-Vi har dømt bedre enn dette noen ganger, men dårligere mange ganger

For de fleste håndballspillere her hjemme er en cupfinale noe av det største de kan få være med på, men det er dessverre en festdag som er de færreste forunt å få oppleve. Når en karriere skal oppsummeres trekkes cupfinalen frem, og det er noe som helt sikkert nevnes når stolte ex. håndballspillere, om noen tiår, sitter med barnebarnet på fanget og oppsummerer tidligere bravader og bragder. Men en cupfinale er ikke bare en fest og et høydepunkt for spillere og publikum. Dommerne er to aktører det er lett å glemme, men en cupfinale er et like stort høydepunkt for de som for spillerne, og duoen som skal lede kampen stiller like godt forberedt som spillerne.

-En cupfinale er det største vi som dommere kan oppleve her hjemme, og det er vel egentlig bare den tredje kampen i en sluttspillfinale som kan sammenlignes med dette, sier Leif André Sundet.

Sammen med makkeren, Eskil Ahn Braseth, fikk Leif André Sundet æren av å dømme årets cupfinale for herrer mellom gigantene Elverum og Kolstad, og vi i Norsk Topphåndball fikk være flue på veggen hos dommerne før, under og etter oppgjøret som avsluttet Final 8-arrangementet i Arendal, forrige helg.

En litt annen forberedelse

Et par uke før Final 8-arrangementet gikk av stabelen ble dommerne plukket ut, og det ble klart for Leif André Sundet og Eskil Ahn Braseth at de skulle dømme den gjeveste kampen av de alle, selveste herrefinalen. På det tidspunktet visste de ikke hvilke lag de skulle dømme, to semifinaler dagen før finalen ville avgjøre hvem av lagene, Haslum, Kristiansand, Elverum og Kolstad, som skulle møtes i Final 8´s siste kamp. Men det er vel ikke helt utenkelig at dommerduoen tenkte det samme som veldig mange andre, en finale mellom Elverum og Kolstad.

-Joda, vi kan vel ikke nekte for at vi har tenkt at det er det mest sannsynlige utfallet, men vi er naturligvis forberedt på at det det kan bli annerledes enn det også, smiler Eskil, da vi snakker med han og makker Leif André dagen før finalen og før resultatene fra semifinalene er klare.

Eskil sier det selv, vi er naturligvis forberedt, og nettopp forberedelsene til en cupfinale skiller seg litt ut sammenlignet med en vanlig REMA 1000-ligakamp for dommerduoen.

-Det mest spesielle er nok at vi kom ned til Arendal allerede på torsdag. Vi har hatt samling og en del møter, og har hatt god tid på forberede oss til oppgjøret. Dette minner litt mer om hvordan det er å dømme Champions League, der vi alltid kommer ned dagen før oppgjøret. Når det er REMA 1000-ligakamper er det litt mere hektisk. Da reiser vi samme dag og ankommer arenaen noen få timer før kamp og haster av gårde for å komme oss hjem etter kampen, forklarer Eskil.

-Det er litt luksus å kunne forberede seg på den måten vi får her i Arendal, alt er egentlig lagt til rette for at vi skal levere enn best mulig prestasjon i finalen, legger Leif André til.

Eskil og Leif André ser mye håndball, og de kjenner til de fleste små og store særegenheter og tjuvtriks lagene og spillerne måtte komme opp med.

-Det er naturligvis viktig at vi får sett mest mulig håndball. Vi ser mye, men skulle selvfølgelig gjerne sett mere. Så er det det med tiden da, smiler Eskil.

Både han og Leif André er tobarnsfedre og i full jobb ved siden av dømmingen, så akkurat det punktet om tidsklemme er det lett å sette seg inn i.

-Vi føler likevel at vi kjenner de aktuelle finalelagene ganske godt. Vi vet hvordan de pleier å spille, hvilke formasjoner de pleier å kjøre og hvordan enkeltspillere ofte opptrer i de forskjellige situasjonene, forteller Leif André.

-Som for eksempel at Tobias Grøndahl og Sander Sagosen ofte er sist, eller nest sist på mye av det som skjer. Rundt dem smeller det ofte. Det må vi være oppmerksomme på, og vi er klar over at, som et eksempel, en spiller som Endre Langaas har sine triks i forsvar og at Vetle Eck Aga gjør sine ting på sin måte, legger Eskil smilende ting.

De to 37-åringene minner i noen tilfeller om et gammelt ektepar. Den ene fullfører gjerne setningen den andre har begynt på, og det avsløres fort at de tenker veldig mye likt , ihvertfall når det gjelder håndball.

Så har de da også vært dommermakkere i mange år allerede

Makkere siden 2008

-Vi er like gamle og kommer fra Fosen begge to. Leif André er fra Lysøysund i Bjugn og jeg er fra Åfjord. Vi visste om hverandre før vi begynte å dømme sammen, men kamerater var vi ikke. Til det var rivaliseringen mellom de ulike plassene på Fosen for stor, ler Eskil.

Før han legger til

-Vi møttes vel på det som den gangen het Dommer 4-kurs, det siste steget før eliten. Det var egentlig meningen at jeg skulle dømme sammen med en annen, men han var en del år eldre enn meg. Det ville kanskje på litt sikt hindre oss i å få dømme internasjonalt, så da var den noen som foreslå at jeg skulle dømme sammen med Leif André i stede.

Det ble Eskil og Leif André. I 2008 ble de et dommerpar. Fire år etter at de som 16-17 åringer ble med på sitt aller første dommerkurs, og tre år før de debuterte som dommere i eliten. I oktober 2011 ledet de oppgjøret mellom Levanger og Njård i det som den gangen het Postenligaen, og de kunne for første gang presentere seg som elitedommere, en begivenhet som forøvrig ble behørig markert med en godt illustrert sak i lokalavisen, Fosna-Folket.

Med en så lang historie sammen blir man mer enn bare dommerkolleger, det blir vennskap av slikt.

-Ja vi er mer enn bare kolleger. Vi reiser og tilbringer veldig mye tid sammen, i tillegg til at vi skal prestere som en duo. Det hadde ikke gått om vi ikke også var veldig gode venner, slår gutta fast.

Noe som ofte kjennetegner gode venner er en felles måte å kommunisere på, og ofte skjønner den ene hva den andre mener uten at det nødvendigvis blir sagt så mye. Det gjelder oss alle, ikke bare håndballdommere, men for Eskil og Leif André gir det en stor fordel.

-Det er ikke alltid vi forstår avgjørelsene til hverandre. Jeg kan lure på hvorfor Leif André dømte en brøyt der, og han kan lure på hvorfor jeg dømte en sjumeter i en situasjon? En åpenbar avgjørelse for den ene av oss er ikke alltid det for den andre. Vi ser den samme situasjonen fra en annen vinkel og avstand. Heldigvis har vi headset som gjør at vi kan kommunisere med hverandre, men vi har kort tid på oss og må forklare hverandre med få ord hvorfor vi gjorde som vi gjorde, forklarer Eskil

Før Leif André fullfører.

-Den kommunikasjonen er helt avgjørende. Dømmingen skal ha den samme linja på begge sider av banen. Går vi inn og tar for en tight forseelse for det ene laget skal det foregå på samme måten for det andre laget. For å få til det må vi forstå hverandre og ha en god kommunikasjon, og den kommunikasjonen kan ikke basere seg på mange ord og lange setninger.

Gode venner er flinkere på den type språk enn folk flest.

Kampdag

Det gikk som de fleste trodde, Elverum og Kolstad ble lagene som skulle møtes i cupfinalen. En drømmefinale vil de fleste mene. Så man på tabellsituasjonen, oddsen og resultatene lagene imellom de siste sesongene var Kolstad favoritter før kampen, men de fleste håpet og trodde på en jevn finale. Men hva med dommerne? Håper de på en jevn finale, eller håper de det ene laget drar fra det andre? En dommer kommer svært sjeldent i fokus om et lag vinner med ti mål.

-Nei vi håper på en jevn, tøff og tett kamp. Vi ønsker å dømme på et høyest mulig nivå og går på banen med et ønske om en gjøre den beste prestasjonen vi noen gang har gjort, sier Leif André.

Og denne gangen er det Eskil som fullfører resonnementet

-For at vi skal levere på vårt toppnivå er det en fordel at lagene gjør det samme. Det er når det er jevnt, tett, tøft og spennende det krever mest av oss som dommere, og det er slike kamper det er morsomst å dømme.

Eskil og Leif André fikk det nesten som de ønsket. Det ble en tett, tøff og spennende finale mellom Elverum og Kolstad. Helt jevn ble den ikke, selv om det tetnet seg litt til mot slutten.

-Vi har dømt bedre enn dette noen ganger, men dårligere mange ganger.

Finalen mellom Elverum og Kolstad begynte klokken 16:30, så når Eskil og Leif André våknet opp i samme by som kampen gikk i ble det noen timer som skulle slås ihjel før det hele skulle blåses i gang. Tre, fire timer før kampen ankom de hallen, for anledningen kledd i dress. Det inviteres til håndballfest, og da kler man seg deretter, ihvertfall når man er dommer og skal fremstå som profesjonell, nøytral, seriøs og forberedt. En god lunsj fikk gutta sammen i VIP-avdelingen i hallen før den offisielle delen av dommeroppdraget begynte 70 minutter før kampstart. Første post på programmet var teknisk møte, et møte som for mange nok kan virke litt rart.

Dommere, delegat, tidtaker, sekretariat, en representant fra vært av lagene og noen andre som tilsynelatende bare var der møtes for å gjennomgå det rent praktiske før kampen. Det holder ikke for Kolstad og Elverum å bare si at vi spiller i røde drakter (Kolstad) og sorte drakter (Elverum). Draktene skal fysisk vises frem, og kanskje er det på bakgrunn av denne draktvisningsseansen Eskil og Leif André bestemmer seg for hvilken farge de skal ha på dommerdrakta. Videre informeres det om en rekke små og store detaljer, som for eksempel hvilken side av banen skal lagene være på, når er oppvarmingen ferdig og hvilket lag løper inn først. Dessuten kom påminnelsen om at et uavgjort resultat etter 60 minutter førte til umiddelbar straffekonk. For Eskil og Leif André betød møtet lite jobb. Delegaten tok seg av praten, mens de to dommerne fikk benyttet anledningen til den siste lille kaffekoppen før oppgjøret kom i gang.

Finalen ble tøff og tett. Det var full fyr i lagene fra første sekund, og det så en stund ut som om det skulle kunne bli så jevnt som Eskil og Leif André håpet på. Duoen la lista relativt høyt fra start av, og det var ingen ting som tilsa at gutta skulle blåse i stykker kampen akkurat.

-Det er en liten utfordring det der. Hvor skal vi legge lista? Dette er to lag som har spilt mye tøffe kamper i Europa. De er vant med at det smeller litt, og det skal det også få lov til å gjøre. Men nå, sett i ettertid, tenker jeg at vi kanskje kunne stramma det litt mere til fra start av. Det ble kanskje litt i tøffeste laget, sier Eskil da vi snakker med han noen få minutter etter at kampen er over, og han får et bekreftende nikk fra makker Leif André.

Eskil og Leif André er kanskje i overkant selvkritiske, men den egenskapen er nok også noe som har bidratt til at har kommet dit de har kommet og får den type oppdrag de får. De hadde kontroll på finalen mellom Elverum og Kolstad, og den ene gangen de kanskje følte at de ikke hadde helt kontroll tok de en timeout for å se på en hendelse på video. Ikke VAR, det er i fotball, i håndball heter det VR.

Hendelsen skjedde etter ca. et kvarter av den første omgangen. Elverum var i angrep og venstreback, Daniel Blomgren, gikk i gulvet med et voldsomt smell. Var det snakk om et rødt kort?

-Det var det vi ville sjekke ut. Reglene er klare om det har vært en takling mot ansiktet , for eksempel, forklarer Eskil.

-Dette tilfellet var faktisk litt vanskelig, Kolstads spiller (Henning Limstrand) treffer ansiktet til Elverumspilleren med åpen hånd, men det var ganske soft og nok helt utilsiktet. Endre Langaas var også på vei mot hånden, og vi mener en tominutter var riktig, selv om et rødt kanskje også kunne forsvares. Dessuten valgte vi å gi Vetle Eck Aga en tominutter for å «gølve» Tobias Grøndahl.Det var en spesiell situasjon med to uavhengige forseelser, legger Leif André til.

Sånne avgjørelser blir naturligvis ikke møtt med applaus av alle i hallen. Christian Berge og Stian Gomo på Kolstadbenken slo ut med armene og skjønte ingen ting, og der og da synes de nok Eskil og Leif André var to ganske håpløse dommere. Det syntes de nok noen flere ganger i løpet av kampen, og det gjorde nok Børge Lund på Elverumbenken også. Sånn er det, håndball er følelser, der og da, og selv det mest opplagte frikastet kan virke urettferdig å få mot seg. Men i ettertid, når pulsen har sunket og spenningen har lagt seg, er nok spillere, trenere og supportere ganske enige om at Eskil og Leif André dømte en helt ok, og kanskje til og med god, finale. En finale Kolstad til slutt vant 27-23, etter å ha ledet 18-11 til pause.

-Vi har dømt bedre enn dette noen ganger, men dårligere mange ganger, var Leif Andrés første kommentar da vi fikk lov til å bli med inn i dommergarderoben etter kampen.

-Rett etter kampslutt stiller vi oss selv alltid to spørsmål. Vant rett lag, og var vi årsaken til at laget vant? I dag kan vi svare JA på det første spørsmålet og NEI på det andre. Det er sånn det skal være, og da får vi alt i alt være godt fornøyd, smilte Eskil kun 10 minutter etter at kampen var over

I skrivende stund, fire dager etter at finalen er over, sitter Eskil og Leif André igjen med den samme følelsen som de hadde rett etter kampen. De har sett kampen i reprise, og konklusjonen er veldig lik den de kom frem til rett etter kampslutt.

-Hadde vi fått gjort det på nytt igjen skulle vi nok skrudd til litt hardere fra start rundt det med bestrafning. Noen situasjoner kunne med fordel vært håndtert annerledes, men alt i alt mener jeg vi kan være relativt fornøyd med kampen, oppsummerer en godt fornøyd, men selvkritisk Eskil

Tilbake til hverdagen

Etter en langhelg i Arendal hvor Eskil og Leif André fikk anledning til å bare være håndballdommere, 24 timer i døgnet fra torsdag til søndag, er nå hverdagen tilbake. En hverdag som for begge består av full jobb, to barn og familie.

Eskil har en doktorgrad og er førsteamanuensis ved Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen ved NTNU i Trondheim, mens Leif André er avdelingsleder i en barnehage. To krevende jobber, som kanskje ikke helt enkelt kan kombineres med mye reising og dømming i inn- og utland.

-Vi har fleksible og greie arbeidsgivere som er opptatt av idrett og legger til rette så godt som mulig for oss. Men det krever litt av oss også. Vi må være strukturerte og disiplinerte for at kombinasjonen skal fungere, og ikke minst krever det mye av familien som må være hjemme alene når vi er ute på tur. Uten støtte hjemmefra hadde det vært helt umulig å holde på med dette på den måten vi gjør, forteller Eskil

I fotball markerer cupfinalen gjerne slutten på sesongen. Slik er det ikke i håndball. Dog nærmer det seg en slutt, men det skal blåses mange frikast og gis noen tominuttere før Eskil og Leif André tar ferien.

-Ja nå er det først noen REMA 1000-ligakamper som står på programmet, og så er det forhåpentligvis noen Champions League-kamper for damer som kommer, og det nærmer seg et sluttspill der vi håper å få være med på. Videre er det juniormesterskap i slutten av juni vi kanskje skal dømme, så noen ferie blir det nok ikke før i begynnelsen av juli, smiler Eskil.

Han sa det ikke, men han er nok klar over at OL i Paris begynner 26. juli.

Vel blåst gutter.