Tilbake i Sola-målet etter tre år på venstrebacken i Australia

Da Solas målvakt, Amalie Frøland, var i ferd med å etablere seg på toppserielaget valgte hun å flytte til Australia i tre år. Det ble noen fine år med studier, strandliv, basketball, australsk fotball og fast plass på venstrebacken på skolens håndballag.

Spør du Amalie, så vil hun nok si at hun er en ekte Sandnes-jente, selv om det var nord i landet hun så dagens lys for første gang, den 1. september i 1997.

-Jeg bodde på Andøya i Vesterålen frem til jeg gikk i første klasse. Pappa var i forsvaret, og da mamma etter hvert ble ferdig utdannet slo familien seg ned i Sandnes, forteller Amalie selv.

Rosaruss – Amalie, aka Lille My – Foto: Privat

«Dritten i midten som løp før hun kunne gå

Foruten Amalie selv besto familien av pappa Owe, mamma Teresa og to søstre.

-Jeg har en storesøster, Oda, som er tre år eldre enn meg, og så har jeg en lillesøster, Hedda, som er frem år yngre. Jeg var dritten i midten kan du si, smiler Amalie.

Mamma Teresa og Pappa Owe. Foto: Privat

Jeg er gammel håndballkeeper selv og kjenner etter et langt liv med håndball veldig mange andre keepere, En fellesnevner for svært mange målvakter, i hvert fall av de jeg kjenner, er at de ofte er litt smågale på trening og kamp, men svært lugne og rolige utenfor hallen. Er Amalie en sånn type også?

-Jeg var ikke det som liten i hvert fall, og jeg tror nok at jeg var en ganske rampete unge, som løp før jeg kunne gå. Men etter hvert som jeg ble litt eldre roa det seg litt, og jeg sparte vel noe av energien til idretten jeg holdt på med, forteller Amalie, før hun leende legger til at familiemiddager av og til kunne bli en liten utfordring.

-Tante var daglig leder i den barnehagen jeg gikk i, og det hendte vel at mye av det gale jeg gjorde i barnehagen ble nevnt under noen familiemiddager.

Da jeg spør Amalie om hvordan hun tror familie og venner ville beskrevet hun som liten svarer hun at de nok ville sagt at hun var rampete, sporty, glad og i stort sett gått humør. Men ville de sagt det samme i dag?

-Nja, de ville nok sagt at jeg har beholdt humøret i hvert fall, og at jeg er sporty. Men rampete er jeg ikke lenger. Det har jeg vokst fra meg, smiler Amalie overbevisende.

Mamma Teresa, Hedda, Amalie og Oda i flotte Nordlandsbunader. Foto: Privat

Korps, håndball og fotball

Det var ikke håndball som opptok Amalie aller mest etter at hun og familie flyttet til Sandnes. Til å begynne med var det mye morsommere med musikk.

-Ja, jeg begynte i korps lenge før jeg begynte med håndball, og etter hvert fotball. Jeg spilte trommer og saxofon en stund før det ble kjekkere å spille håndball og fotball, forteller Amalie.

Men hvordan er musikkferdighetene i dag?

-Jeg har mistet mye og husker for lite av det jeg engang har lært, men jeg skal vel klare noen akkorder på en ukulele. Det er nok alt, dessverre, slår hun fast.

Amelie forteller at det ikke er en typisk idrettsfamilie hun kommer fra

-Nei jeg vil nok heller si vi er en allsidig familie. Mamma spilte litt håndball i sine yngre dager, men ikke på noe høyt nivå. Men vi har alltid vært glad i å være aktive og ute, sier Amalie, før hun forklarer litt hvordan familien pleide å feriere.

-Da vi bodde i nord gikk turene våre til Sverige, men etter at vi flyttet til Sandnes var det cambingvogn eller bobil som gjaldt. Vi var på roadtrip til Kroatia hvert eneste år, og om vinteren gikk turen til Sirdal og skiferie.

-Langrenn eller slalåm?

-Mest langrenn. Jeg har så lyst til å være god til å gå på ski, men jeg er rusten – dessverre.

På campingtur, Pappa Owe, Amalie og storesøster Oda. Foto: Privat

Håndball blir hverdagen

Da Amalie var 11-12 år gammel var fotball- og korpskarrieren over.

-Det var håndball som var kjekkest å holde på med, sier Amalie selv.

Og da hun var 13 år bestemte hun seg for å satse litt ordentlig på idretten hun var så glad i.

-Jeg spilte på Lura og hadde det veldig fint der. Men det var ikke et lag som satset så veldig, klubben hadde for eksempel ikke et spesielt mål om å nå Bring- eller Lerøyserien, forteller Amalie.

Men, i naboklubben, Autstrått, derimot ble det lagt opp til litt mer seriøs satsning.

-Ja der skulle det satses mot regionserie, Bring og Lerøy, og så mangla de pluselig en keeper, smiler Amalie, som ikke kjente så mange i klubben fra før.

-Faren til en av lagvenninnene mine på Lura hadde en annen datter som spilte i Autstrått, og da de mangla keeper spurte han meg om jeg ville gå dit. Sånn sett kan du si jeg det orda seg gjennom bekjentskaper, men jeg kjente ikke noen av jentene fra før.

Hverdagen i satsende Austrått ble annerledes enn den var i Lura

-Ja det ble en helt ny hverdag. Vi trente oftere, og vi trente styrke og løp i tillegg til ren håndballtrening. Jeg følte at jeg tok den overgangen ganske bra og stortrivdes i laget. Før jeg gikk til Sola rakk jeg to sesonger i Bring og en sesong i Lerøy med Austrått, og vi gjorde det ganske bra selv om sluttspillet aldri helt gikk vår vei, smiler Amalie.

To sesonger på Bringlaget, og ett på Lerøylaget, fikk Amalie med seg for Autstrått før turen gikk til Rogalands beste håndballag, Sola.

-Jeg gikk håndballinja på Wang i Stavanger og var i A-stallen til Sola. Jeg fikk prøve meg både i 1. divisjon og i Eliteserien med laget, og håndballen fylte mesteparten av hverdagen min, forteller Amalie.

Etter videregående var Amalie, som veldig mange andre, usikker på veien videre og videre studier ble satt på vent.

-Jeg tok et friår for å finne ut hva jeg ville, så det ble til at jeg jobbet i en barnehage på Sola samtidig som jeg spilte håndball.

Amalie brukte året godt, og hun tok en beslutning få håndballspillere på elitenivå har tatt.

Beachhåndball i Australia. Foto: Privat

Tre år «Down under».

Da friåret var over og mange forventet at Amalie virkelig skulle etablere seg på et av landets beste håndballag tok hun en avgjørelse som sikkert overrasket mange. Hun flyttet til Perth, på vestkysten Australia. Det er knapt nok mulig å komme seg lenger unna hjemmebane, og landet er ikke akkurat kjent for å fostre gode håndballspillere. Dit dro Amalie for å studere psykologi.

-Australia var et land jeg drømte om å reise til og psykologi var noe jeg hadde tenkt på en stund at jeg ville lære mere om, svarer Amalie smilende da jeg spør om hvorfor hun dro dit.

Etter et semesters studie i psykologi valgte Amalie og utvide horisonten ytteligere.

-Jeg begynte på en bachelor i psykologi, men det var mulig å endre litt på studiet etter det første semesteret. Nevrovitenskap virket spennende, så jeg la på det faget, forklarer Amalie.

Nevrovitenskap ja. Amalie fortalte meg i korte trekk hva det dreide seg om, anatomi og nervesystemet var det jeg klarte å rable ned på notatblokka. Men jeg forsto umiddelbart at det var et fag jeg uansett måtte google for å skjønne noe som helst av.

Nevrovitenskap er en naturvitenskapelig disiplin med fokus på nervesystemet. Tradisjonelt har nevrovitenskap vært sett på som en sidegren av biologi, men er nå et tverrfaglig felt som omfatter kjemi, informatikk, ingeniørvitenskap, lingvistikk, matematikk, medisin, genetikk, filosofi, fysikk og psykologi.

Wikipedia

Studier i et land uten håndballtradisjoner til tross. Amalie ville fortsatt se om det var mulig å spille håndball, og jeg går ut i fra at en norsk eliteseriespiller ville kunne dominere på parketten «down under».

-Noe av det første jeg gjorde etter at jeg fikk vite at jeg kom inn på universitetet i Perth var å undersøke om det var et håndballag der, og det var det heldigvis, forklarer Amalie.

-Hvordan var nivået på det laget?

-Såpass at jeg fikk plass på laget, som venstre back, gliser Amalie, før hun legger til

-Kvaliteten på lagene og serien vi spilte var veldig varierende. Det var ganske mange europeere der nede, og noen spillere hadde helt sikkert vært helt OK i hjemlandet sitt. Jeg tipper det var norsk 3. divisjonsnivå på det vi holdt på med. Ikke helt det jeg var vant med, men likevel veldig moro.

Venstreback Frøland – Foto: Privat

Men livet i Australia besto av så mye mer enn bare studier og håndball for Amalie.

-Jeg bodde på en form for internat inne på universitetet. Det var et sosialt liv, med venner og folk rundt meg 24/7. Mange nye vennskap ble bygd, og jeg har lært enormt om Australia og, ikke minst, andre mennesker og kulturer.

Amalie kom fra et håndballag som i praksis krevde at hun måtte trene omtrent hver eneste dag, til et «hobbylag» som møttes en gang eller to i uka. Litt av en overgang skulle man tro.

-Jeg trente mye, men jeg kunne trene når jeg ville og ikke når jeg måtte. Det ga meg på en måte en deilig frihet. Dessuten fikk jeg prøvd meg på mange forskjellige idretter, fotball, beach håndball, volleyball og basket. Vi konkurrerte mot andre college, og jeg hang meg på og synes det meste var veldig gøy, smiler Amalie.

Nasjonalsporten i Australia er Australsk fotball, eller Aussie rules som det kalles på folkemunne. Jeg kan ingen ting om den typen fotball, men har sett det noen ganger på TV. Det ser brutalt ut, taklingene er tilsynelatende ville, ballen er oval og spretter i alle retninger og spilleren har ingen form for beskyttelse. Men da jeg googlet Australsk fotball leste jeg noe interessant og morsomt. På Wikipedia, under kapittelet som het «Spilleren» sto dette:

«En god australsk fotballspiller skal kunne takle, gripe, slå med knyttet neve og sparke ballen. Sporten krever hurtighet, fysisk styrke, «gode hender» og evnen til å lese spillet. I forhold til mere velkjente idretter minner australsk fotball om håndball i forhold til fysisk kontakt, og at gode australsk fotballspillere ofte har samme egenskaper som gode håndballspillere».

Det var kanskje en sport for Amalie?

-Ja det var gøy og noe jeg likte veldig godt. Det var mye håndballrelatert i sporten. Raske finter, løp, sprint og taklinger, som vi er vant med på håndballbanen, var viktige egenskaper i Australsk fotball. Det ser ganske brutalt ut, og kan også være det, men det var veldig gøy, forteller Amalie ivrig.

Hjem igjen til Norge

Etter tre år i Perth pakket Amalie bagen, og flyttet hjem igjen til Sandenes.

-Jeg visste nok innerst inne at jeg skulle bli der i kun tre år for å ta en utdannelse og for å kose meg. Jeg ville tilbake til Norge og håndballen igjen. Hadde det ikke vært for det ønsket så hadde jeg nok kanskje blitt igjen i Australia, forteller Amalie.

Tilbakekomsten på håndballbanen var ikke noe som var avtalt på forhånd, og returen til eliteseriespill i Sola skjedde nok en god del raskere enn det Amalie hadde sett for seg på forhånd.

-Jeg brukte nok en del av det siste halvåret i Australia på å tenke over hvor jeg skulle spille håndball når jeg kom hjem, og planen var å spille for Hinna i 2. divisjon. Det ville være en fin arena å bygge seg opp på etter tre år på venstrebacken i Perth, smiler Amalie.

Men det var bare det at 2. divisjon i Norge led av store koronarestiksjoner på det tidspunktet Amalie kom hjem igjen.

-Det var full stopp det, ingen kontakt på trening og ikke noen kamper. Det ble ikke helt som planlagt og forventet akkurat, slår Amalie fast.

Men plutselig ble det sykdom i gamleklubben, Sola. Der kjente Amalie mange fra før. Kunne hun hjelpe til slik at Camilla Herrem og de andre Sola-jenten hadde noen å skyte på under trening?

-Det var bedre å være med å trene med Sola, der var det lov med kontakt. Det er klart jeg var litt rusten, men det gikk ganske fint og bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Ukene gikk, og etter hvert spurte Steffen (Stegavik, Solas trener) om jeg kunne tenke meg å være med permanent som en av tre målvakter i laget. Da var det bare gått ett halvt år siden jeg kom hjem, og jeg var raskere tilbake til eliteserien enn det jeg hadde trodd, forteller Amalie.

Jobb og håndball

I dag kombinerer Amalie håndballspillingen med to jobber i Stavanger. Hun jobber i et bofelleskap og på psykiatrisk avdeling på et sykehus. Det høres ut som en travel hverdag.

-Ja det kan det være, men jeg er heldig å det de kaller 0 % stilling begge steder. Det betyr at jeg ikke jobber faste vakter til faste tider, og kan velge litt selv når jeg vil jobbe.

Amalie kom som nevn hjem fra Australia med en bachelor i psykologi og nevrovitenskap. Det er to fagfelt det er mulig å studere i mange flere år om det er ønskelig, men Amalie er litt usikker på hva som skjer videre.

-Det er ikke helt umulig jeg går for en ny bachelor, eller om jeg går videre for en master. Jeg vil først og fremst spille håndball, så får vi se hvordan det går med videre studier.

Amalie er på utgående kontrakt med Sola, og hva håndballfremtiden vil bringe er hun usikker på. Men Amalie har i høyeste grad ambisjoner.

-Det er den 6. sesongen min i Sola nå, og jeg blir nok ikke her hele karrieren, selv om jeg trives veldig godt. Det hadde vært spennende å prøve seg et annet sted også, og jeg legger ikke skjul på at det kunne vært moro og prøvd seg med spill i utlandet. Danmark eller Frankrike er kanskje landene som virker aller mest spennende, men jeg reiser ikke til en klubb uten å vite at det er en klubb som vil satse på meg. Jeg reiser ikke bare for å reise, sier Amalie.

Amalie og gode venner fra tiden i Australia. Foto: Privat

Venner fra Australia

Tiden i Australia har satt dype spor i Amalie, og når jeg spør henne om hva hun helst gjør i en frihelg spiller disse vennene en viktig rolle.

-Har jeg en langhelg fri besøker jeg gjerne noen av vennene mine fra Australia. De bor på flere steder i Europa, så det behøver ikke være så veldig lang reise. Men det må nesten være en langhelg, en vanlig frihelg brukes gjerne til å lade batterier, og en fjelltur i frisk luft med samboeren min Håkon er også noe jeg gjerne gjør, sier Amalie.

Mange av vennene er tilbake i Europa, men Amalie tror likevel ikke at hun er ferdig med Australia.

-Jeg reiser nok tilbake dit for en periode tenker jeg. Jeg har mange gode relasjoner i landet og kommer veldig gjerne tilbake.

-Men hvor tror du at en gang i fremtiden kommer til å etablere deg?

-Jeg tror nok Sandnes alltid vil være hjem for meg, og det er nok her jeg ender. Jeg drømmer om et stort hus med en stor tomt, der jeg kan ta imot besøk av alle. Studievennene fra Australia er blitt fan av Norge, og jeg vil gjerne vise dem landet.

Det er jeg sikker på at de gleder seg til.

Takk for praten, Amalie.

JEG ER… serien i samarbeid med: