Viktor Glatthard – Med hodet i hodet og hjertet i hånda

Som frilansskribent, -journalist og selger er jeg så heldig og privilegert at jeg ofte får anledning til å treffe nye mennesker. Det er en berikelse, og får jeg muligheten til å lære personene litt å kjenne er fellesnevneren gjerne at de aller fleste er hyggelige, interessante og på sitt vis spennende. Men en av og til dukker det opp noen med en X-faktor, en væremåte, en holdning til livet og en historie som skiller seg litt ut fra alle andres. Da håndballnorge var samlet til Avkast i Oslo, uka før seriestart, fikk jeg et slikt møte. Sandnesspilleren, Viktor Glatthard, er ikke bare en veldig hyggelig fyr og en god håndballspiller. Han er så mye, mye mer.

En irriterende fyr

Viktor er noe så sjeldent som en sveitser i norsk håndball. Før denne sesongen gikk han fra spill i 2. bundesliga i Tyskland til REMA 1000-ligaball med Sandnes. Men det er ikke første gang Viktor spiller håndball i Norge. Fra 2018 til 2021 var Haslum klubben hans, og det var i den perioden jeg først la merke til Viktor.

Han irriterte meg. Først og fremst fordi han spilte for Haslum, et lag mange med meg mener er hovedfienden til mitt favorittlag. Men i tillegg var han en ekstremt god forsvarsspiller med et helt unikt publikumstekke.  Han jublet, som om han hadde satt en avgjørende scoring, etter en god takling, og han dro med seg publikum på signaturropet sitt, HEPPAAA. Viktor var noe helt eget, en type Follo-supporteren i meg mislikte sterkt. Men innerst inne var Viktor også en fyr jeg beundret og respekterte, noe som bare ble forsterket da jeg hørte at han tok en tung utdannelse ved siden av håndballen og at han lærte seg å snakke norsk raskere enn hopptrener, Alexander Stöckl.

Jeg har vel aldri turt å nevne det for noen i Follo-miljøet, men jeg har savna Viktor etter at han gikk til Tyskland. Jeg tror til og med jeg har savna det irriterende HEPPAAA-ropet hans. HEPPAAA, et ord som betyr ingenting, men likevel mye, og akkurat det er noe vi skal komme tilbake til litt lenger ned i denne teksten.

Da jeg så at Viktor var Sandnes’ representant under årets Avkast våknet interessen for han hos meg igjen, og noe av det første jeg gjorde var å høre om vi kunne ta en liten prat. Det ble ingen liten prat. Det ble 40 glade, fine og alvorlige minutter med en fyr som i dag har blitt favorittspilleren min i en annen drakt en Follo sin, og jeg håper jeg skal klare å få dere som leser dette til å forstå hvorfor.

Hvem er Viktor Glatthard?

Etter å ha funnet oss hver vår kaffekopp og et litt rolig bord satte jeg opptakeren i gang. Åpningsspørsmålet var av den korte og klassiske sorten, og jeg angret kanskje litt på at jeg ikke hadde tenkt ut noe bedre. Men selv et kort spørsmål kan gi et langt og godt svar.

-Viktor, hvem er du egentlig?

-Det er egentlig et spørsmål som er ganske dypt, og jeg kan gjerne, etter hvert, svare på hvem jeg tror jeg er, innleder Viktor og avslører samtidig at det norske språket fortsatt er intakt, selv etter tre år i Tyskland.

Men før vi går virkelig i dybden må vi ha litt basisinformasjon.

-Jeg blir 31 år i november og kommer fra Brienz, en liten landsby med 3000 innbyggere, i Sveits. Det er et helt vidunderlig sted som jeg fortsatt vil omtale som verdens fineste område, smiler Viktor.

Et lite bildesøk i Google forklarer godt hvorfor Viktor bruker det store ordet, vidunderlig, om hjemplassen sin.

-På noen måter minner Brienz litt om Norge. Vi ligger ved en stor fin innsjø med flotte fjell rundt, og det er til en viss grad en viktig turistdestinasjon.

Viktor er åpenbart glad i, og stolt av, hjemplassen sin, og jeg får en rask innføring i hva som bør ses og oppleves i fjellbygda, som også kan skryte av Europas høyestliggende jernbanestasjon, 3500 meter over havet.

En liten fjellbygd i de sveitsiske alper. Det er ingen ting som umiddelbart får meg til å tenke på et yrende håndballmiljø

-Nei det er ikke noen håndballklubb i Brienz, og det var ikke noe vi drev med. Jeg visste litt om sporten fordi fetteren min spilte på et ganske høyt nivå, men vi hadde ikke ett sånt forhold at vi dro å så han spille så mange kamper akkurat, smiler Viktor.

Fotball var idretten til Viktor i barndommen, og det var pussig nok fotballen som fikk penset han inn på interessen for håndball.

-Vi skulle spille fotball inne om vinteren, du vet sånn fotball inne i en gymsal med benkene som mål. Det er kanskje ikke det aller mest spennende i verden akkurat, men det var det vi holdt på med. Samtidig snakket vi litt om håndball på skolen, og det virket som noe spennende og morsomt, forklarer Viktor.

Så forlokkende var det at den da 12 år gamle Viktor dro på sin første håndballtrening, en halvtimes biltur unna Brienz, noe som ble starten på en reise som førte han til det aller høyeste nivået i sveitsisk håndball.

-Jeg tok steg for steg, og klarte alltid cut’n liksom. Min historie er den at jeg har ingen talent, men masse vilje. Det var det jeg ble fortalt hele veien, og det var også det jeg satset på. Jeg kom meg videre med enorm vilje, stor entusiasme og ikke minst energi. Jeg bidro med det elementet. Håndball er veldig mangfoldig, og det mentale er også et veldig viktig element. På den måten klarte jeg å komme meg opp til det øverste nivået i Sveits, og da jeg var 22 år gammel fikk jeg min aller første betalte kontrakt som håndballspiller i, landets beste klubb på den tiden, Wacker Thun, smiler Viktor.

Og med det bekreftes det nok en gang at energi, entusiasme, hardt arbeid og stor vilje trumfer medfødt talent og full tilretteleggelse fra ung alder.

Som Wacker Thun-spiller ble Viktor nasjonal serie- og cupmester, han var med å kvalifisere seg til Champions League og han fikk spille i Europaligaen.

-Det var gøy, og en fantastisk tid som varte helt frem til jeg flyttet til Norge som 24-åring i 2018, forteller Viktor.

Til Norge

Et litt utradisjonelt valg for en ung håndballspillende sveitser kanskje, men det var da heller ikke bare håndballen som lokket Viktor til Norge og Haslum.

-Det var en mix av litt forskjellige ting. Jeg hadde selvfølgelig lyst til å spille i utlandet, og Skandinavia var kanskje det som sto øverst på ønskelisten, rett og slett fordi håndballen har en stor betydning der, forklarer Viktor før han legger til.

-Men jeg hadde også lyst til å lære ett nytt språk og en ny kultur. Å spille i Tyskland eller Østerrike var uaktuelt, til det var det for likt Sveits både språklig og kulturelt. Dessuten hadde jeg et ønske om å ha en jobb ved siden av håndballen. Jeg ville gjerne jobbe med noe jeg likte og noe som hadde relevansen i forhold til utdannelsen jeg hadde tatt hjemme i Sveits.

For parallelt med håndballsatsingen i Sveits studerte Viktor.

-Jeg tok en helt vanlig full fart-bachelor og -master i psykologi på universitetet i Bern forklarer han, og får det til å høres ut som om det dreide seg om et helt enkelt lite kurs.

Og det var med en helt fersk master i lomma Viktor følte at han sto ved det veiskillet som førte han til Norge.

-Jeg vurderte å skrive en doktoravhandling hjemme i Bern. Da ville jeg befunnet meg i en utrolig fin, flott, behagelig og kul komfortsone med nærhet til alt det trygge; familie og venner, noe som betød, og fortsatt betyr, veldig mye for meg. Men jeg var nok litt mere ekstrem «back in the days». Skulle jeg heller ta en «clean cut» å flytte til ett helt nytt land? Ett nytt liv, nye venner og alt nytt egentlig.  

Heldigvis for oss her i Norge valgte han det usikre fremfor det sikre.

-Ja jeg gjorde det, men det hadde kanskje blitt Stockholm om jeg ikke hadde fått hjelp av professoren som hjalp meg med å skrive masteren min. Hun satte meg i kontakt med en professor her i Oslo. Via han fikk jeg jobbe med et forskningsprosjekt på Blindern og deretter var jeg med å starte opp ett nytt prosjekt i Forskningsparken, forklarer Viktor før han tillegger noe svært vesentlig.

-En kveld, ved bordtennisbordet i Forskningsparken, møtte jeg hun som i dag er min forlovede og som jeg skal gifte meg med nå i oktober, Marta Trodahl.

Språktalent

Som nevnt lærte Viktor norsk på rekordtid, i tillegg forteller han at han behersker Spansk, Fransk, Engelsk, Tysk (morsmålet, sveitsertysk er et annet muntlig språk) og basic Italiensk. Håndballspiller sier han selv han ble på tross av manglende talent. Hva med språket, har Viktor et talent på området?

-Svaret er nok ja. I bunn og grunn, om du sammenligner med andre, kan du nok si at jeg tar det opp ganske fort. Det ligger nok litt i familien, min mor har vært språklærer, men jeg har nok også en spesiell interesse for språk. Jeg liker for eksempel musikk fra mange forskjellige land, og jeg føler at man kan lære mye gjennom tekstene, forklarer Viktor før han gir ett strålende eksempel.

-I dag morges traff jeg Camilla Herrem, og jeg fortalte henne at det var hun som gjorde meg kjent med Tore Tang. Når jeg hørte den, gikk jeg inn og googlet. Hvem er denne Tore Tang og hva står egentlig i teksten. På den måten lærer jeg litt norske uttrykk og får en bedre forståelse av språket. Jeg visste at språk er veien til folks hjerte, og skulle jeg klare å etablere meg på best mulig måte her i Norge så måtte jeg lære språket ordentlig.

En ting er å lytte til Tore Tang og bestemme seg for at det er viktig å lære norsk. Jobben skal gjøres, og Viktor gjorde det på sin måte. Meldte han seg på norskkurs, eller bare kasta han seg ut i det?

-Jeg gjorde begge deler. Som på det fleste områder i livet liker jeg, på den ene siden, det strukturelle, men også, på den andre siden, det eventyrlige. Jeg meldte meg opp på Folkeuniversitetet og tok et vanlig A1-kurs med masse forskjellige folk. Det var veldig spennende å møte mennesker som akkurat hadde kommet til Norge, av flere årsaker. Det var mange unike historier og det ble mange flotte samtaler over en kaffekopp. Men siden jeg hadde et ønske om å lære språket så fort som mulig tok jeg også kontakt med en privatlærer som ga meg masse oppgaver.

En annen «privatlærer» var også viktig for Viktor på den tiden.

-Det er en litt fin historie. Jeg bodde sammen med en lagkamerat i Haslum på den tiden, Jostein Epland (i dag Follospiller, red. kom.). Han er en fin kar, og vi er fortsatt gode venner. Jostein er en av de som hjalp meg veldig mye med norsk. Han er en tålmodig kar fra Stord som tilpasset den litt utfordrende dialekten sin for å hjelpe meg, men samtidig lærte han meg noen ord og utrykk på nynorsk, smiler Viktor takknemlig.

A1-Kurs på Folkeuniversitetet, egen privat språklærer og god hjelp fra Jostein og lagkamerater. Bevis for at Viktor gikk strukturert til verks, men så var det det eventyrlige han snakket om.

-Jeg er ikke redd for å snakke med folk. Jeg kastet meg ut i samtaler i full fart uten å kunne eller kjenne alle detaljer. Jeg traff folk på hjemmefester i Oslo, snakket med folk på kafeer og bare hiver meg ut i det kalde vannet.

-Det ble noen komiske feil til å begynne med

Når man kaster seg ut i noe uten å ha helt kontroll kan det skje feil og misforståelser, noen av den mer ufrivillige morsomme sorten.

-Jeg sa mye rart, og det ble noen komiske feil til å begynne med. Det norske språket består av en del ord og utrykk som ligner veldig på hverandre, og av og til bruker man kanskje ett ord av den litt stygge sorten i en sammenheng det overhodet ikke passer inn, ler Viktor .

Viktor innrømmer også at noen av de største språktabbene kom i den tidlige datingfasen med Marta, men han blir hemmelighetsfull og litt rød i kinnene når jeg ber om noen gode eksempler.

-Jeg tenker vi lar den ligge, smiler han lurt.

–Kanskje skal det spares og brukes som krydder i den kommende bryllupstalen, tenker jeg, uten å si det til han.

Den kommende fru Glatthard har ellers også rukket å bli Dr. Marta Trodahl.

-Marta har tatt en doktorgrad i oseanografi (havforskning). Hun har jobbet på Meteorologisk Institutt en stund, men skal nå begynne å jobbe for Equinor i Stavanger som oseanograf, forteller Viktor med berettiget stolthet i stemmen.

Og jeg forstår at den Sandnesovergangen virker mer og mer logisk.

Hodet i hodet og hjertet i hånda

Å snakke med Viktor er en interessant opplevelse. Han er usedvanlig rolig og tenkende, og til tross for at det skinner gjennom at norsk ikke er morsmålet er han ekstremt velartikulert. Han bruker ord og uttrykk vi, som har fått det norske språket inn med morsmelka, nok leser oftere enn vi bruker. Selv tar jeg meg selv i å tenke at jeg ville vært en langt bedre skribent om jeg hadde det samme ordforrådet som Viktor.

Men det er noe som skurrer litt. Det er så stor forskjell på den Viktor jeg snakker med over en kopp kaffe sammenlignet med den Viktor vi opplever på håndballbanen. Han har en entusiasme, galskap og energi i spillet sitt vi ikke ser hos andre. Er det en medfødt egenskap, eller er det noe han har innstudert og trent inn?

-Det er en naturlig greie, og noe som ligger i ryggmargen. Jeg trenger den interaksjonen med publikum, med- og motspillere, smiler Viktor.

Viktor har fortalt oss at han begynte med håndball som 12-åring, og før den tid var det fotball. Så vi den entusiasmen, galskapen og energien vi i dag ser, også da han løp etter en fotball på en ball-løkke i Brienz for 25 år siden?

-Svaret på det nok helt klart ja, men jeg må nesten få lov til å svare litt mer psykologisk på spørsmålet ditt.

Selvfølgelig skal Viktor få lov til det.

-Jeg kommer fra en familie med masse entusiasme og energi. Jeg er yngst av tre brødre, og jeg så alltid opp til dem. Hele familien min er veldig sosial, og har venner fra forskjellige steder i verden, som samles rundt bordet. Vi er veldig nærme mennesker og liker den interaksjonen. Viktor, seks år, likte å lage litt show foran middagsbordet, og det ble hele tiden støttet, forklarer Viktor, før han fortsetter

-Den støtten du får er helt avgjørende. Jeg skal gi deg et eksempel fra håndballen. Da jeg kom til A-laget i Wacker Thun sa de til meg: «Viktor, gjør akkurat din greie, vi trenger den». Motstandere spurte, hvor har dere henta han, hvordan fikk dere tak i en til. Vi hadde nemlig tre, fire andre som var på samme måten. Men klubben støttet oss hele tiden, andre ville nok kanskje forsøkt å sette begrensninger på den interaksjonen og energibruken, når det er tre, fire sånne som meg, ler Viktor.

Det ble ikke satt begrensninger på Viktor i Wacker Thun. Hans entusiasme, energi og galskap ble tvert imot applaudert og dyrket.

-Det er jeg evig takknemlig for. Som ung spiller kommer man gjerne inn i laget og hører på hva de gamle sier. Sier de «hold kjeft», eller sier de «Gå ut vær deg selv. Vær entusiastisk, energisk og hold på den interaksjonen med publikum. Viktor gå på banen og gjør din greie».

 Det ble ikke sagt «hold kjeft» til Viktor i Sveits, verken til showet foran middagsbordet hjemme hos familien Glatthard eller i håndballhallen. Han fikk gjøre sin greie som junior, og det ble etter hvert også omfavnet da han ble senior.

-Det ble på en måte mitt kjennetegn, min merkevare og etter hvert en jobb. Jeg skulle skape energi og entusiasme, forteller Viktor, før han svarer på det spørsmålet jeg opprinnelig stilte. Er det medfødt eller trent inn?

-Det er en liten mix. Mye ligger i ryggmargen, men jeg er veldig bevisst på hva det utgjør. Det er en viktig del av håndballspillet, et spill som er så mye mer enn angrep- og forsvar. Utrolig mye er entusiasme, spirit og emosjoner. Jeg pleier å si at du må ha hodet i hodet og hjertet i hånda. På den måten viser du alle hvor du har hjertet ditt.

Heldigvis ble det heller ikke lagt begrensninger på Viktor da han kom til Haslum i 2018. Han fikk være seg selv, med hodet i hodet og hjertet i hånda, og han ble noe så sjeldent som en publikumsmagnet av en forsvarsspiller. En spiller Haslumsupporterne elsket og som motstandertilhengerne hatet. Viktor var og er en spiller motstanderne skulle ønske de hadde på laget sitt.

-Jeg blir litt stolt når jeg hører det, sier hovedpersonen selv.  

Spillere som Viktor er viktige, for laget naturligvis, men også for håndballen. De rendyrkede forsvarsspillerne har en helt annen status i dag enn for få år siden. Vi på tribunen irriterer oss ikke lenger bare over motstanderens spektakulære og målkåte angrepsspillere. Vi river oss også i håret over knallgode forsvarsspillere.

Selv om Viktor, i løpet av tre år i tysk håndball, har blitt en toveisspiller er han glad for at forsvarsspillernes status er styrket.

-Absolutt, jeg er glad vi nå kårer årets forsvarer, også her hjemme. Det har vært i mesterskap noen år allerede, men nå kommer det i Champions League også. Det er bra, og om jeg har vært med på å bidra til at statusen høyes er det hyggelig, selv om min rolle oppi det hele er svært liten.

Norge for evig?

Det er godt å ha Viktor tilbake i norsk håndball, og med norsk kone er det kanskje et håp om at han blir her i landet?

-Det får vi se på. Jeg har en 2+1 års kontrakt med Sandnes, og vi har vel foreløpig en horisont som løper tre, fire år frem i tid. Hva som skjer etter det er vanskelig å si, men både Marta og jeg er oppvokst i demokrati, og jeg er sikker på at vi sammen finner den løsningen som er best for oss. Det er ikke umulig at det blir flytting til Sveits om noen år heller, forteller Viktor.

-Men, Sveits er et land uten kystlinje, og Marta er Doktor i Havforskning. Jeg har hørt om mer opplagte kombinasjoner?

-Ha, ha, det kan du si, og du har helt rett. Vi har ingen kystlinje, men Martas doktorgrad dekker mer enn bare hav. Klimaforskning, for eksempel, er noe alle land er opptatt av, og vi har gode universiteter som kan gi henne, og oss, mange og gode muligheter.

Viktor har en mastergrad i psykologi, noe som gir muligheter over alt, kystlinje eller ikke. Og med den utdannelsen i bagasjen er det vel ikke sikkert at vi ser Viktor aktiv i håndballen når spillerkarrieren er over?

-Jeg har sluttet å utelukke det. Tidligere tenkte jeg nok at livet med håndball var over da karrieren som spiller var slutt. Men håndball og idrett er så mye mer enn bare trening og kamper. Det er en spennende verden, og jeg ser, mer og mer etter hvert som jeg blir eldre hvor eldre, hvor stor betydning idretten har for ett samfunn. Idrett er kultur, det er økonomi og det er politikk. Det betyr at det er veldig mange ting man kan gjøre innen idretten. I dag kan jeg se for meg en fremtid i håndballen, utover det å være trener. Jeg jobber med det i dag også, ved siden av å spille selv, forklarer han.

Learn Handball

For ved siden av å spille håndball selv er Viktor også Daglig Leder i selskapet, Learn Handball. Learn Handball er laget av Bjarte Myrhol og er et digitalt verktøy til bruk for trenere og unge håndballspillere.

Jeg har alltid hatt et ønske om å trene og utvikle barn i håndball. Jeg elsker å se den spillegleden og iveren etter å lære som barn har. Derfor kom jeg opp med ideen om å lage Learn Handball – en optimal mulighet for meg til å nå ut til så mange barn som mulig. Learn Handball har derfor dette målet: Gi alle barn (6 – 16 år) like muligheter til å oppleve mestring og glede, og derfor trivsel på håndballbanen

Bjarte Myrhol

Learn Handball er nå og finne over store deler av Europa og det digitale verktøyet er tilgjengelig på engelsk, fransk, tysk og dansk, i tillegg til norsk.

Inkludering er på mange måter kjernen i Learn Handball, og selskapet har en helt klar filosofi.

Learn Handball står for inkludering og et åpent samfunn. For å maksimere mestring og glede med spillet og håndballfamilien mener vi det absolutt er mulig å inkludere hver eneste person. Uavhengig av bakgrunn, religion eller tro, kjønn eller de som bryter med normer for kjønn og seksualitet

www.learnhandball.no

Med den filosofien understrekes bare Viktor Glatthards ord om at håndball og idrett er så mye mer enn bare trening og konkurranse, og en med Viktors bakgrunn og kompetanse vil det alltid være bruk for i idretten vi er så glad i.

-Jeg stortrives med å jobbe i Learn Handball. Vi er blitt en bedrift med flere ansatte, i flere land. Det er kultur, det er økonomi, det er mennesker og det er politikk.

Jeg forstår godt at Bjarte ringte Viktor da han skulle finne en til å lede selskapet sitt.

EM i Sveits

Viktor er snart 31, og til tross for mange jern i ilden er selv håndballspillet fortsatt svært viktig, om ikke det viktigste, i hverdagen til Viktor. Han blir en naturlig leder i et ganske ungt og urutinert Sandnes-lag, som helt sikkert må kjempe for poengene i denne sesongens REMA 1000-liga.

-Det er det som er så fint med å spille i et ungt lag. Jeg ser utvikling fra uke til uke, og vi skal slå godt fra oss, sier Viktor

Viktor selv kommer også til å slå godt fra seg, og det må han da også gjøre om håndballdrømmen der fremme skal gå i oppfyllelse.

-Det er EM i Sveits i 2028, og jeg har en drøm om å få være med der. Jeg vet jeg har vært på blokka til landslagsledelsen, men jeg har ikke fått noen landskamper ennå. Tenk å kunne få lov til å debutere for landslaget i en alder av 33, 34 år i et mesterskap. Det er en drøm og et mål for meg.

Kanskje er drømmen en fullsatt hall med hjemmesupportere som samstemt roper HEPPAAA etter en tøff Glatthard-takling.

-Hva betyr egentlig HEPPA?

-HEPPAAA betyr ingenting, men mye, for meg er det GLEDE, ENERGI og ENTUSIASME, men hver og en kan selv bestemme hva det betyr for en, avslutter Viktor.

-GLEDE, ENERGI og ENTUSIASME. Det er Viktor Glatthard det, sier jeg, og gir meg selv det siste ordet.

HEPPAAA!!

OPPDATERING: Dagen etter at denne teksten var ferdig skrevet, og godkjent av Viktor, sendte han meg en sms og et bilde. En selfie, med en jublende gjeng Sandneskamerater i bakgrunnen. Han og laget feiret seieren over Follo.

Og den følelsen jeg satt med da han var Haslumspiller blusset plutselig opp igjen.