Når skade rammer hardt: Fire Glassverket-jenter ute med langtidsskade

I håndballen snakker vi mye om prestasjoner, taktikk og utvikling. Men altfor sjelden om det som treffer hardest – og som kan snu livet på et øyeblikk: langtidsskader. Denne høsten har hele fire jenter fra 1. divisjonslaget vårt stått i nettopp det. Maren (20), Maiken (23), Elise (20) og Andrea (28) – fire jenter som plutselig ble revet ut av hverdagen, fellesskapet og sporten de elsker.
Dette er deres tanker og reise gjennom sjokk, ensomhet, tålmodighet, små seire – og veien tilbake.

Mens laget fortsetter sin hverdag, trener sammen, spiller kamper, deler garderobelatter og jobber mot helgens kamper, står den skadde spilleren ofte alene i en helt annen hverdag og rytme. Ensidig styrketrening. Kontrolltimer. Små, nesten usynlige fremskritt. Timer med fysioterapi. Hvile. Ny økt. Enda en. Og en kropp som bruker måneder – noen ganger år – på å finne tilbake til tryggheten, eksplosiviteten og tilliten man hadde til kroppen før skaden.

Det siste året har dette rammet ekstra hardt hos oss: Fire Glassverket-jenter er ute med langtidsskade. Tre av dem har røket korsbåndet – Maren (20) og Maiken (23) i fremre korsbånd, og Elise (20) i bakre korsbånd – mens Andrea (28) er ute etter en større leddbåndsoperasjon i ankelen. For laget og trenerteamet betyr dette en krevende kabal å få til å gå opp på banen: roller må endres, ansvar forskyves, og nye spillere må ta større plass.

For medspillerne betyr det et savn i hverdagen: fire personligheter, fire energier og fire stemmer som vanligvis fyller treningene. For de skadde spillerne er det en livsendring.

Når alt stopper opp

En korsbåndsskade skjer ofte i et øyeblikk som virker helt tilfeldig. En landing, en vending, en duell – og så kollapser kneet. Ofte er ikke spilleren i kontakt med andre når det skjer. Mange beskriver det samme: en lyd, et kne som svikter, en intens smerte og en umiddelbar visshet om at noe er alvorlig galt.

Elise (20) forteller:

«Skaden min skjedde for 6 uker siden, under oppvarmingen før bortekamp mot Storhamar. Jeg hektet foten i en annen spiller og landet rett på kneet med all vekt. Jeg kjente at noe var galt, men skjønte ikke hvor alvorlig det var før dagen etter«.

Maren (20) husker sin situasjon like tydelig – bare på en helt annen type hendelse:

«For meg skjedde skaden for over et år siden, på en kontring, da jeg landet etter skudd, alene med målvakt. Jeg visste med én gang at noe var galt. Jeg som skulle bruke dette året på å utvikle meg som håndballspiller, men i stedet ble alt snudd på hodet på et sekund».

Men etter det første sjokket kommer stillheten. Den som lander tungt i hodet når man skjønner at dette ikke handler om dager eller uker. Det handler om måneder – kanskje et år eller mer. At alt stopper opp, og at veien tilbake føles uendelig lang.

Som Elise sier:

For Andrea (28) er historien litt annerledes. Hun har ikke én dramatisk hendelse å peke på – skaden hennes har fulgt henne gjennom flere år. Dette er tredje gang hun opereres for det samme, og denne gangen måtte legene også feste et bånd i ankelen med skruer. Hun visste at operasjonen kom – og at dette ville ta tid, men det gjorde ikke prosessen noe mindre krevende:

«For min del kom ikke dette som et sjokk. Jeg visste at jeg måtte gjennom en ny, større operasjon – jeg har gjort dette to ganger før. Men selv om det ikke var dramatisk der og da, var det tungt på en annen måte: Jeg har ikke fått trent som jeg ville, og jeg har ikke fått bidratt i laget slik jeg pleier og ønsker.»

Sjokket – ikke bare fysisk, men mentalt

Smerten i kneet er én ting. Men det mentale sjokket er ofte større. For på sekunder mister man:

– hverdagsrytmen
– litt av lagfølelsen
– posisjonen sin tas over av andre
– fremgangen man jobbet så hardt for
– og en del av identiteten man har som håndballspiller.

Det er krevende å bli satt ut av spill – bokstavelig talt – når man er vant til at livet går i 120 km/t. Og det tar tid å akseptere.

En reise som ofte er ensom

I lagidrett er fellesskapet selve kjernen. Man møter opp sammen. I garderoben før trening og kamp. På banen. Man lærer sammen. Feirer sammen. Og taper sammen. Derfor blir kontrasten enorm når en spiller plutselig må over i en helt annen treningsverden:

• repetitiv styrketrening
• øvelser som gjentas til det kjedsommelige
• små milepæler som nesten ingen legger merke til
• en kalender full av kontroller og oppfølging
• og økter som ofte gjøres helt alene

Flere av jentene beskriver denne delen som den mest overraskende vanskelige. For Maiken handler det ikke bare om kneskaden – men om at hele hverdagen hun har bygget livet sitt rundt, plutselig forsvinner. Hun sier det slik:

«Håndball har vært en stor del av identiteten min. Når den tas bort, blir det ganske stille. Det er mye vanskeligere enn man tror å fylle dagene med noe meningsfullt når alt du bygde livet rundt plutselig blir borte. Man må finne nye måter å holde seg oppe på. Det kan føles ensomt, selv når du er omgitt av folk.»

For Elise var det ekstra tøft å være i hallen i starten:

«Det var vondt å være i hallen i starten – vondt å se de andre trene, og verst å sitte på tribunen og se kamp. Det gjorde alt så virkelig.»

Og Maren setter ord på den blandede følelsen av savn og usynlighet:

Nye muligheter åpner seg 

Når tiden går, opplever flere at livet åpner seg på nye måter – ikke fordi man ønsker seg bort fra håndball, men fordi kalenderen får en annen form. En lengre skadeperiode kan gi små lommer av romslighet midt i alt det krevende: mer tid til studier, familie, kjæreste, venner – eller til å utforske nye interesser og måter å hente energi på. For Andrea har nettopp dette vært en viktig del av prosessen:

«Selv om det har vært tungt å stå på sidelinja, har denne perioden også gitt meg tid jeg ellers aldri ville hatt. Jeg har fått mer tid med familie og venner. Jeg har kunnet besøke både faren min i Frankrike og kjæresten min i Tyskland, og det har vært fint når trening og jobb har vært begrenset.»

For Maiken åpnet skadeperioden også en helt uventet dør. Da hun plutselig hadde mer tid utenfor treningshverdagen, oppdaget hun at interessen for kroppen og idrettsskader vokste – en interesse som nå følger henne inn i studiene.

“Midt i alt det vonde fant jeg faktisk noe som ga ny mening. Erfaringene mine har gjort meg mer interessert i kroppen – og spesielt i idrettsskader. Nå kan jeg faktisk bruke mitt eget kne som læring på studiet. Det er jo noe positivt oppi det hele.”

Veien tilbake – fysisk

Opptrening etter korsbåndsskade (eller større operasjoner) er en av de mest strukturerte og krevende prosessene i idretten. Mange tror reisen starter på operasjonsbordet – men den begynner lenge før. Her er den fysiske reisen, i korte trekk:

1. Prehab: Bygge styrke og bevegelighet for best mulig utgangspunkt.
2. Operasjon (eller ikke-operasjon): De fleste av våre jenter er ferdig operert. Elise slipper operasjon.
3. Første uker: Dempe hevelse, kontrollere smerte, få bevegelsen gradvis tilbake.
4. Styrke: Gjenoppbygge lår, hofter, sete og kjerne – like mye fysisk som mentalt.
5. Stabilitet: Trene kontroll, balanse og tillit til kneet.
6. Eksplosivitet: Hoppe, løpe, vende – den lengste og mest krevende fasen.
7. Håndballbevegelser: Landinger, dueller og retningsendringer.
8. Retur til kamp: Det siste – og største – steget.

Midt i denne fasen beskriver jentene starten som spesielt krevende:

«Starten på opptreningen er kanskje den mest brutale delen. Kroppen føles svak, men du må likevel finne viljen til å gå inn i dette hundre prosent.»

Og for Maren, som nå nærmer seg comeback, handler det mye om å ta med seg all den styrken hun har bygget opp:

For Andrea handler dette også om å tenke langsiktig – om å lytte til kroppen og respektere tiden det tar.

«Jeg merker at kroppen bruker lenger tid på å bli bra, og det er en tålmodighetsprøve. Men for meg er det viktigste at kroppen fungerer i mange år fremover – at jeg kan løpe og trene uten smerter, og fortsatt ha en kropp som holder.»

Veien tilbake – mental

Dette er kanskje den mest undervurderte delen av en langtidsskade. Motivasjonen svinger voldsomt. Noen dager føles alt lettere; andre dager må man kjempe for å møte opp til en økt man har gjort førti ganger før. For mange er det også vondt å se laget trene uten å kunne bidra. Den mentale reisen handler ofte om:

– å akseptere det man ikke kan kontrollere
– å tåle at progresjon går sakte
– å finne og feire små delmål
– å stå i frykten for at man kanskje aldri blir helt den samme igjen
– å kjenne på usikkerheten: “Kommer jeg tilbake? Og kommer jeg tilbake dit jeg var?”
– å holde fast i troen på at det kommer nye muligheter
– og å kjenne at man fortsatt er en del av laget – selv fra sidelinja

Alle jentene kjenner seg igjen i dette. Maiken beskriver hvor viktig små lyspunkter er:

«Å sette små delmål har vært helt avgjørende for meg. Når slutten føles milevis unna, må du skape små øyeblikk av mestring som holder deg oppe. Det betyr også enormt mye å ha mennesker rundt seg som bryr seg. Du står ikke i det alene, selv om mange av øktene gjøres alene. Det gir en trygghet som løfter.»

Maren, som har stått i dette lenge, setter ord på hvor dyp og krevende den mentale delen kan være:

«Bare de som har hatt en langtidsskade selv forstår hvor stor mental påkjenning det er. For meg har det vært mye verre psykisk enn fysisk.«

For Elise, som fortsatt står i den første fasen, er usikkerheten fortsatt en stor del av hverdagen:

Trenerens perspektiv

Til slutt er det også viktig å løfte frem hvordan dette oppleves fra trenerens ståsted. Hovedtrener Thomas Reeh beskriver det slik:

«Det kan være vanskelig å vite akkurat hva man skal si eller gjøre, fordi ingenting kan endre situasjonen. Det eneste man virkelig kan gjøre, er å være til stede, støtte og vise at man ser dem. Samtidig står laget i store utfordringer med å erstatte spillere på banen. Det krever mye – fysisk, mentalt og taktisk. Men midt i alt dette ser jeg også noe sterkt: hvordan gruppen samler seg, står sammen og løfter hverandre. Jeg er utrolig stolt av jentene – både de som står i en lang skadeperiode, og de som må fylle nye roller. Selv om resultatene ikke helt har gått vår vei ennå denne sesongen, er det full energi på trening. Det gir meg stor tro på fortsettelsen.«

Det Thomas beskriver, er også det vi ser i hverdagen: en spillergruppe som løfter hverandre, uansett rolle, fase eller situasjon. Vi er veldig stolte av hvordan jentene står i dette – med tålmodighet, styrke og en innsatsvilje som inspirerer hele laget vårt. Og vi setter enormt pris på at de tør å være ærlige om en reise som ofte bæres i stillhet. Sårbarhet krever mot – og det viser de i alt de gjør. Vi håper også deres ord kan være en trøst for andre jenter som går gjennom det samme.

Og til slutt: Vi gleder oss – virkelig gleder oss – til den dagen Andrea, Maren, Maiken og Elise igjen løper inn i Glassverkethallen eller Drammenshallen med den lilla drakta på, klare for å gjøre det de elsker!

Les mer om Maikens reise tilbake til håndballen i artikkel i Drammens Tidende 💜