Oda Mastad skulle egentlig spille 2.divisjon, nå er hun i sin sjette REMA 1000-liga sesong

Etter at Charlottenlund rykket opp til 1.divisjon (2016/17 sesongen) valgte strekspilleren deres, Oda Chatrine Lunne Mastad å forlate Trondheimsklubben til fordel for Fana. Og spill i 1.divisjon, eller….

….. eller var det i utgangspunktet 2.divisjon, i alle fall sånn i starten?

–I utgangspunktet skulle jeg spille med 2.divisjonslaget ja.

Der stoppet du på ni kamper og 34 mål. Og ikke overraskende, høyt opp på «bestrafningslisten», for selv med bare 9 kamper var du den som toppet listen for 2.divisjonslaget til Fana den sesongen. Men det var vel det røde kortet som var utslagsgivende der.

Er du en «hardt-spillende» forsvarsspiller? Ifølge statistikken kan det unektelig se slik ut.

-Ha, ha. Jeg liker å ta mye ansvar og som treer blir du veldig involvert i spillet. Men så gjelder å finne balansen mellom det å spille aggressivt og det å ta det litt rolig da. Ser du på hvem som har flest utvisninger så er nok de fleste treere vil jeg tro.

Før hun følger opp med at det røde kortet fra tiden på Fana sitt 2.divisjons lag er feil. «Jeg har aldri fått rødt kort utenom etter tre to-minuttere. Det hadde jeg husket»

Du har vært i Fana i alle REMA 1000-liga sesongene, har du endret deg noe som spiller på disse årene?

-Hm, nei. Jeg vil ikke si jeg har forandret meg som spiller, men jeg har nok utviklet meg, blitt bedre.

Etter opprykket til REMA 1000-ligaen har Fana «produsert» spillere som er attraktive for andre klubber i Norge, men også spillere som har reist, og som er på vei utenlands (Emilie Hovden er i Győr via Storhamar og Olivia Lykke Nyggard er på vei til Ikast, også det via Storhamar).

Hva var det som gjorde at du havnet i Fana den sommeren/høsten 2017?

-Det var i utgangspunktet studiene som gjorde at jeg reiste til Bergen. Og så hadde jeg en trener i Charlottenlund som anbefalte Fana til meg. Ifølge han så var det der jeg ville finne det beste treningsmiljøet. I tillegg hadde de lag i både 1. og 2.divisjon, det gav meg muligheten til flere kamparenaer.

Og har det svart til forventningene?

-Ja, kommer det ganske så kontant. Årene her har egentlig vært over all forventning. Og så toppet det seg på en måte med European League spill i fjor da.

I sommer ble det A-landslags debut og i tillegg har du flere samlinger med rekrutt landslaget. Av ren nysgjerrighet,  hva var det første som for gjennom hodet ditt da du fikk beskjed om A-landslaget?

-Ikke i sommer, det var i februar i fjor jeg debuterte på A-landslaget altså.

Ups, ja ja, tiden går fort….

-Men altså, hvordan jeg reagerte? Jeg fikk panikk og ble faktisk litt stressa, og følte ingen direkte glede, sånn med en gang. Det var skummelt, jeg skal være så ærlig å si det.

-For all del, selv om jeg reagerte litt uvant på beskjeden, så var det en kjempeopplevelse å få være med på A-landslaget. Litt rar men absolutt en veldig fin opplevelse. Jeg ble tatt veldig godt imot og det var jo ikke skummelt i hele tatt da.

Er det mulig å rangere de «håndball opplevelsene» du har vært med på? For eksempel hva er det største/kjekkeste du har fått være med på til nå?

–Det må bli debuten med A-landslaget i en fullsatt arena i Nederland. At Olivia også var der, slik at jeg hadde en å dele opplevelsen med i ettertid, gjorde dette til helt klart nummer en opplevelse. European League i fjor kommer som en god nummer to opplevelse.

Det blir vel feil å si at sesongen til nå har vært av de bedre sesongene våre, hva tenker du om den jobben som må gjøres for å heve dere det som trengs for å ta poeng igjen?

-Ja, nei. Det er helt opp til oss selv å snu dette. Sesongen til nå har helt klart vært den tyngste i min tid i Fana. Vi må greie å finne tilbake til det gode spillet vårt, vi vet jo at vi kan. Og vi viste i kampen mot Vipers at slipper vi ned skuldrene så kommer det gode spillet.

-Det krever beinhard jobbing fra alle for at vi skal komme oss opp igjen. Og den jobben starter på treningene. Men vi må også jobbe hardt på det mentale planet, i alle fall gjør jeg det. Jobber med å finne ut hvordan jeg skal gjøre spillet mitt bedre og hva jeg kan gjøre for å gjøre de andre bedre.

-Dette må vi tåle å stå i for nedturer er også en del av toppidretten.

I morgen reiser dere til Hamar og kamp mot Storhamar, et lag som ligger i motsatt ende av tabellen enn det vi gjør. Tenker du på at neste gang Fana spiller mot Storhamar, så står du på motsatt banehalvdel?

-Nei, faktisk ikke. Jeg har egentlig ikke tenkt noe over det før du snakket om det tidligere i dag.

Ups igjen…

Det vil altså si at etter sesongen forlater du oss til fordel for Storhamar. Litt dumt spørsmål kanskje, men hvorfor reiser du, og hva gjorde at valget falt på Storhamar?

-Nei, det handler jo om at nå har jeg vært her i snart syv sesonger og har lyst å prøve noe nytt. Ta nye steg som håndballspiller.

-Når det gjelder Storhamar så ser jeg på som en fin mulighet til å ta videre steg. De har gode rammer, er et godt kollektivt lag og så har jeg hørt veldig mye fint om klubben.

Blir det bare håndball på deg når du reiser til Hamar?

-Jeg trives best når jeg har noe å gjøre på utenom håndballen også jeg. Så i tillegg til å spille for Storhamar har jeg fått en liten stilling på Vang Toppidrett.

Så et til litt rart spørsmål, hva kommer du til å savne når du nå reiser fra oss? Du har jo vært med siden 2018/19 sesongen så du  er både en av de eldste på laget og en av de med mest erfaring og rutine.

-Klubben, helt klart. Fana er en fin klubb med masser av flotte folk. Det er jo ikke uten grunn at jeg har blitt værende her så lenge. Jeg kommer nok også til å savne NTG og jobben min der.

Om noen kommer til deg og spør om du vil anbefale de å gå til Fana, hva svarer du da?

–Det blir et helt klart JA

Da du kom inn i laget var det allerede to etablerte strekspillere, Kristine Gudbrandsen og Juliane Moberg Løvik.  Hva lærte du av å spille på lag med de to?

-Nja, det var nå mest Juliane jeg spilte med. Jeg vil si at vi var et godt makkerpar som hjalp og støttet hverandre både i angrep og i forsvar.

-For meg så handler det om å unne hverandre suksess, og støtte og hjelpe hverandre der det trengs.

Og vil du gjøre det samme med de strekspillerne som nå kommer opp bak deg i Fana?

-Helt klart. Jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe både Maria og Eline dersom det er behov for det. Og så prøver jeg å ikke virke belærende, for det er ikke gitt at jeg har alle de rette svarene. Så det håper jeg at jeg får til.

Vi må innom en kamp til, nemlig den mot Gjerpen 11.februar. Kampen som opprinnelig snødde vekk og ble satt opp på ny.

Søsteren din, Fride, spiller på Gjerpen. Hvordan er det å møte lillesøsteren sin i kamp? Blir det lagt ned litt ekstra innsats fra dere begge to?

-Joda, det er vel ikke til å komme ifra at vi har et ekstra tenningsnivå i de kampene. For vi vil jo vinne, begge to.

For her handler det vel ikke bare om poengene, men også om familiæren?

-Jepp

Helt til slutt, resten av familien din – hvem tror du de holder med i disse kampene?

-Ha, ha, ingen. Da vi spilte kampen i Bergen i høst ville ikke mamma komme nedover for å se på. Hun ønsker jo det beste for oss begge to og viste ikke hvem hun skulle heie på. Det er heldigvis bare to slike kamper i året.