets kjeks to år på rad, og det er nok mange som mener at jeg bare sitter på ergometersykkelen og tråkker når de andre trener. Men, bank i bordet, jeg har sluppet unna de tunge og alvorlige skadene. Jeg har som regel blitt lappa sammen sånn at jeg er klar til kamp.

-Vil du at eventuelt egne barn skal bli håndballspillere?

-Ja gjerne det. Jeg har alltid sagt det at om jeg får en sønn skal han bli håndballspiller og får jeg en jente skal det bli tennissspiller.

-Tennisspiller?

-Ja det er gøy og noe det er noe jeg tror det er mulig å bli god i, slår Øyvind fast.

-Og så er det mye penger involvert, prøver jeg meg.

-Det er ikke negativt det heller, ler Øyvind.

Det nærmer seg slutten på min samtale med Øyvind, en blid, jovial, rolig og sindig sørlending. Han sier selv at han aldri kommer til å flytte på seg mer for å spille håndball. Men kommer han til å flytte på seg i det hele tatt, har han kommet tilbake til Kristiansand for å bli der for godt?

-Ja det tror jeg, jeg blir nok her, svarer han raskt.

-Men hva om den drømmedama du søker kommer fra Oslo, Bergen, Stavanger, eller et helt annet sted, og vil bosette seg der?

Øyvind trekker pusten dypt, tenker og svarer etter litt

-Da hadde vi nok måttet ha en lang og god samtale

Men også Øyvind er kjent med livets harde realiteter

-Du vet hvordan det er med damene. Dersom det mener at de har gode argumenter så får de det ofte som de vil, sier han, og jeg nikker gjenkjennende før han avslutter det som har vært en veldig hyggelig liten time.

-Jeg kan rikke på meg jeg, men Kristiansand er å foretrekke.

Tusen takk for praten, Øyvind.

Øyvind, Julie og Bestemor. Foto: Privat

JEG ER… serien i samarbeid meg: