Nora slutta med håndball som 19-åring og tok et litt uvanlig valg

Fanas høyrekant, Nora Hagerup, lot håndball være håndball et års tid da hun var 19 år. Det angrer hun på ingen måte noe på, selv om valget hun tok overrasket en del av de rundt henne.

Jeg vet ikke sikkert, men jeg tar likevel sjansen. Det er nok ikke så veldig mange spillere i REMA 1000-ligaen som er født i Kirkenes. Den lille byen i Sør-Varanger har i underkant av 3500 innbyggere, og selv om den gamle skihelten, Vegard Ullvang, kommer derfra, så er ikke grensebyen til Russland først og fremst kjent for å fostre toppidrettsutøvere. Men bergensjenta, Nora Hagerup, så dagens lys for aller første gang i byen.

-Mamma og pappa jobbet som henholdsvis turnussykepleier og -lege på sykehuset der oppe. Derfor er jeg født der. Men da jeg var to år flyttet vi , forteller Nora.

Noras mamma, Alvrunn, er fra Bergen, mens pappa Kjetil er fra Molde. Men om det var noen diskusjon de to i mellom om hvor vidt familien skulle slå seg ned mellom de syv fjell eller Romsdalen vet jeg ikke, men om det var det kan vi slå fast at mamma Alvrunn gikk seirende ut av familiediskusjonen.

-Vi flyttet til Bergen. Først bodde vi et par år på Minde før vi slo oss ned i Mathopen dag jeg var fire år. Der bodde jeg i 15-16 år, bortsett fra et år i Grimstad da jeg var 19, forklarer Nora.

Det året i Grimstad skal vi komme tilbake til, men først litt mer om familien til Nora.

-Jeg har en storesøster, Marita, som er to år eldre enn meg, og så har jeg to yngre brødre. Håkon er to år yngre enn meg, født i 2002, og Andreas er den yngste i flokken, født i 2005, oppklarer Nora

Mathopen

Mathopen er et boligområde i bydelen Laksevåg, vest for Bergen sentrum. Stedet er en typisk forstad og de fleste av innbyggerne har sine arbeidsplasser andre steder i Bergen, men Sjørfosvarets hovedbase, Haakonsvern ligger i Mathopen, og en del av lokalbefolkningen jobber der.

-Mathopen er ikke så veldig stort, og veldig mange av de som bor og vokser opp der engasjerer seg i det samme, og da blir det ofte til at barna derfra engasjerer seg i håndball og fotball. Det gjorde jeg da jeg var liten, smiler Nora.

Skjønt det var ikke bare ball hun drev med.

-Nei, jeg spilte fiolin et års tid, men var helt håpløs, og så spilte jeg vel piano i fire år. Men jeg var ikke akkurat et stort talent der heller. Det er ikke mye jeg kan i dag, men har jeg noen enkle noter skal jeg vel kanskje klare å komme meg gjennom en sang på pianoet, ler Nora.

Skole og håndball

Fotballspilleren, Nora Hagerup, forsvant ganske tidlig, og hun var aldri i tvil om at det vår håndballen som skulle få bli med henne videre.

-Etter hvert ble det vel litt for travelt med begge deler, og vi kom til et punkt der håndballen og fotballen av og til kræsja. Jeg gikk vel i 9. klasse, tror jeg det var, da jeg følte at jeg måtte velge, og da ble det slutt på fotballen. Jeg var egentlig aldri i noen tvi om hva jeg skulle velge bort, forteller Nora.

Frem til hun gikk i 10. klasse var Mathopen klubben til Nora, etter det byttet hun til den litt mere satsende naboklubben, Gneist. Når det gjaldt skole byttet også Nora ut nabolagsskolen på Mathopen, men der skjedde byttet tidligere.

-Jeg likt meg godt på skolen. Det har jeg alltid gjort og gjør det fortsatt. Barneskolen gikk jeg hjemme på Mathopen, noe som føltes trygt og godt. Alle vennene mine gikk der, det var korte avstander og vi kunne gå til og fra skolen, eller til alle de andre aktivitetene vi holdt på med. Men etter at jeg var ferdig med barneskolen valgte jeg å gå på en privat ungdomsskole i Bergen sentrum, forteller Nora, før hun tillegger

-Jeg valgte å gå på en skole som heter Danielsen Ungdomsskole, en kristen privatskole som ligger like ved bystasjonen i Bergen. Jeg er oppvokst i et kristent hjem, og det var ikke et veldig vanskelig valg. Dessuten har skolen et godt rykte, og så var det åtte andre fra mitt kull som også valgte å begynne der.

Bibelskole i Grimstad

Da Nora skulle begynne på videregående skole ble Danielsen byttet ut med håndballinja på Metis videregående skole, også det i Bergen.

-Det falt naturlig å velge idrett og håndball i kombinasjon med skolen. Jeg søkte på noen andre skoler også, men jeg endte på Metis. Et bra valg, sier Nora.

På den tiden spilte Nora for Gneist i 2. divisjon, ihvertfall så lenge det ikke kræsja med spill i Bringserien. Talentet var der, og Nora ble tatt ut på By-, Region- og Landsslagssamlinger.

-Jeg vil vel ikke si at jeg var noen barnestjerne akkurat, men jeg har hatt noen fordeler som håndballspiller. Venstrehendte spillere var det ikke så mange av, og det gjorde det kanskje litt lettere for meg, forklarer Nora beskjedent.

Det var neppe bare en god venstrearm som gjorde Nora til en god håndballspiller på den tiden, men det hjalp helt sikkert litt på. Fana hadde så smått tatt kontakt, og alt lå egentlig til rette for et mulig klubbskifte og ytterligere satsing. Men da Nora var ferdig med videregående tok hun et litt overraskende valg.

-Jeg hadde i alle år vært heldig. Det var lite skader og sykdom, og jeg opplevde få ufrivillige pauser med håndballen. Det føltes av og til litt travelt, og etter at jeg var ferdig på Metis tenkte jeg plutselig på at jeg sto i en situasjon som ga meg muligheten til å gjøre noe helt annet. Jeg var på amatørkontrakt med Gneist og var ikke bundet til noe som helst egentlig. Så jeg bestemte meg for å flytte, forteller Nora.

19 år gammel lot Nora håndball være håndball for en stund, og Bergen ble byttet ut med det blide sørlandet.

-Jeg begynte på bibelskole i Grimstad, sier Nora, og fortsetter.

-Søsteren min Marita hadde gått der noen år tidligere, og jeg hadde vært å besøkt henne. Da ble jeg helt forelska i det livet og den levemåten, med internat og et helt unikt fellesskap.

-Så du på det som en pause fra livet i Bergen den gangen, eller var det ment som en start på et nytt liv?

-Det var nok en pause, men jeg kunne jo ikke vite helt sikkert om jeg ville tilbake til det gamle livet igjen, og jeg visste heller ikke noe om jeg ville savne det vante livet i Bergen heller. Men jeg tenkte at det var større sjanse for at jeg ville angre på å ikke flytte til Grimstad enn at jeg angret på å ha tatt det valget.

-Angret du, og endte det med et savn?

-Hehe, nei jeg har aldri angret, og noe direkte savn opplevde jeg Ikke. Men det var litt rart å ikke ha noen faste avtaler og ikke ha et sted å gå der noen forventet noe av deg. Det var litt uvant og kanskje et lite savn, men det var litt deilig å leve uten at noen hadde noen spesielle forventninger til meg også. Men selv om jeg ikke angret et sekund på det valget bestemte meg for at det skulle bli med det ene året. Hadde det blitt lenger ville det blitt tyngre å starte opp med studier og jobb igjen. Et års pause var perfekt for meg, men andre har kanskje godt av lengre pauser, forteller Nora.

-Det kom nok som en overraskelse på noen

Nora er oppvokst i et kristent hjem og gikk på en kristen, privat ungdomsskole. Håndballen tok naturligvis mye av tiden hennes, men det ble likevel tid til litt kristent ungdomsarbeid etter trening på fredager og når det ellers passet. Mange av vennene hennes fra skolen var i et kristent miljø, men også noen av lagvenninnene. Likevel var det noen som ble overrasket da hun tok valget om å begynne på bibelskole i Grimstad.

-Ja noen ble nok ganske overrasket. Jeg husker godt vi satt rundt et bord i Sandslihallen, sesongen var over og vi hadde rykket ned. En etter en måtte vi fortelle om hva vi tenkte om den kommende sesongen, ville vi være med videre eller ikke. Da den var min tur knakk jeg helt sammen og fortalte om mine planer. Jeg skulle slutte med håndball, flytte til Grimstad og begynne med noe helt annet, forteller Nora og tillegger.

-Jeg var nok litt redd for reaksjonene. Men det var ikke noe å være redd for, de reaksjonene som kom var kun positive.

Tro og toppidrett

Nora tok et aktivt valg om å begynne på en kristen ungdomsskole og hun valgte gå en bibelskole i Grimstad. Da bør det ikke overraske noen at tro er viktig for henne.

-Det gir meg en form for trygghet i livet. Det minner meg på at det er ikke det jeg presterer og får til, eller ikke får til, som definerer meg som menneske. I en travel tid med studier, håndball, venner og familie gir det meg en form for hvile, og jeg dømmes hverken opp eller ned som menneske på grunnlag av hva jeg måtte prestere. Det er en fin ballast å ha med seg på veien.

-Når man går på en bibelskole vil jeg tro man, på en måte, får troen og skriften tett på seg, hver eneste dag. Hvordan fungerer det i dag, med den hverdagen du i dag har?

-For min del er det litt opp og ned. Det kommer selvfølgelig litt an på hvordan man har det i livet, og av og til glemmer man det kanskje litt. Det er ikke alltid fremst i rekken, og innimellom må jeg kanskje minne meg selv litt på det. Da hjelper det å være i gode miljøer, som minner meg på det, og heldigvis er jeg i slike gode miljøer.

-Er toppidretten et slikt miljø?

-Det er kanskje ikke det i utgangspunktet, og noen ganger kan man kanskje bli ubehagelig egoistisk av å drive toppidrett. Det er nok dessverre de nærmeste som merker det mest, og for min del tar nok kjæresten min, Lars Ivar, mye av støyten. Jeg er blitt så vant med at han stort sett alltid sier ja til å hjelpe meg om det behøves at jeg nærmest blir sjokkert og irritert om han plutselig ikke kan og sie nei. Toppidretten fremmer på mange måter en egoisme, både på godt og vondt, sier Nora.

-Apropos toppidrett, hvor lenge ser du for deg å holde på?

-Det er et godt spørsmål. Jeg har alltid sagt at jeg holder på så lenge det er gøy, og jeg kommer til å gi meg når jeg føler at håndballen tar mere enn det gir. Jeg er ikke der nå, ikke helt, men det går litt opp og ned. Vi får se hva som skjer, det er flere åpne enn lukkede dører. Men jeg flytter ikke noe sted for å bli håndballspiller på heltid. Det må være noe mer, og jeg må trives utenom håndballen også. Jeg har vel hatt en drøm om å bli heltidsspiller en gang, men den drømmen har nok forsvunnet et eller annet sted på veien, sier en åpenhjertig Nora.

Tilbake i Bergen

Da året i Grimstad var over gikk turen tilbake til Bergen for Nora, også det et enkelt valg.

-Ja det var det beste alternativer. Der kunne jeg begynne å studere, jeg hadde familie, venner og håndballen der, og allerede dagen etter at jeg kom tilbake var jeg på trening med Gneist.

Gneist var et annendivisjonslag da Nora kom tilbake til Bergen, men dessverre for både Nora, Gneist og alle andre egentlig var det koronarestriksjoner i landet. Det rammet oss alle, ikke minst breddeidretten og 2. divisjon håndball var definert som nettopp det, breddeidrett.

-Ja det var jo ingen kamper, og treningene var det også restriksjoner på. Det ble en rolig oppstart kan du si, forteller Nora.

Det var kontakt mellom Nora og Fana før hun reiste til Grimstad, og da hun kom tilbake ble den gjenopptatt. Nora begynte å trene litt med laget. Etter hvert ble det klart at Nora og Fana var en god match, og hun signerte kontrakt med elitserielaget.

-Da stenge eliteserien ned også på grunn av koronaen, smiler Nora.

Da var det godt å ha studiene.

-Jeg går tredje året på lærerstudiet for 5. til 10. trinn nå og er halvveis. Det er noe jeg trives veldig godt med, forteller Nora.

-Har det vært et mål og en plan for deg hele tiden å bli lærer?

-Njei, jeg vet ikke helt det. For å være helt ærlig så har jeg vel aldri helt hatt en plan A, så vi kan vel si at dette er plan B på en måte, ler Nora.

Nora + Lars Ivar

Nora er kjæreste med Nord-Trønderen, Lars Ivar. De traff hverandre i Grimstad og har vært sammen i tre år nå, men de er ikke samboere. Nora bor i kollektiv i byen og han i Sandviken. Hva fremtiden vil bringe er det ingen som vet, men når jeg spør Nora om hvordan hun tror tilværelsen ser ut om fem år svarer hun så kjapt at jeg tror det er noe hun har tenkt litt på.

-Om fem år er jeg 27 og forhåpentligvis ferdig utdannet lærer. Men om jeg jobber som lærer vet jeg ikke. Jeg er åpen for andre ting også. Men jeg håper vi har etablert oss et sted. Hvor vi bor er egentlig ikke så viktig, geografi spiller ikke så stor rolle så lenge man er i nærheten av folk man er glad i.

Geografi spiller ikke så stor rolle så lenge man er i nærheten av folk man er glad i

Nora Hagerup

Finere kan det egentlig ikke sies.

-Takk for praten, Nora.

JEG ER … serien i samarbeid med