Målmaskinen på Ravens-linja

Da Lillestrøm-jenta, Maja Muri, var 18 år forlot hun Romerike for å bli god i håndball. Nå har hun blitt 23 år og tilbake i hjembyen. Og hun har blitt god. Så langt denne sesongen har Ravens-linja kriga ballen i motstandermålet 104 ganger. Med det er Maja REMA 1000-ligaens mestscorende linjespiller og nummer tre totalt på toppscorerlista.

Før sesongen velger REMA 1000-ligaklubbene ut en spille som skal være med i disse JEG ER-portrettintervjuene. Som regel får vi tilsendt navn, telefon og mail på den spilleren som blir valgt ut, men noen klubber begrunner valget av spiller. Det gjorde Ravens.

-Vi går for Maja Muri. Den lokale jenta som først reiste ut for å bli god. Så kom hun tilbake til Romerike for å bli med på prosjektet vårt. Hun er en skikkelig lokal helt, alltid sprudlende og full av energi. Halvveis er ikke nok. I tillegg til å være håndballspiller er hun sykepleier. En interessant kombo for en som har slitt litt med skader, skrev Ravens i sin begrunnelse.

Ferdig utdannet sykepleier

Ravens skriver i sin begrunnelse at Maja alltid er sprudlende og full av energi, og akkurat det er noe du legger merke til med en gang du snakker med henne. Det er noe med gløden i stemmen, og måten hun snakker på, som umiddelbart forteller deg at det er en morsom, åpen og sprudlende jente du snakker med, selv på telefonen. Jeg hadde aldri snakka med Maja før, og visste egentlig ikke så mye mer om henne enn det Ravens skrev til meg. Som vanlig var derfor åpningsspørsmålet mitt dette:

-Hvem er du?

-Ja hvem er jeg egentlig? Jeg er Maja, 23 år fra Lillestrøm. Håndballspiller og sykepleier, svarte hun kjapt.

Og før jeg rakk å stille et nytt spørsmål kom det mere fra Maja.

-Jeg var ferdig utdanna sykepleier til sommeren i fjor, og jobba en stund i hjemmesykepleien. Men det er en vanskelig kombo å få til å gå rundt samtidig som det skal satses håndball. 100 % jobb med turnus går rett og slett ikke. Så nå jobber jeg som ringevikar på en barneskole ved siden av håndballspillingen, og da får jeg hverdagen til å gå opp.

Men sykepleieren Maja får vi ganske sikkert se igjen på et senere tidspunkt. Litt senere i portrettet skal vi få høre litt om hvordan Maja ser for seg fremtiden, og da kommer sykepleieren frem igjen.

Lillestrømjente

Maja er født og oppvokst i Lillestrøm, og hun bor i dag i sin egen leilighet i byen. Hvordan var det å vokse opp i stasjonsbyen mellom Oslo og Gardermoen.

-Det var veldig fint det altså. Jeg er oppvokst med mamma Hanne og pappa Sigmund, to eldre søsken. De er tvillinger og nesten fem år eldre enn meg, Eline og Martin, forteller Maja.

Og håndball var en viktig del av hverdagen til familien.

-Både mamma og storesøsteren min spilte håndball. Og jeg ble vel fort hun litt irriterende lillesøsteren som hang i helene på Eline. Ofte var det sånn at jeg først var i hallen når hun trente håndball, og så ble jeg værende der for å være med når mamma trente, smiler Maja.

Om Maja var den litt irriterende lillesøsteren som dilta etter storesøster Eline, så var kanskje rollen litt annerledes ovenfor storebror, Martin.

-Etter hvert som Martin og Eline ble eldre så lot ikke Eline seg lengre provosere og fyre opp hver gang han ville starte en krangel, så da var det meg han forsøkte seg på i stede. Og meg er det alltid mulig å irritere, og jeg var ikke akkurat vond å be om han ville starte en diskusjon, gliser Maja.

I tillegg til håndballen spilte Maja også fotball.

-Jeg spilte fotball til jeg gikk i 8. klasse, men var ikke spesielt god. Jeg var ganske brukbar til å være på rett sted til rett tid og fikk scora noen mål. Etter hvert ble jeg flytta litt bakover på banen sånn at jeg fikk meid ned noen folk, ler kraftpakka på Ravens-linja.

Men det var aldri noe tema og velge håndball foran fotball.

-Nei det var et enkelt valg. Håndball var morsomst. Jeg vet ikke om jeg var noen barnestjerne, men jeg har vært heldig og fikk det vel ganske bra til. Jeg har alltid vært ekstremt opptatt av å vinne, men har også vært veldig opptatt av at alle rund meg skal ha det bra. Jeg tror jeg har vært ganske flink med å bidra til det, sier Maja.

Akkurat det tror jeg på. Men jeg mener å ha lest at Maja omtaler seg selv som en dårlig taper. Stemmer det?

-Det stemmer, jeg er nok ikke så god på det.

-Hvordan er du som vinner?

-Jeg er nok ikke så god på det heller, gliser Maja.

Fra Lillestrøm til Oslo, og så til Fredrikstad Cup

Lillestrøm var klubben til Maja frem til hun var 18 år. Laget var bra, noe en tredjeplass i Bringserien og gode resultat i Lerøy viste, men Maja ville videre.

-Jeg tenkte vel litt sånn at om jeg skulle ta steg og komme meg videre som håndballspiller måtte jeg flytte litt på meg, til et nytt miljø, nye lagvenninner og nye trenere, forklarer Maja.

Da gikk turen til Oslo Vest og Aker, som den gangen var et 1. divisjonslag.

-Jeg trente med førstelaget hele tiden, og fikk spille litt i 1. divisjon, men kamparenaen min var først og fremst på andrelaget i 2. divisjon.

Mange håndballspillere, uansett om de er gode eller ikke fullt så gode, har vært med i Fredrikstad Cup. Selv husker jeg med gru hvordan Røde Kors-personell i Fredrikstad rensa skrubbsår, med kost og grønnsåpe, fra håndballknær, -legger og -lår, etter ublide møter med ymse underlag på uvante utendørsbaner. Men gøy var det, og Fredrikstad Cup har nærmest blitt en institusjon i håndballnorge.

Maja har sikkert spilt i Fredrikstad Cup mange ganger, ikke minst som J18-spiller i Aker.

-Christer Karlsson var trener i Fredrikstad den gangen og han så meg spille i Fredrikstad Cup, forteller Maja.

Den karismatiske svensken må ha likt det han så, for kun etter en sesong i Aker gikk turen videre til Plankebyen for Maja.

-Ja Fredrikstad plukka meg opp etter den cupen, og jeg hadde tre flotte sesonger i Fredrikstad. Jeg er nesten blitt litt Fredrikstadjente også og får kommentarer på dialekten min. Jeg har visst dratt på meg noen tjukke Østfold L´er, ler Maja.

Tilbake til Lillestrøm

Etter 20/21-sesongen forlot Maja Fredrikstad, og turen gikk tilbake til Lillestrøm og Romerike Ravens.

-Det er Lillestrøm som er hjem for meg, og Ravens spiller i Skedsmohallen, hjemmebanen min. Jeg hadde tro på det prosjektet som var satt i gang med Ravens, og når det i tillegg skjedde ting i Fredrikstad som jeg ikke var helt fornøyd med var valget ganske enkelt. Jeg flytta hjem igjen, smiler Maja.

126 scoringer ble det på Maja den første sesongen i REMA 1000-ligaen for Ravens. Hun ble klubbens toppscorer og var den 10. mestscorende spilleren i ligaen. Og ikke minst ble hun kåret til Årets linjespiller av Norsk Topphåndball.

-Det er jo helt sykt. Det er så mange gode linjespillere i ligaen, uttalte Maja til Ravens egne hjemmesider etter at den kåringen var offentliggjort.

Og det har hun helt rett i. Det er mange gode linjespillere i ligaen, men i 2021/22-sesongen var hun den beste, og hvem vet, hun kan bli det igjen. Ihvertfall så ligger hun foran scoringsskjemaet sammenlignet med fjorårssesongen.

-En av grunnene til at det har løsna skikkelig for meg en kanskje at jeg nå spiller både angrep og forsvar. Tidligere måtte jeg løpe alt jeg hadde til benken etter at vi hadde vært i angrep, og den spurten og bråstoppen var ikke helt bra for knærne mine, som jeg slet en del med. Dessuten føler jeg at det blir litt bedre flyt når jeg også spiller forsvar, jeg er på en måte litt mere med og inne i kampen.

Utlandet?

Et standardspørsmål de fleste som er med i denne portrettserien får er hvordan de ser for seg tilværelsen om fem år. Maja fikk også det spørsmålet, og hun svarte uten særlig betenkningstid.

-Jeg håper jeg har videreutdannet meg som sykepler, jordmor eller akuttsykepleier kanskje. Eller kanskje jeg er brannmann, nærmest spør Maja seg selv.

-Heter det brannmann når en jente blir brannmann, avbrøt jeg kjapt og hørte umiddelbart at det var en utrolig dum måte å stille det spørsmålet på.

-Brannkonstabel heter det vel, kanskje jeg er brannkonstabel om fem år, smiler Maja.

Men det er ikke bare et sivilt yrkesliv som kommer til å være i tanken til Maja de neste fem årene.

-Nei jeg håper jeg fortsatt spiller håndball og at jeg kanskje også trener et lag, og om fem år kanskje jeg også er på vei hjem igjen etter noen sesonger i utlandet.

-Så det er drømmen?

-Ja, tror du ikke det hadde vært kult da, smiler Maja.

-Helt sikkert, tror du det skjer, spør jeg

-Ja, svarer Maja kjapt.

-Vet du at det skjer, kontrer jeg kjapt

-Nei, smiler Maja, men jeg tror smilet kanskje var litt lurt.

-Har du noe drømmeland?

-Nei egentlig ikke, men jeg er ikke akkurat noen kløpper i språk, så Danmark er vel kanskje det som virker mest spennende akkurat nå, slår hun fast.

-Hva med landslaget, er det noe du tenker på?

-Det hadde vært veldig gøy, men det ser ut som om de først og fremst går for linjespillere som spiller treer i forsvar, og jeg spiller toer. Men det er klart det hadde vært stort om det skulle skje at de ville ha meg med.

Maja er på utgående kontrakt med Ravens, og selv om drømmen er utlandet betyr det ikke at det er takk og farvel til klubben og Lillestrøm etter denne sesongen.

-Neida, jeg har det veldig fint i Ravens, og jeg stortrives i min egen leilighet i Lillestrøm sentrum. Det er på ingen måte noen krise eller et nederlag om jeg fortsetter her. Men jeg legger ikke skjul på at det hadde vært moro å komme til en klubb som kan betale såpass at jeg ikke er avhengig av å nesten jobbe 100 % ved siden av håndballen for å få det til å gå rundt.

-Det finnes etter hvert klubber i Norge som betaler såpass at det er mulig å være håndballspiller, og kun det. Er andre norske klubber aktuelle?

-Absolutt, jeg er åpen for det meste jeg, men jeg må ikke bort og velger bare å gå til en ny klubb dersom det føles helt riktig for meg, sier Maja.

-Og så må du huske at linjespillere med mer enn 100 mål, to sesonger på rad i en av verdens beste ligaer, sitter med gode kort på hånda når kontrakter skal forhandles, smiler jeg og føler meg et lite øyeblikk som håndballagent.

-Haha, det skal jeg huske på. Kan jeg bruke deg som referanse når jeg er i de forhandlingene, gliser Maja.

Ingen ting vil glede meg mer

Takk for praten, Maja.