Mari Solberg: – Det kom som et sjokk, jeg var ikke helt forberedt på det

Etter en sesong i fjor i 1. divisjon med lite spilletid, mistet Mari Solberg makkeren sin rett før seriestart og stod brått alene med hovedansvaret på høyrekanten til Follo HK Damer.

Andrea Sandkvist Fossli var førstevalget og dro det meste av ansvaret i fjor.  Men da hun forsvant til Junkeren måtte Mari omstille seg raskt og ta en ny rolle i laget.

– Det kom som et sjokk, jeg var ikke helt forberedt på det, forteller Mari Solberg (20).  – Det ble en stor overgang fjorårets sesong, for å si det sånn.  Men jeg følte at jeg bare måtte omstille meg og ta sjansen.

Reagerte du positivt på å få det ansvaret? 

– Både ja og nei.  Jeg ble egentlig ganske redd, var litt i sjokktilstand noen dager.  Men så fikk jeg snakket med trenerne og fikk roet meg i det.  Og så hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte bare jobbe på. 

– Jeg fikk en helt annen jobb foran meg.  Mentalt sett har jeg utviklet meg og også erfaringsmessig.  Men jeg føler fortsatt at jeg har en lang vei å gå, sier 20-åringen. 

Dette er tredje sesongen til Mari Solberg i Follo-drakt og hun har så langt scoret 33 scoringer i REMA 1000-ligaen.

Hvordan fornøyd er du med egen innsats så langt? 

– Ja, det var det da, humrer hun.  – Det har gått bedre enn det jeg hadde forventet.  Jeg har ikke stått som kantspiller så alt for lenge og jeg synes det fortsatt er vanskelig.  Men jeg føler nå som jeg har fått mye spilletrening så har det gått bedre og jeg får litt bedre selvtillit av at jeg føler jeg får det til.  Så jeg synes at det går oppover, men jeg er ikke helt i mål.

I den korte koronasesongen i 1. divisjon i fjor, ble Follo HK Damer nummer en med 9 seire på 11 kamper.  I comebacksesongen i REMA 1000-ligaen har de så langt en seier på 15 kamper.

– Det har vært tøft for oss etter overgangen fra 1. divisjon, bemerker Mari.  – Sånn sesongen var lagt opp, startet vi med de tøffeste lagene, som gjorde at vi opplevde at det er tungt å komme i gang.  Det er kjipt ikke å få poeng i kamper hvor vi har hatt mulighet til å kjempe til oss poeng.  Men gruppa står sammen og vi må fullføre med alt vi har. 

– Som vi står nå ser vi at vi har hatt en god utvikling fra september og vi klarer å se positive ting i det. 

– Vi har tatt steg på samspill og klarer å trekke ut det gode vi har i laget.  I starten av sesongen fikk vi ikke ting til å klaffe og klarte ikke å få ut lagets potensial.  Men det har vist seg at det hjelper å trene. 

Etter jul har Follo spilt tre kamper og har vist merkbar fremgang i spillet.  Kampene mot Byåsen og Molde endte begge med tremålstap.

– I de første kampene etter jul viser vi at vi spiller mye bedre nå enn vi gjorde i starten.  Vi tapte med tre mål mot Molde og viser i andre omgang at vi kan få til noe bra.  Det gir oss motivasjon når vi viser at vi klarer å henge med også mot gode motstandere. 

– Vi må jobbe med oss selv og målene våre og så når vi komme oss over denne helga mot Vipers og kampen på Hamar, så har vi kamper vi kan få poeng igjen, så vi må ikke gi opp, for det er nå på slutten av sesongen som blir viktig for vår del, understreker Mari. 

Dere vant mye i fjor, vinner lite i år – er håndball fortsatt gøy?

– Ja, gøy er det jo fortsatt, forsikrer hun, det er en sosial sport og det er moro å spille kamper.  Men vi må jobbe mye mer mentalt og ha et bra samhold i gruppa når vi taper så mye som vi gjør.

– Så klart er sesongen tyngre i år enn i fjor, det er stor nivåforskjell fra 1. divisjon til REMA 1000-ligaen.  Vi var forberedt på det ettersom Follo også spilte i eliteserien året før jeg kom, så mange av spillerne som fortsatt står i gruppa hadde vært igjennom det en gang før.  Så vi prøver å gjøre det beste ut av det.

Som nevnt mistet Follo førstevalget på høyrekant rett før seriestart.  I tillegg ga toppscorer Katarina Karlsen Ugland seg etter sju spilte kamper, mens på nyåret kom nyheten om at Mina Hesselberg dro til Kristiansand allerede nå i januar.

Hvordan påvirker det dere å miste så sentrale spillere?

– Det med Mina Hesselberg unner vi henne og alle ble glade og stolte på hennes vegne.  Det som er verst er at vi er færre spillere i gruppa og vi blir mer avhengige av hverandre for å ha mange nok i troppen på kamp.  Og på treninger, hvis noen er ute med sykdom så kan vi ikke ha spilleøkt for da er vi ikke mange nok.  Så det er på en måte der det har ligget mest.  Så må man jo bare godta at det skjer, vi får ikke gjort så mye med det. 

Er dere fortsatt offensive med tanke på å berge plassen?

– Altså, vi vil jo ikke rykke ned, det er det ingen som ønsker.  Vi vet at sjansen for at vi rykker ned er ganske stor, men det er ganske mange poeng i spill så vi har tenkt å krige alt vi kan for å komme oss opp på en kvalikplass, det ønsker vi selvfølgelig, sier Mari Solberg avslutningsvis.