Ola Hoftun Lillelien – Håndballnorges viktigste forbilde – Norsk Topphåndball
Foto: Privat

Ola Hoftun Lillelien – Håndballnorges viktigste forbilde

Helt siden Gro Hammerseng-Edin i 2005, dog noe brått og ufrivillig, sto frem som åpen homofil har lesbiske håndballjenter, og andre, hatt er forbilde. For gutta har det vært annerledes. Det er åpenbart at det er, og har vært, homofile gutter i topphåndballen, men terskelen for å stå åpent frem har vært høy. Helt frem til torsdag denne uken, da la Drammens kantspiller, Ola Hoftun Lillelien, ut en instagram-post som helt sikkert vil være til stor hjelp og inspirasjon for han selv og mange andre.

Men før vi kommer inn på den instagram-posten til Ola vil jeg at dere som leser dette skal bli litt bedre kjent med gutten. Jeg var så heldig å få snakke med han en times tid på telefonen, sent på kvelden, torsdag, og den samtalen førte til en søvnløs natt. Ikke fordi samtalen var noe vanskelig eller kontroversiell, men jeg ble liggende å gruble over hvordan jeg i denne teksten skal klare å gjenskape det inntrykket jeg fikk av Ola. Han fremsto rett og slett som en tvers gjennom fin fyr. Pratsom og glad, men først og fremst åpen, reflektert og omsorgsfull.

En moderne storfamilie

Ola kom til verden 25. februar 2000, men han kom ikke alene. Sammen med han kom tvillingssøsteren, Ingrid. Hjemme i Svelvik satt en spent to år eldre storesøster, Sofie, og ventet på de to nyankomne.

Ola, Ingrid og Sofie er vokst opp uten en pappa i livet sitt, og i 9 år besto familien av de tre barna og mamma Aase. Men etter hvert traff mamma en mann, og Ola , Ingrid og Sofie fikk en stepappa, Per Øyvind. Med han kom også to stesøsken inn i livet til Ola og familien.

Søskenlikhet – Tvillingsøster Ingrid, Ola og storesøster Sofie. Foto: Privat

-Vi var vel en typisk moderne storfamilie med mor barn, stefar og stesøsken. Jeg fikk to stebrødre, Haakon som er like gammel som meg og Sondre som er to år eldre. Det betød at vi plutselig var en familie med fem barn der det kun var to år mellom den eldste og den yngste. Det var liv i huset, for å si det sånn, smiler Ola.

Før han legger til

-Det var gøy for oss barna da, men det kan vel hende mamma og Per Øyvind synes det var litt slitsomt innimellom. Per Øyvind jobba offshore, og etter at han hadde vært hjemme i fire uker syntes han sikkert det var OK å komme seg ut igjen, ler Ola.

-Men da var det sikkert tilsvarende slitsomt for mamma da han var ute på jobb?

-Mamma driver en frisørsalong og jobbet naturligvis mye. For å si det sånn, det ble mye Toro i de ukene hun var alene med oss. Men det er noe hun fleiper og ler mye av selv i dag, så det er ikke ment som noe kritikk av henne altså, oppklarer Ola.

Jeg tok det heller aldri som kritikk av mamma, Aase. Ola snakker bare varmt om familien sin, og det skinner veldig lett igjennom at den betyr mye for han.

-Jeg har jo aldri hatt en pappa i livet mitt, og det er noe vi alltid har vært åpne om. Det har nok ikke alltid bare vært lett, men heldigvis har jeg hatt Per Øyvind som har tatt meg med, og gjort alle de typiske pappatingene med meg, gjennom oppveksten, sier Ola med takknemlighet i stemmen.

 Den moderne storfamilien fremstår som raus og åpen, og den kan ha betydd noe for flere en familiemedlemmene.

-Det var jo sånn at alle vi fem søsknene var gode venner, men vi hadde store nettverk alle sammen. Det var sjelden vi bare var fem barn til middag hjemme hos oss. Som regel hadde vi noen andre barn til bords også. Alle synes det var gøy å være hos oss, for det skjedde alltid noe og det var sjeldent stille, smiler Ola.

Og jeg tror han.

Offisiell pysjdag – 1. juledag er det pysj som gjelder i familien. Sofie, Haakon, Sondre og Ola i matchende outfit. Foto: Privat

-Jeg var et englebarn og helt sikkert den irriterende gutten i klassen

Ola var en aktiv liten fyr hjemme i Svelvik. Fotballkarrieren ble ikke langvarig og etter hvert ble håndballaget han spilte på oppløst.

-Mamma driver frisørsalongen sammen med Kjersti Gabrielsen, kona til Kenneth Gabrielsen, som nå er trener i Storhamar. Han er fra Sande og via han fikk jeg mulighet til å spille håndball i HK72. Da måtte jeg pendle til Sande tre, fire ganger i uka med buss, og det ble ikke tid til så mye annet enn håndball og skole da, forklarer Ola

-Hvordan var du på skolen?

-Jeg var et englebarn. Det er helt sant, og jeg var helt sikkert den irriterende gutten i klassen som var livredd for å bryte noen regler. Tvillingsøsteren min, Ingrid, var helt motsatt. Jeg likte og koste meg på skolen, og hun hadde det helt motsatt. Det hendte vel at det var litt dårlig stemning i heimen etter konferansetimer på skolen. Jeg kom alltid smilende hjem med mamma, etter bare gode tilbakemeldinger, men det var ikke alltid sånn for Ingrid, sier Ola.

Men har en rask med å legg til:

-Men Ingrid har lykkes veldig bra i livet, og jeg beundrer hennes måte å ta enhver utfordring på strak arm.

Etter fullført barne- og ungdomsskole hjemme i Svelvik begynte Ola på toppidrettslinja i Sande.

-Jeg hadde heldigvis mange idrettsfag, og det var sikkert derfor jeg fikk så bra karakterer, smiler Ola beskjedent.

Jeg tror nok karakterene vill blitt bra uansett. Og det var også da han gikk på videregående Ola forsto at håndball var noe han kunne gjøre det godt i.

-Det var vel omtrent da jeg ble tatt ut på juniorlandslag, i 2015/2016 omtrent, jeg forsto at håndball var noe jeg kunne gjøre det bra i. Jeg spilte på HK72, men de hadde en hospiteringsordning med DHK, og jeg fikk være med på noen treninger og kamper. Det var viktig for min utvikling, og det ga meg mulighet til å gå gradene i et riktig tempo. Litt morsomt er det også at treneren min i HK72 var Kent Harry (Søberg), og han er assistenttrreneren min i Drammen nå. Kent Harry har fulgt meg i 10-11 år nå, og jeg har mye å takke han for, forteller Ola.

En travel gutt med fokus på de svakeste rundt oss

Etter videregående var planen til Ola å ta et friår fra skole og studier. Det ene friåret skulle brukes til jobb og håndball i Drammen. Sånn gikk det ikke helt.

-Høsten 2019 fikk jeg jobb på en spesialskole i Drammen. Der skulle jeg være et år for å jobbe med autistiske barn uten språk. Men etter et halvt år kom koronaen og skolen ble stengt ned, og jeg var uten jobb, forteller Ola.

Men det betød ikke late dager på sofaen for Ola.

-Via Svenna (Svein Erik Bjerkrheim) fikk jeg jobb som gartner i Drammen. Det var fint det, men kanskje ikke akkurat det jeg aller helst hadde lyst til. Så når skolen startet opp igjen på høsten i 2020 gikk jeg tilbake til jobben der.

Man skulle kunne tro at kombinasjonen med jobb på spesialskolen og håndballspiller i Drammen ga Ola travle dager. Det gjorde det da sikkert også, men ikke verre enn at han kunne bidra med sitt overskudd og sin omsorg på andre måter også.

-Jeg fikk en telefon fra barnevernet med et spørsmål om jeg kunne tenke meg å være støttekontakt og privatavlaster for en av elevene på skolen. Så nå har jeg en gutt på 10 år hos meg en helg, eller to, i måneden og så møtes vi noen timer hver uke og finner på ting sammen. Vi koser oss og har det veldig hyggelig sammen. Det er givende for oss begge det der, sier Ola.

Det friåret Ola planla ble lenger enn planlagt, og han ble jobbende på skolen frem til februar/mars i år. Da dukka det opp en ny mulighet, og nok en gang er det de som tilbringer tiden sin på utsiden av det etablerte samfunnet som får glede av Olas tjenester.

-Jeg fikk jobb på Rettspsykiatrisk avdeling ved Dikemark Sykehus og jobber med de farligste menneskene i Norge. De som er dømt til varig psykiatrisk behandling, forklarer Ola.

Du får neppe den type jobb om du ikke har helt spesielle medmenneskelige evner. Det har Ola, og det er det flere som har lagt merke til.

-For noen uker siden fikk jeg en telefon med spørsmål om jeg kunne tenke meg å jobbe på et flyktningmottak for ukrainere. De hadde behov for min kompetanse, og da var det vanskelig å si nei til det. Så nå jobber jeg på Dikemark Sykehus og på flyktningmottaket, i tillegg til å spille håndball i Drammen, smiler Ola.

Men har har på ingen måte glemt det 10 år gamle gutten fra spesialskolen i Drammen.

-Nei, han er en fin gutt, og jeg har fortsatt privatavlasting for han og er støttekontaktjobben noen timer hver uke.

Selvfølgelig har Ola beholdt jobben og kontakten med den lille gutten. Det kan se ut som om døgnet hans har mere enn 24 timer, og så lenge han har muligheten til å gjøre hverdagen bedre for andre så gjør han det.

En travel gutt – Det pendles mellom flere jobber og håndball i DHK. Ola trives med stort tempo og full kalender. Foto: Privat

Det store valget

Mot slutten av fjoråret tok Ola en stor og viktig avgjørelse. Han fortalte familie, venner og lagkamerater at han var homofil, men selv om han utelukkende fikk positive og støttende tilbakemeldinger ventet han frem til denne uken med å offentliggjøre det for alt og alle.

-Jeg er en åpen person av natur, men jeg måtte finne ut av ting først og kjenne litt på det selv, forteller Ola.

Ola var 21 år da han valgte å åpne seg for sine nærmeste. For en del i hans situasjon betyr det at de har båret på en hemmelighet i årevis, men sånn har det ikke vært for Ola.

-Jeg vet ikke helt, men det er vel noe jeg etter hvert ble mer og mer sikker på. Jeg var vel 19-20 år før jeg innrømmet det for meg selv, så det er nok andre som har gått mye lenger med sine egne tanker enn det jeg har gjort.

-Mange homofile forteller om en form for identitetskrise i de årene før de har kommet ut, spesielt gjennom puberteten og tenåringsperioden. Har du opplevd noe sånt?

-Nei ikke på den måten. Det har vært litt annerledes. Jeg er oppvokst uten en pappa, og det var til å begynne med bare meg, mamma og søstrene mine. Det var ikke det at jeg ikke gjorde gutteting, for det gjorde jeg, men helt frem til stefaren min, Per Øyvind, kom inn i livet mitt var det ingen mannsperson der for meg. Jeg har nok stilt meg spørsmålet, hvem er jeg uten en pappa, og jeg hadde nok andre ting å tenke på enn min egen identitet. Det er annerledes og det føles feil å, i perioder, måtte være omsorgsperson for sin egen pappa. Det gjør noe med deg, sier Ola stille.

«Guttastemning er morsomt»

Alle som har vært i en garderobe full av unge menn og gutter vet at det er en helt egen atmosfære og stemning. Garderobekulturen er neppe det enkleste for en som bærer på en hemmelighet som den Ola bar på, og det var helt sikkert ikke enkelt å komme ut foran alle lagkameratene sine.

-Jeg synes jo «guttastemningen» vi har i garderoben er morsom, og jeg grua meg litt til å fortelle det. Hvordan skulle jeg si det? Jeg var ikke redd for reksjonene som ville komme og slo meg egentlig til ro med at det ville gå veldig fint. Jeg ville ikke gjøre noen big deal ut av det. For meg føles det naturlig å like en gutt, og hvorfor er det egentlig noe som skal være unaturlig, spør Ola.

I Drammensgarderoben er idag alt som før Ola fortalte om sin hemmelighet.

-Det er ingen forskjell. Jeg opplevde kun positivitet og støtte, og jeg tror gutta er stolte av meg. Jeg er fortsatt Ola, og jeg har akkurat de samme verdiene og står for det samme i dag som tidligere. Det har gjort det bedre for alle egentlig, og jeg slipper å holde på en hemmelighet og være han som juger.

Skjermdump av Olas innlegg på Instagram: Foto: Privat/olalillelien

Den samme støtten og forståelsen møtte Ola hos familie og de nærmeste vennene. Derfor føltes det både riktig og viktig å gå ut med den instagram-posten han gjorde sist torsdag. Det var ikke lenger en hemmelighet, for det var mange som visste, men nå ble det plutselig offentlig. Som håndballspiller og idrettsmann på det aller høyeste nivået er man i en annen posisjon enn om man jobber på kontor i Skatteetaten eller kjører truck på lageret til Coop, og det er ingen annen mannlig håndballspiller på Olas nivå som har stått frem på samme måten tidligere. Olas insta-post har i skrivende stund blitt likt av 1526 stykker, og av dem mange fra hele håndballnorge. 296, for Ola, kjente og ukjente har kommentert innlegget, og alle, uten unntak, er positive og støttende.

Ola og mamma, Aase. Foto: Privat

-Om jeg kan hjelpe noen ved å stå frem er det bare flott, og jeg er stolt av å kunne være et ansikt utad. Det er rart og litt trist at ingen andre har følt at det har vært rom for å gjøre det før, og det føles derfor viktig å ha gjort det. Jeg føler kun at det har blitt slått ring om meg, og den varmen jeg har følt etter at jeg la ut posten på Instagram har vært fantastisk. Jeg har fått så mange meldinger fra kjente og ukjente, som alle har uttrygt støtte og en form for takknemlighet.

-Ingen negative tilbakemeldinger på insta-posten i det hele tatt?

-Nei, det var bare mamma som var litt oppgitt. «Må du ta alle kamper», spurte hun meg.  Og svaret er ja, dersom jeg føler at noe er viktig går jeg all-in, gliser Ola.

Og mamma Aase er helt sikkert superstolt av gutten sin.

Det har hun all grunn til å være. For meg er Ola Hoftun Lillelien årets spiller, årets navn og årets forbilde i norsk håndball.

Takk for praten Ola

Raballder gratulerer

Raballder Håndball er en av gruppene og idrettene i Raballder Sportsklubb, en klubb som tilbyr sportslig og sosiale tilbud rettet mot homofile og lesbiske. I fjor lanserte de kampanjen #JegStøtterRegnbuen, en kampanje som hadde som mål å gjøre det lettere for LHBT-personer å stå frem. Idretten skal være en trygg arena for absolutt alle. Raballder håndball hyller og gratulerer i dag Ola for hans åpenhet. Lagets leder, Kristian Stakset-Gundersen, kommenterer Olas valg på denne måten

-Først vil jeg gjerne gratulere Ola med å tørre å ta steget som mange har vegret seg for før ham. Det er modig. Han er et forbilde for mange yngre håndballspillere som kanskje har vært usikre på om idretten har vært et sted for dem, og forhåpentligvis gir det også motivasjon til flere å følge hans eksempel.
Samtidig er det viktig å huske at det at han liker gutter, er bare en liten del av hvem han er. Først og fremst er han en ung og talentfull håndballspiller, og derfor er det viktig at alle rundt ham gir ham støtte og rom til å utvikle seg enda mer på håndballbanen i årene som kommer. Vi har ståltro på at dette blir godt tatt imot både hos lagkamerater, klubb og supportere
, sier Stakset-Gundersen.

Før han avslutningsvis gir litt skryt til håndballen

-Vi i Raballder tror ikke det er tilfeldig at håndballen er tidligere ute enn mange andre idretter med å få åpne, skeive utøvere. Vi har god erfaring med samarbeid om denne type spørsmål med både håndballregionen, forbundet sentralt, og en rekke enkeltklubber i topp og bredde, og vi vet at håndballen har gode verdier. Det opplevde vi også på responsen på pridekampanjen, #JegStøtterRegnbuen, som vi tok initiativ til i fjor. Der var det mange håndballprofiler som bidro. Det er fortsatt en vei å gå til full åpenhet, og man kan alltid gjøre mer. Men vi tror at vi er på rett vei. Og at Ola nå har valgt å stå frem i media, er et bevis på det.

#JegStøtterRegnbuen Foto: Raballder