Tuva åpnet dagboka: -Det fikk meg til å tenke litt på hvor heldig jeg er

-Jeg synes alle som er med på disse portrettene har en historie å fortelle, men hva skal jeg snakke om da? Hva er jeg liksom, var svaret Vipers-vingen, Tuva Ulsaker Høve, ga meg da jeg spurte om hva hun tenkte om det å være denne ukens spiller i portrettserien, Jeg er …….

Og for å svare på spørsmålet til Tuva med det samme, hun har naturligvis også en historie. Den største dramatikken har kanskje uteblitt, og hun har sluppet unna de virkelig store vanskelighetene, men Tuva har likevel mye på hjertet. Dessuten er hun usedvanlig blid, hyggelig, jordnær og takknemlig for å være der hun er i dag – i Kristiansand med masse gode venner rundt seg og heltids håndballspiller på verdens beste klubblag.

Byåsen

Tuva er 2000 modell og fyller 23 år i juni, og som mange andre gode håndballspillere snakker hun trønderdialekt.

-Jeg er født og oppvokst på Byåsen i Trondheim, og helt frem til jeg flytta til Oslo etter videregående er det der jeg har bodd, forteller Tuva.

Tuva er eldst i en søskenflokk som etterhvert består av fem barn.

-Mamma og pappa ble skilt i 2009 eller 2010, jeg husker ikke helt, og i tillegg til meg fikk de småbrødrene mine, Trym som er 2002 modell og Birk som er født i 2004. Etter at de ble skilt har pappa fått to nye barn, Max og Mia, som er født i 2012 og 2013, forklarer Tuva.

Både Tuvas mamma, som har det flott norrønske navnet Urda, og pappa Cato ble boende på Byåsen etter at de skilte lag, noe som naturligvis gjorde tilværelsen litt enklere for Tuva og småbrødrene.

-Ja det bodde bare fem minutter unna hverandre, og det ble en uke hos mamma og pappa annen hver gang. I ettertid skjønner jeg kanskje ikke helt hvordan jeg har klart å håndtere det, men vi mennesker er tilpasningsdyktige. Det ble på en måte til at man bodde i en bag, og plutselig var håndballskoa hjemme hos mamma når jeg var hos pappa og sånne ting, smiler Tuva med litt alvor i munnvikene.

Håndball, fotball, ishockey og fiolin

Tuva sier selv at håndballen har vært en stor del av livet hennes hele tiden, men det har definitivt ikke vært alt.

-Nei jeg spilte selvfølgelig også litt fotball og holdt vel på med det til sånn cirka 9. klasse tenker jeg. Men pappa kommer fra en ishockeyfamilie, mens mamma sin familie er mere på musikk. Så det ble både ishockey- og fiolinspilling på meg i tillegg, ler Tuva.

Ishockey og fiolin er det ikke så mange av de håndballspillerne jeg har snakket med som har erfaring fra.

-Nei det er kanskje ikke så vanlig, men jeg holdt ikke på så veldig lenge. Jeg hang med gutta på hockeyen til jeg var sånn 11-12 år kanskje, og det var vel omtrent så lenge jeg holdt på med fiolinspillingen også.

-Har Trondheim og Norge gått glipp av en ny kvinnelig Arve Tellefsen?

-Ha, ha, spør du mamma så svarer hun nok ja på det spørsmålet, flirer Tuva før hun legger til

-Jeg skulle nok ønsket at jeg fortsatt kunne spille et instrument, men kanskje noe annet enn fiolin. Cello har så fin lyd, eller piano. Å kunne spille et instrument er en fin ting å kunne. Det er noe som kan vare livet ut, det kan vi ikke si om håndballen.

-Hva hadde skjedd om jeg ga deg en fiolin i dag?

-Nei, hva hadde skjedd? Jeg tror jeg skulle klart å treffe noen toner, og jeg hadde nok fått til å plassere fingrene rett ihvertfall, men noe fint tror jeg nok ikke det hadde blitt akkurat.

Musikkansvarlig

Det ble dessverre aldri noen fiolinspiller av Tuva, men musikk er kanskje noe som opptar henne?

-Ja absolutt. Jeg hører på mye forskjellig, alt etter hva slags mood jeg er i egentlig, svarer Tuva.

-Hva er favorittartisten om dagen, var mitt naturlige oppfølgingsspørsmål

Og det var her jeg et lite øyeblikk trodde jeg hadde mista kontakten med Tuva. Det ble helt stille i telefonen. Lenge

-Hallo er du der?

-Haha, jeg måtte tenke skjønner du. Vet du jeg kommer ikke på noen spesiell artist som er den store favoritten nå om dagen. Det er så mye forskjellig som er bra.

-Hvem er musikkansvarlig i Vipers-garderoben?

-Det er nok meg det, men ofte med litt hjelp fra Mina (Hesselberg). Det er nok jeg som er hovedansvarlig og Mina er assistenten, gliser Tuva.

-Og det er ingen som protesterer på musikkvalgene deres?

-Det går vel stort sett bra, men alle er kanskje ikke like fornøyd alltid, smiler DJ Høve.

-Det er vel kanskje sånn at en 43 årig, Katrine Lunde, ikke alltid er like glad i det en 22 år gammel trønder har å komme med?

-Det var akkurat det jeg hadde i tankene, svarer Tuva og ler så rått og brutalt som bare en ekte trønder kan.

Til Oslo etter videregående

I motsetning til en del andre håndballspillere valgte Tuva å gå helt vanlig studiespesialisering på videregående.

-Jeg vurderte håndballinja på Heimdal, og det var en idrettslinje på Byåsen også, men jeg droppa det. For det første var jeg ikke så klar for å bruke fire år på videregående og for det andre kan det fort bli litt mye håndball. For meg ble det et rett valg, og ikke minst var det å ha et sosialt liv også utenfor håndballen viktig, forteller Tuva, som legger til at hun trivdes godt som skoleelev.

-Det har alltid gått ganske greit, og jeg har vel alltid vært ganske flink til å gjøre det jeg skal. Det var selvfølgelig litt annerledes og mye greier da jeg begynte på videregående. Jeg kjente litt på det, men det gikk alt i alt veldig fint.

Etter at videregående var unnagjort kom plutselig Aker i Oslo på banen. Ville Tuva flytte til Oslo for å spille ball der?

-Det var litt sånn at da Aker plutselig kom på banen så tenkte jeg «Ja, høres ikke det litt gøy ut da», også gjorde jeg bare det. Det er egentlig sånn håndballen har vært for meg hele tiden. Jeg har aldri i hele mitt liv satt meg et mål som håndballspiller, og jeg kan heller ikke se tilbake til en dato da jeg bestemte for at dette er noe jeg skal gå all-in for å bli skikkelig god på. Jeg har flytt litt på bølgen kan du si, og den bølgen tok meg litt brått og uventet til Oslo og Aker.

Gidder jeg dette, hva gir det meg?

Men tiden i Oslo var ikke bare enkel, selv om det sportslig gikk veldig bra for Tuva.

-De to første ukene bare grein jeg, forteller Tuva, men i dag ler hun av det.

I to år hadde Tuva adresse på Majorstua i Oslo, og det var der hun bodde når verden ble truffet av et virus med navnet, Covid 19.

-Da jeg flyttet til Oslo ble min daværende kjæreste med meg, og det gjorde det selvfølgelig lettere å være ny i en stor by. Men han dro i militæret det andre året. Da koronaen kom bodde jeg med to venninner, men de reiste mye hjem til Trondheim da landet stengte ned. Det kunne ikke jeg gjøre, og jeg var veldig mye alene. Gidder jeg dette, og hva gir det meg egentlig å leve på denne måten, var spørsmål jeg stilte meg mange ganger, forteller Tuva åpenhjertig.

-Var det spørsmål du stilte deg på grunn av at koronaen kom, eller er det spørsmål som kunne ha kommet opp uten koronaen også?

-Det er tanker jeg har hatt ofte, helt fra jeg var 14-15 år. Håndballen har tatt mye tid, og jeg har alltid hatt en liten tvil. Er det håndballspiller jeg skal være? Men jeg har aldri klart å slutte, og det har gitt meg mye. Jeg elsker det jo, smiler Tuva før hun legger til

-Om du snakker med venninne mine fra ungdomsskolen og videregående vil de nok påpeke at jeg var en som ofte ikke fikk vært med på ting. Hytteturer, fester, helgeturer og sånne ting. Det var stort sett alltid noe håndballgreier, og det ble det ofte til at jeg ikke kunne være med.

Elsker livet jeg lever i dag

Håndballtvilen, om det er et uttrykk vi kan bruke, i Tuva var altså med henne i mange år. Men den er ikke der lenger.

–Nei, koronaen til tross, vendepunktet kom kanskje i Oslo. Jeg har en fin hverdag, og nå kan jeg med hånda på hjeretet si at elsker det livet jeg lever. Nå skal jeg fortelle deg noe litt rart. Jeg har en dagbok som jeg skriver veldig sjeldent i. Men i går bladde jeg litt i boka og så at det nå er et par år siden sist jeg skrev noe om å ikke orke det håndballivet jeg lever. Jeg hadde nesten glemt at jeg har hatt de tankene, forteller Tuva.

-Var det ikke litt fint å oppdage nettopp det at det var tanker du hadde glemt at du har tenkt?

–Det var veldig fint faktisk, og det fikk meg til å tenke på hvor heldig jeg egentlig er, slår hun litt stille og takknemlig fast

Og jeg føler meg som verdens heldigste skribent som får lov til å være med inn i dagboka til den jeg snakker med.

Tuva spiller på det veldig mange mener er verdens beste håndballag for kvinner, og jeg tror ikke jeg fornærmer noen om jeg sier at det livet Vipers-spillerne lever skiller seg en god del fra hverdagen til de fleste andre spillerne i REMA 1000-ligaen.

-Vi har det helt fantastisk. Klubben, økonomien og alt det der er selvfølgelig viktig. Men det er så mye mer. Det er mixen. Det internasjonale miljøet for eksempel, det gir så masse. Jeg er veldig tett med Mina (Heselberg) og Anna (Vyakhireva). Men jeg er så glad i alle på laget, og får fylt alle mine sosiale behov på en måte jeg nok ikke hadde fått til på andre plasser. Med noen få unntak så bor vi alle sammen rett i nærheten av hverandre nede i Kvadraturen i Kristiansand sentrum, og vi blir på en måte som en ekstra familie for hverandre, forklarer Tuva.

-Tenker du noen ganger på at en dag så er kanskje denne delen av livet over?

-Ja jeg gjør av og til det, og det får meg til å sette ekstra stor pris på alt det har jeg har og alle de jeg har rundt meg. Det er håndball og toppidrett vi driver, spillere blir kjøpt , solgt, kommer og går. Det kan plutselig være meg som blir bytta ut. Vi kan aldri være 100 % sikre på noen ting, og da får vi ta ekstra godt vare på den hverdagen vi har her og nå, sier Tuva, med litt alvor i stemmen.

–Når jeg snakker med andre spillere i REMA 1000-ligaen så forteller de fleste om en håndballdrøm, eller et mål der fremme. Det er ofte en drøm eller et mål som, ihvertfall sportslig, befinner seg på et lavere nivå enn det du befinner deg i. Du er bare 22 år gammel og lever i håndballdrømmen. Har du satt deg noen fremtidige mål?

-Alle sier til meg, sett deg mål, men jeg har aldri satt meg noen mål jeg. Det ser kult ut, det gjør jeg. Det er mere meg på en måte.

-Men om jeg spør deg om hvordan du håper tilværelsen ser ut om fem år. Hva svarer du da?

-Om fem år. Da er jeg snart 28. Da håper jeg at jeg har en sentral rolle i et av verdens beste håndballag.

-Og det laget kan gjerne hete Vipers?

-Helt klart. Vi er heldige om kan drive med dette på det aller høyeste nivået i Norge. Jeg hører historier fra spillere som er, eller har vært i andre europeiske storklubber. Livet der er ofte litt glorifisert, kulturen er annerledes og kanskje mer kynisk enn her i Norge. Det sosiale og det samholdet det legges opp til, og som føles naturlig for oss som er norske, er det ikke sikkert man kan få oppleve andre steder, forklarer Tuva og legger til.

-Vi er privilegert som bor i et land som Norge. Vi har rettigheter, og vi blir tatt vare på om vi har skader eller helseproblemer. Jeg hører andre fortelle om helt andre tilstander i andre land. Når vi får lønna på dato, kan toppspiller i toppklubber i andre land fortelle om både to og tre måneder uten lønn. Det er kanskje ikke mulig å leve ett bedre håndballiv enn her hjemme.

-Tuva, du får ikke kaste bort hodet ditt

Noe av det første jeg spurte Tuva om i forbindelse med denne praten var om hun brukte begge etternavnene sine. Ofte ser jeg det står skrevet Tuva Høve, men det fulle navnet er Tuva Ulsaker Høve. Hva foretrekker hun selv. Rett skal være rett, ihvertfall når det gjelder navn.

-Jeg liker at du bruker begge navnene jeg, dessuten blir mamma så glad når hun ser at jeg bruker begge, oppklarer Frk. Ulsaker Høve.

Og mamma, Urda Ulsaker, er viktig for Tuva.

-Hun får jo ikke besøkt meg så ofte, men vi snakkes ofte på telefonen, og hun er alltid den første jeg ringer til når ting ikke går helt på skinner.

-Men jeg håper for mammas del at du ringer litt utenom det også?

-Hehe, jada vi snakker selvfølgelig om fine ting også, ler Tuva.

Av erfaring vet jeg at mammaer ofte er kloke, og de sier smarte ting som ikke blir glemt.

-Tuva, du får ikke kaste bort hodet ditt. Spill håndball og kos deg så lenge du kan, men ikke sett deg i en situasjon som gjør at du ikke får brukt deg på best mulig måte etter at håndballen er ferdig, er noe mamma har fortalt meg, forteller Tuva.

Og kanske er det derfor det ikke bare er ball for Tuva.

– Jeg tok et friår det første året etter videregående, men så begynte jeg på en bachelor i psykologi på Universitetet i Oslo. Det første året tok jeg på normert tid, men etter at jeg flyttet til Kristiansand har det blitt deltid. Jeg er inne i det 3. året i bacheloren nå, og kunne vært ferdig. Men går alt som det skal bør jeg klare å være ferdig neste år, forklarer student Ulsaker Høve.

Skjønt hun føler seg ikke akkurat som en student.

-Jeg var vel kanskje innom Blindern en gang da jeg bodde i Oslo, resten gikk digitalt. Og når bor jeg her i Kristiansand og studerer i Oslo. Jeg skjønner nesten ikke at det går an en gang, men jeg har kanskje hatt litt flaks.

Flaks tror jeg ikke noe på. Tuva studerer på egenhånd, og det krever selvdisiplin. Men selvdisiplin er en egenskap som går igjen hos toppidrettsutøvere som lykkes med det de holder på med, og det er befriende å se at den disiplinen også kan brukes til andre ting enn å kaste ball.

-Er det psykolog du skal bli når du blir stor?

-Jeg er veldig interessert i psykologi, og jeg har tenkt tanken på et profesjonsstudie som gjør meg til psykolog, men det lar seg ikke gjøre akkurat nå. Vi får se hva som skjer, men det er en mulig vei, smiler Tuva.

Og mamma, Urda, kan puste lettet ut. Tuva kommer ikke til å kaste bort hodet sitt. Dessuten er det ikke sikkert at avstanden mellom Tuva og mamma, sånn rent geografisk, alltid vil være så stor.

-Hjem for meg vil alltid være der mamma er, så på et eller annet tidspunkt kommer jeg nok til å flytte tilbake til Trondheim igjen, forklarer Tuva

Og kanskje er mamma litt blank i øynene når hun leser dette?

Mina, Tinder og drømmemannen

Tuva bor i sin egen leilighet i Kristiansand. Forholdet til ungdomskjæresten som ble med fra Oslo til Kristiansand er over. Da jeg spurte Tuva om hvordan hun trodde verden ville se ut om fem år snakket vi ikke bare om håndball. Hun nevnte vel også noe om at det ikke var helt feil å håpe på at det hadde dukket opp en drømmemann i livet hennes.

-Betyr det høy aktivitet på Tinder om dagen?

-Hehe, vet du jeg glemmer helt at jeg har den appen på telefonen. Men innimellom kommer det noen meldinger som minner meg på det, ler Tuva.

-Vær ærlig med meg nå. Glemmer du at du har Tinder på telefonen?

-Ja det er sant. Jeg har skrudd av meldinger og sånn på appen, men plutselig får jeg meldinger likevel. Da kommer jeg på det, flirer hun.

-Hun har skrudd av meldinger, men får meldinger likevel. Rart, tenker jeg, og lar temaet ligge.

Drømmemannen dukker nok opp, uansett Tinder eller ikke. Men enn så lenge bor Tuva for seg selv i sin egen leilighet.

-Mange har spurt om hvorfor ikke Mina (Hesselberg) og jeg ikke flytter sammen, vi er jo sammen hele tiden uansett. Men jeg tror det er fint både for Mina og meg å ha vår egen leilighet. Vi behøver ikke å være sammen 24 timer i døgnet heller akkurat.

Mina og Anna er Tuvas nærmeste på laget, og det er bare å ta en liten titt på jentenes instagramkontoer så ser man at det ikke bare er i hallen jentene er sammen. Hva tror Tuva at Mina ville svart om jeg hadde bedt henne om å beskrive Tuva?

-Ja hva vil Mina si egentlig. Jeg håper hun vil si at jeg er åpen, reflektert og fin samtalepartner. Hun sier kanskje at jeg stort sett er glad og energisk, og at vi har veldig mye gøy og moro sammen. Og helt til slutt håper jeg hun kommer med en sidekommentar på at jeg kanskje er hennes aller, aller beste venn eller noe sånt, avslutter Tuva smilende.

Og jeg tror hun ville sagt noe av det samme om Mina.

Praten med Tuva nærmer seg slutten, og jeg tenker litt på det aller første hun sa til meg. Det dette intervjuet åpnet med.

-Jeg synes alle som er med på disse portrettene har en historie å fortelle, men hva skal jeg snakke om da? Hva er jeg liksom?

Tuva, du har svart på dine egne spørsmål. Du er nettopp det du håper Mina vil si om deg. Du er åpen, reflektert og en fin samtalepartner. Glad og energisk brukte jeg ett minutt på å skjønne at du er, og en historie å fortelle har du, i høyeste grad.

Takk for praten, Tuva.