Kolstads Simen Lyse opplevde det store marerittet. Han skada seg i Follo, på en søndag.

Det er mye VM i håndballmonitoren om dagen. Ikke det minste rart, men det er ikke det jeg vil skrive om. Jeg er ikke så opptatt av tabeller, scoringer og 5-1 forsvar, det er spillerene jeg liker å snakke med å skrive om. Jeg forsøker, uten at jeg alltid får det til, og fordele disse intervjuene litt, slik at det ikke er spillere fra de samme klubbene som går igjen, uke etter uke.

-Du har ikke skrevet noe om noen fra Kolstad, var det en som fortalte meg for litt siden, og han hadde helt rett.

Jeg tok derfor for meg spillertroppen til Kolstad for å finne et passende offer for min ukentlige, og alt for lange, sak her på topphandball.no.

Jeg hadde ikke titta lenge på spillertroppen før det gikk opp for meg hvem jeg skulle snakke med.

-Simen Lyse, selvfølgelig skal jeg snakke med Simen, tenkte jeg.

Han og jeg har en historie. En historie han garantert husker, men ikke med glede, tenkte jeg og sendte han en melding

-Hei Magnus i Norsk Topphåndball her. Jeg skriver en litt lenger sak på topphandball.no hver uke og vil gjerne skrive litt om deg. Er du med på det? Du har forøvrig møtt meg før, og du husker det garantert. Men det kan vi prate mere om på telefonen, skrev jeg i en sms til Simen.

Jeg vet ikke helt hva Simen tenkte da han leste meldingen. Han lurte helt sikkert på hva dette dreide seg om, men han sendte, etter en liten purring, en sms tilbake.

-Er i møte nå, men vi kan snakkes i kveld. Jeg melder deg når jeg er ledig.

At møtet var ferdig nøyaktig da dommeren blåste til pause i VM-kampen mellom Tyskland og Ungarn var sikkert tilfeldig, men det passa fint for den kampen så jeg også.

På Ski sykehus iført shorts, vintersko og boblejakke

Den 14. oktober 2018 var det en håndballkamp i Stil Arena på Langhus. Hjemmelaget Follo HK tok imot Charlottenlund til seriekamp i 1. divisjon. Jeg var speaker på alle Follos hjemmekamper på den tiden, og som de fleste andre som tok turen til Stil Arena den kvelden forventet jeg at det opprykksjagende hjemmelaget skulle valse over middelhavsfarerne fra Charlottenlund. Sånn gikk det ikke. Trønderne vant overraskende, og fullt fortjent, kampen med to mål. Banens mestscorende og beste spiller var en nesten to meter lang unggutt på 18 år, med navnet Simen Lyse.

Men hvorfor går jeg rundt og husker på det?

Saken var den at mot slutten av kampen fikk Simen Lyse en smell i hånda. Han ble truffet av en Follospiller da han sto i forsvar, noe som resulterte i at to, tre av fingrene på den ene hånda hans valgte å ta en litt alternativ retning. Noe var brekt, og han måtte på sykehus for å ta røntgenbilder. Noen minutter etter at han mottok et gavekort fra Rema 1000 i Ski, som beviset på at han hadde vært best på banen, kom spørsmålet opp.

-Kan noen kjøre han her til Ski sykehus, var det noen som spurte. Jeg tror det var trener, Jørgen Laug.

Bussen til laget sto klar utenfor hallen, og de kunne ikke drøye for lenge. SAS la opp til å fly på rute, uavhengig av om en håndballspiller hadde fingre i alle himmelretninger.

-Jeg kan svinge han til Ski sykehus, svarte jeg.

Vi skal selvfølgelig ta godt vare på våre gjester, og da får det ikke hjelpe at den aktuelle gjesten nærmest egenhendig hadde sørget for at mitt kjære, Follo HK, gikk på et tap.

Simen og Charlottenlund takket for tilbudet, og i det laget, fortsatt jublende, hoppa inn i spillerbussen tok Simen plass i min Volvo. Han iført vintersko, håndballshorts og -drakt. I siste liten var det noen som fikk gitt gutten en jakke, av den typen fotballtrenere bruker når de står på sidelinja og skriker. Det var ikke noe moteikon som trakk kølapp på Ski sykehus den søndagskvelden.

Du kan ikke brekke noe i Ski utenom vanlig arbeidstid, og ihvertfall ikke på søndager.

Jeg skjønner ikke helt hva jeg tenkte med den søndagskvelden, for jeg forlot den litt snålt oppdressede håndballspilleren der, i venterommet på Ski sykehus. Planen var at han skulle inn og ta bilder av hånda, gipse det som eventuelt måtte gipses, og så ta toget fra Ski til Gardermoen for å rekke siste flyet hjem til Trondheim. Den planen skar seg.

Jeg hadde helt glemt at du ikke får tatt røntgenbilder på Ski sykehus utenfor normal arbeidstid, og ihvertfall ikke på søndager. Systemet er rett og slett ikke lagt opp til at folk skal drive å brekke kroppsdeler til alle døgnets tider. Gjør du det må du til Lillestrøm sykehus, der er det 24-timers service. Det fikk Simen beskjed om etter å ha ventet en time eller to.

På det tidspunktet var jeg vel hjemme på Siggerud, så trønderen i shorts måtte kaste seg på toget. Men han ville ikke rekke siste flyet til Trondheim om han hoppa av toget på Lillestrøm og stilte seg i røntgen-køen der. Han så sikkert litt mørkt på tilbringe natten på Romerike for så å gå ombord i morgenflyet til Trondheim, fullt av forretningsreisende, mandag morgen iført den litt utradisjonelle habitten. Simen ga blaffen i røntgen, det fikk vente til han kom tilbake til Trondheim, og han hoppa på siste flyet hjem, søndag kveld.

Som jeg trodde, Simen husket den historien godt

-Å var det deg. Jeg husker den kampen og den opplevelsen der. Vi vant kampen med to mål, og jeg spilte kanskje min beste kamp for Charlottenlund, men var uheldig mot slutten der og skada hånda, forteller Simen.

-Hvordan endte det hele egentlig?

-Jeg hadde faktisk tre brudd i den hånda, så det endte ikke så veldig bra. Men det jeg kanskje husker aller best var all den ventingen for inngenting og den togturen til Gardermoen i håndballklær, uten strøm på telefonen.

Det ante meg at det venterommet og den togturen har satt sine spor, og på vegne av hele Nordre Follo (som kommunen heter i dag) må jeg vel bare beklage at vi ikke klarer å ta bedre vare på gjestene våre når det går galt.

LM-00 landlaget

Det passer naturligvis aldri bra å brekke noe i hånda, og ekstra dårlig passer det når du er håndballspiller og akkurat har fått din første innkallelse til landslaget. Det var tilfelle med Simen da han brakk hånda mot Follo i 2018.

-Det var typisk det. Jeg skulle på min første samling med LM-00 landslaget bare noen dager etter den kampen mot Follo, men det måtte jeg melde forfall til, forklarer Simen.

Heldigvis så leget skaden seg, og Simen fikk sin debut på LM-00 landslaget. Han fikk noen samlinger og noen treningskamper før han fikk være med laget til VM i Nord Makedonia i 2019.

-Det var en stor opplevelse. Vi kom oss videre til A-sluttspillet, men var vel kanskje litt uheldige med trekningen da vi møtte Frankrike i åttedelsfinalen. Vi kom dårlig i gang og lå langt bak til å begynne med, og selv om tok innpå til pause vant Frankrike den kampen fortjent.

Norge endte til slutt på 12. plass i det verdensmesterskapet, og Simen fikk drømmen om å spille med flagget på brystet oppfylt. En drøm som nesten falt i grus en søndagskveld på Ski sykehus.

100 % håndballspiller

Simen er fra Klæbu. Frem til 1.1.2020 var det en egen liten kommune med ca. 6000 innbyggere. Nå er den en del av Trondheim kommune. Det var der håndballkarrieren til Simen begynte.

-Jeg spilte i Klæbu til jeg var 17 år, og vi hadde et ganske bra lag. Vi vant Petter Wessel Cup og kom vel på 4. plass i Bring-serien. Den siste halvdelen av min siste sesong i Klæbu ble jeg lånt ut Tiller, i andre divisjon, før jeg gikk til Charlottenlund da jeg var 18.

-Du spilte kun en sesong i Charlottenlund før du gikk til Kolstad i Rema 1000-ligaen. Var det planen hele veien, eller gikk det raskere enn du hadde trodd?

-Det gikk nok litt fortere enn jeg hadde regnet med, og jeg var veldig godt fornøyd med å være i Charlottenlund. Vi hadde et bra lag, og det var høyt nivå på treningene våre. Men så kom Kolstad på banen, forteller Simen og legger til.

-Jeg kjente jo Stian Gomo (Kolstads trener) fra før gjennom krets- og bylag, og da de ville ha meg var valget ganske enkelt. Så da ble det med den ene sesongen i Charlottenlund.

I dag er det håndball mer eller mindre på fulltid for Simen. Etter avsluttet skolegang sist sommer er det å bli en best mulig håndballspiller fokuset til 20-åringen.

-Nå er det håndball på fulltid. Om det blir noe mere skole senere får tiden vise, men nå er ikke den motivasjonen der. En typisk dag nå betyr en treningsøkt om morgenen, så mat og hvile før det er trening med laget på ettermiddagen igjen. Etter trening er det igjen hjem til mere mat og hvile, og da blir det ikke tid til så veldig mye annet egentlig, forklarer Simen.

–Har du noen som lager all denne maten til deg, eller må du lage den selv?

-Jeg bor sammen med kjæresten min, vi flytta sammen nå i november. Men det er jeg som må lage maten, sier Simen og høres så overbevisende ut at jeg velger å tro han.

Simen har en lang kontrakt med Kolstad, helt frem til 2024. Laget spiller i perioder jevnt, eller bedre, enn alle sine motstandere, men de har en utfordring.

-Vi er for ujevne. Vi har et toppnivå som gjør at vi kan spille jevnt, og slå, alle lag i Norge, spesielt her på hjemmebane. Men vi har et alt for lavt bunn-nivå. Da ryker vi på tap mot Fjellhammer, Viking og Sandefjord. Det viser også at serien er bra, og ingen lag er så svake at de ikke har mulighet mot et lag som ikke spiller opp imot sitt beste, forteller Simen, og legger til

-Dessuten har Kolstad de siste årene begynt sesongene ekstremt bra for så å ramle litt sammen i andre halvdel. Vi satser på å snu den trenden nå og gjøre en god siste del av årets sesong. Da kan vi gå inn i sluttspillet med god flyt og selvtillit.

Drømmen er et proffliv i utlandet og landslagsplass

Simen har valgt å legge opp livet sitt som en 100 % dedikert toppidrettsutøver, og ambisjonene er store.

–Først og fremst vil jeg spille en stor rolle og bidra til at Kolstad etabler seg helt i toppen av norsk håndball. Vi skal kunne være med helt der oppe å kjempe med de beste om titler. På litt lenger sikt drømmer jeg om spill i utlandet og på landslaget

-Landslaget ja, du følger helt sikkert med på VM i Egypt, blir du skremt over det nivået du ser på de beste lagene?

–Nei, skremt er jeg ikke, men det er klart det er lett å sitte hjemme og se TV å si at han burde gjort sånn og ikke sånn. Men det er noe annet å være utpå der. Jeg spilte den første sesongen min i Kolstad sammen med William (Aar) og Tom Kåre (Nikolaisen), de har begge spilt seg inn i landslaget og vist at det er mulig å gjøre her i Kolstad.

Simen er 1,96 meter høy og har et svært godt skudd. Begge deler er nesten en forutsetning for å kunne lykkes, som bakspiller, på det nivået han ønsker å spille. Nå jobbes det med å samle noen flere kilo på kroppen.

-Jeg jobber med å få mer kilo og mer muskler på kroppen. Men det kan ikke skje for fort det heller. Det må gå rolig for seg for ikke å dra på seg unødvendige skader. Men nå har vi fått Ole Viken inn som fysisk trener, og det gjør noe med oss alle sammen. Han har peiling på det han holder på med, og har erfaring med å jobbe med de aller beste (blant annet landslaget og THW Kiel). Vi er i de aller beste hender, og det skal nok bli noen flere kilo på denne kroppen, forklarer Simen.

-Det er jeg forøvrig redd det blir her også, selv uten hjelp av Ole Viken, tenker jeg for meg selv.

Brudd på brudd

Hele denne lange saken begynte med et brudd i hånda, og det skal den slutte med også. Hele fem ganger har Simen brekt noe i en av hendene, og det har blitt ufrivillige og ubeleilige uker på sidelinjen i håndballhallen. Om det er en norgesrekord vet jeg ikke, men det er uansett en rekord det er kjedelig å ha.

-Jeg har til og med fått sjekka at det ikke er noe galt med meg. Mangler jeg noen stoffer i kroppen som gjør at jeg brekker noe oftere enn andre? Men alle tester og undersøkelser viser at jeg har helt normale verdier, og alt er som det skal. Konklusjonen er rett og slett at jeg har vært maksimalt uheldig.

Denne sesongen begynte med brudd i hånda i den 2. serierunden, helt i begynnelsen av september. Det var et brudd som var litt komplisert, og det måtte en operasjon til får at skaden skulle leges. Bruddet holdt Simen borte fra håndballen alt for lenge.

-Jeg satt på benken i kampen mot Drammen den 28. oktober, men kom ikke på banen. I bortekampen mot ØIF Arendal den 1. november fikk jeg noen minutter i angrep, men tilbake helt for fullt var jeg ikke før i hjemmekampen mot Runar den 11. november, forklarer Simen.

Og når Simen først skulle gjøre et comeback gjorde han det ordentlig. Runar ble slått 26-22, Simen scoret fem mål, og hvem ble kåret til Banens Beste?

-Du gjettet riktig, det ble Simen Lyse.

Hele fem brudd i hendene har ødelagt mye for den talentfulle 20-åringen, og nå får vi håpe og tro at uflaksen tar slutt.

Men om det igjen skjer et uhell, så får vi krysse fingrene og håpe det ikke skjer i Follo, på en søndag.