– Mamma lokket med en Tysklandstur dersom jeg slutta med fotball

Fjellhammervingen, Andreas Opsahl Furuseth, var et aktivt lite barn. Andreas´ mamma, Nina Cathrin, tenkte nok kanskje at det av og til ble i det meste laget, og hun tok da også et litt utradisjonelt grep for å få poden til å roe det hele litt ned.

Oslogutt

Når etternavnene dine er Opsahl og Furuseth hører du hjemme i Oslo, og det gjør da også Andreas Opsahl Furuseth.

-Jeg er født og oppvokst på Oppsal, og har bodd der helt frem til august i fjor. Da flyttet jeg sammen med kjæresten min, Maren. Nå bor vi sammen på Abildsø i kjellerleiligheten hos tante, forklarer Andreas.

I 22 år bodde Andreas på Oppsal, en bydel som har et håndballhistorisk sus over seg. Klubben hadde landets desidert beste herrelag på begynnelsen av 70-tallet og tok fem strake seriegull. Laget tok seg til både kvart- og semifinale i Europacupen, og kvartfinalekampen mot verdens beste håndballag, Gummersbach, i 1971 er kanskje den mest legendariske håndballkampen spilt av et norsk herrelag. Dere som har levd en stund vil helt sikkert nikke gjenkjennende til store håndballnavn som Geir Røse, Pål Bye, Torstein Hansen, Roger Hverven, Allan Gjerde, Odd Sønsterud og Kristen «Cash» Grislingås, alle sammen spillere med lang og stor fartstid i Oppsal, men også for det norske landslaget.

Det er kanskje ikke så rart det ble håndball på Andreas Opsahl Furuseth

Andreas er oppvokst i en blokk bare 7-8 minutters gange unna storstua, Oppsal Arena.

-Jeg er oppvokst med mamma Nina Cathrin Furuseth, pappa Morten Opsahl Hansen og lillebroren min, Alexander Opsahl Furuseth. Han er 2001 modell og to år yngre enn meg, forteller Andreas.

Pappa Morten, mamma Nina Cathrin, Lillerbror Alexander og Andreas. Foto: Privat

Men det var plass til mer enn bare tobeinte i familien på Oppsal.

-Da jeg var åtte, ni år gammel fikk vi hunden Aiwa, en blanding av Rottweiler, Boarder Collie og Labrador. Den døde da den var 10 år, men kun tre måneder etterpå fikk vi en ny hund, Nala, som er en ren Rottweiler. For to uker siden fikk broren min seg også en Rottweiler, Luna. Han bor hjemme fortsatt, så nå er det to Rottweilere der hjemme, smiler Andreas.

Men enn så lenge er det ikke en egen hund hjemme hos Andreas og Maren.

-Nei, men jeg har veldig lyst på en hund en gang, men nøyaktig hva slags hund jeg vil ha vet jeg ikke helt. Men Rottweilere er kjempefine, de er det, slår han fast.

Andreas og hundene – Nala og Luna, den lille valpen til lillebror, Alexander – Foto: Privat

Mye energi

Andreas spilte håndball og fotball for Oppsal, og han var nok en gutt som ikke brukte mye tid på å kjede seg.

-Neida, det var mye energi, og jeg var vel en gutt som ofte fremsto som smilende og glad vil jeg tro. Jeg har alltid vært glad i å skape litt liv rundt meg og like å ha det morsomt.

Mellom blokkene på Oppsal er det mange grønne sletter og små parker, et eldorado for de mer uorganiserte aktivitetene. Så når det ikke var håndball- eller fotballtreninger og kamper for Andreas var områdene rundt boligblokkene arenaene.

-Det var masse kompiser i nabolaget, og vi var alltid ute og lekte og hadde det gøy på slettene ved blokkene. Vi hadde masse å gjøre, enten det var noen form for idrett eller det var vannkrig og andre barneleker, smiler Andreas.

I farte – Andreas på snowraceren mellom blokkene på Oppsal

Godlia skole, kun noen få minutter unna barndomshjemmet, var skolen Andreas gikk på fra første til syvende klasse. Da han begynte på ungdomsskolen måtte han bytte til Skøyenåsen skole, ikke langt hjemmefra det heller.

-Neida, det er rett i nærheten, og selv om jeg måtte bytte skole var det det samme klassekameratene jeg gikk sammen med hele tiden. Det var trygt og godt og en fin tid.

Etter hvert kuttet Andreas ut fotballen, og som nevnt var mamma, Nina Cathrin, en pådriver. Kanskje så hun at det ble i det meste laget for poden, mammaer er ofte flinke til å se sånt, og hun visste hva som skulle til for å overtale Andreas til roe det litt ned.

-Hun lokket faktisk med en utenlandstur dersom jeg slutta med fotball, gliser Andreas, før han raskt legger til:

-Jeg hadde nok sikkert valgt bort fotballen uansett, men det endte med at vi dro på tur til Tyskland, og det var veldig koselig det altså.

-Jeg tenkte på det som liten at det kunne være gøy å bli litt god

Da Andreas begynte på videregående skole kunne han for aller første gang i gå til skolen på noen få minutter. Bjerke Videregående er ikke så veldig langt unna, men for langt unna til å ta beina fatt.

-Jeg gikk på toppidrettslinja der, og trivdes veldig godt. Jeg tenkte på det allerede som ganske liten at det kunne være gøy å forsøke å bli litt god i håndball, og da passa det veldig fint å kunne ta håndball som toppidrettsfagene på Bjerke, forklarer Andreas.

At Andreas skulle ende opp som håndballspiller i Fjellhammer var litt tilfeldig, Andreas forklarer selv hvordan det skjedde.

-Jeg var vel egentlig en lite klubbhore. Etter å ha spilt for Oppsal var jeg innom Nordstrand, Bækkelaget og Vestlig før jeg gikk til Fjellhammer. Jeg spilte for Vestli i 2. divisjon den siste sesongen før overgangen til Fjellhammer, og vi møtte hverandre i serien. Fjellhammer rykka opp til 1. divisjon og vi rykka ned til 3. divisjon.

-Etter den sesongen var jeg litt usikker på hva jeg skulle gjøre. Alt var ikke like moro. Jeg slett med en vond skulder og var vel litt vel lei av å tape mange håndballkamper. Det var ikke sånn at jeg tenkte å gi meg med håndball, men jeg var vel litt usikker på hvor mye det skulle satses. Men alt forandret seg da Fjellhammer kom på banen, forteller Andreas.

Noen i Fjellhammer hadde nok lagt merke til høyrevingen på Vestli, og da de selv var i beita for en høyrekant tok de kontakt, og brått var Andreas blitt 1. divisjonsspiller i håndball.

-Det har vært veldig gøy og lærerikt. Jeg har hatt veldig flinke trenere hele veien og det er et supert miljø i laget. Vi er en sulten gjeng det er inspirerende å være en del av.

Det ble bare med en sesong i 1. divisjon for Fjellhammer, klubben feide gjennom det nest øverste nivået på en sesong, og like brått som Andreas hadde blitt 1. divisjonsspiller var han plutselig spiller på det aller høyeste nivået.

-Jeg spilte lite det året vi var i 1. divisjon, men jeg jobbet hardt og har vært tålmodig. Det føler jeg at jeg har fått til ganske bra. Det har gått veldig fort egentlig, fra nedrykk til 3. divisjon med Vestli til opprykk i REMA 1000-ligaen med Fjellhammer på veldig kort tid. Det er klart det tar litt tid å venne seg til den nivåforskjellen.

Andreas er på utgående kontrakt med Fjellhammer, men han er klar på at han gjerne tar noen flere sesonger i den grønne Fjellhammer-trøya.

-Jeg har lyst til å bli så god som mulig, og jeg er innstilt på å gjøre alt det jeg kan for å lykkes med håndballen. Jeg håper jeg kan fortsette i Fjellhammer. Miljet i klubben er som jeg nevnte veldig godt, og jeg stortrives. Vi drar hverandre fremover som lag, og jeg føler at jeg utvikler meg som spiller i klubben.

Stortrives – Andreas fortsetter gjerne i den grønne Fjellhammerdrakta. Foto: Fjellhammer IL

Vil gjerne jobbe med barn

Etter at Andras hadde fullført videregående gikk turen tilbake til hans gamle barneskole, Godlia.

-Jeg fikk jobb på AKS, eller SFO som mange kaller det, og var der i fire år. Men i fjor sluttet jeg der og begynte å studere. Jeg har begynt på en bacehlor i Spesialpedagogikk på Universitetet i Oslo. Jeg vet ikke helt hva jeg ender opp som, men jeg trives med å jobbe med barn, og det ligger vel i bakhodet at jeg en dag ender opp med barn, enten på en skole eller i en annen form for setting.

Andreas ser ikke på seg selv som veldig strukturert, men det å sjonglere mellom det å være student og toppidrettsutøver føler han går fint.

-Akkurat det med struktur er noe jeg har lyst til å bli litt bedre på. Jeg er nok en fyr som tar ting litt som de kommer og er ikke så god til å planlegge ting. Med mindre det er veldig mye som skjer på samme tid, da er jeg ganske god til å organisere. Det går veldig greit å kombinere studier med håndballspilling, og det er på mange måter mye enklere nå enn da jeg jobbet. Forelesninger og lesing kan jeg til en viss grad bestemme litt selv når jeg vil ta. Det er veldig fleksibelt og fint på den måten.

Andreas og kjæresten, Maren. Foto: Privat

Andreas og Maren

Andreas bor sammen med kjæresten, Maren, og det var ikke håndballen som førte de sammen.

-Nei, Maren spiller ikke håndball. Hun spilte vel noen måneder da hun var liten. Men hun synes det er gøy å se på og er med på nesten alle kamper. Vi møttes på jobb, og nå har vi vært samboere siden august i fjor, og det trives jeg veldig godt med, forteller Andreas.

Men hvordan er Andreas som samboer? Hvordan tror han Maren vil beskrive han?

-Haha, det var det da. Jeg tror hun vil si at jeg er snill og omsorgsfull og at jeg er en som passer på at vi har det godt i sammen. Jeg prøver å bidra til at vi har en god energi mellom oss og tror jeg er litt flink til det, svarer han litt beskjedent.

Andreas og Maren er unge, hun er ferdig med sin utdannelse og i full jobb på et avlastningshjem i Oslo, han i begynnelsen av sitt studie og håndballspiller. Det er kanskje naturlig om de ikke har alle fremtidsplaner helt spikret, men jeg prøver meg likevel. Hvordan tror Andreas hverdagen ser ut om fem år?

-Da håper jeg selvfølgelig at jeg er ferdig med studier og i fast jobb et eller annet sted.Om fem år håper jeg også at vi har fått kjøpt oss leilighet og de tingene der.

-De tingene der? Barn og familie?

-Det er ikke noe vi har planlagt, men ja, absolutt, det er noe jeg ser for meg. Det vil være veldig greit det altså, smiler Andreas.

Håndball er også en del av fremtidsplanene

-Ja jeg håper at jeg fortsatt spiller håndball på toppnivå. Jeg har lyst til å holde på med det så lenge jeg kan og så lenge jeg synes det er gøy.

Men kan han være interessert i å flytte på seg for å spille ball?

-Det var det da. Det kommer an på, men det kan være en mulighet, og man skal aldri si aldri. Spill i utlandet kunne vært gøy og helt sikkert veldig lærerikt. Det er ikke noe jeg går rundt og tenker veldig mye på, og jeg har det veldig bra der jeg er i dag. Men man skal ikke utelukke noe som helst.

-Maren er fra Arendal. Det er det et bra håndballag?

-Hehe, ja hun har spøkt litt med akkurat det noen ganger.

Det er mye som begynner som en spøk.

Takk for praten, Andreas

JEG ER … serien i samarbeid med