Jenta som har gått sine egne veier

Tina Abdulla er en spiller jeg har gledet meg litt ekstra til å få snakke med. Det var ikke så mye jeg visste om henne på forhånd, annet enn at hun i dag er Storhamarspiller og at hun kom til Hamar fra et proffopphold i Borussia Dortmund. Jeg visste også at hun spilte Champions League-håndball for det tyske laget og ble bundesligamester i debutsesongen. Dessuten mener jeg å huske å ha sett en helt spesiell YouTube- og Instagramvennlig scoring fra høyrekanten, et mål som vant en eller annen kåring jeg ikke husker noe av.

 I tillegg har Tina Abdulla har en egen Wikipediaside på tysk. Det er klart jeg var nysgjerrig.

En hemmelighet

Jeg nevner det med en gang, Tina er en usedvanlig hyggelig jente som det var veldig lett å snakke med. Vi rakk å snakke om mye den timen vi hadde på telefon, torsdag formiddag, og mye av det vi var innom skal du få lese mere om her. Men kanskje ikke alt, Tina har i hvert fall minst en hemmelighet hun ikke vil dele med oss. Det kommer jeg tilbake på.

Født i Makedonia

 I og med at jeg ikke visste stort, mer enn det allerede nevnte, om Tina valgte jeg å la henne begynne fra begynnelsen av. Den 20. september 1997 var datoen, det var da Tina kom til verden.

-Mamma og pappa er begge fra Makedonia, og jeg er født i Skopje. Der bodde jeg frem til jeg var to år, før mamma tok med seg den tre år eldre storebroren min, Allkan, og flyttet til Norge, forteller Tina.

Og hvor i Norge havner så en alenemor fra Makedonia med to små barn på to og fem år?

-Vi flytta til Husnes, og det var nok litt tilfeldig at vi havnet nettopp der, smiler Tina.

I og med at jeg allerede har avslørt at jeg visste at Tina har en tysk Wikipediaside så forstår du som leser dette at jeg helt sikkert må ha googlet henne. Det har jeg, og jeg visste derfor at hun kom fra Husnes.

Jeg måtte google Husnes også, og Husnes har en norsk Wikipediaside. Der står det:

«Husnes er det største tettstedet i Kvinnherad kommune i Vestland fylke med 2155 innbyggere pr. 1. januar 2021».

Det som ikke står på Wikipediasiden til Husnes er at det ligger sånn cirka midt imellom Stavanger og Bergen, ikke så veldig langt unna Stord, og heller ikke kjempelangt unna Haugesund. På den måten har vi fått plassert oppveksten til Tina sånn rent geografisk.

-Jeg bodde altså på Husnes fra jeg var to til jeg var 15 år, oppsummerer Tina.

Hva hun har gjort etter at hun flyttet derfra kommer vi også tilbake på, men jeg kan røpe at hun har hatt et helt annet løp enn veldig mange på sin egen alder, og da tenker jeg ikke bare på håndballspillere.

-Jeg var nok litt hyper

Men først må vi tilbake til tiden på Husnes. Hva drev Tina med frem til hun flyttet derfra?

-Vennene mine vil nok si at jeg var litt hyper og at det alltid skulle skje noe rundt meg. Men jeg tror nok de vil si at jeg var en omtenksom jente også, som var ganske god til å ta vare på de rundt meg, smiler Tina, og legger til.

-Jeg var, og er fortsatt, mye med familien og vennene mine, og jeg vil nok si at jeg er en sosialt aktiv person som liker å ha det hyggelig. Det var sånn på skolen også. Friminuttene var det beste, da kunne jeg slå meg løs og ha det gøy med vennene min, men jeg likte godt å lære også og har alltid gjort det helt ok på skolen.

Små jenter, som er litt hyper, skal gjerne forsøke seg på alt mulig. Det skulle Tina også

-Jeg spilte fotball. Det holdt jeg på med lenge, og det var fotballspiller jeg skulle bli. Det var noe jeg hadde et skikkelig ønske om å bli god i, forteller Tina

Men det var naturligvis mer enn fotball som opptok tiden hennes

-Jeg drev også med turn, dans og svømming. Jeg gjorde alt egentlig, smiler Tina.

Så langt har hun ikke nevnt håndball med et ord, men det måtte naturligvis komme

-Det begynte jeg med da jeg var 12 år. Ganske sent egentlig, og det skjedde ganske tilfeldig. Fotballsesongen var over, og jeg hadde venninner som spilte håndball, så jeg ble med dem på trening, forteller Tina.

Og det gikk ganske fint.

-Jeg hadde nok en fordel av å være venstrehendt, i tillegg til at jeg nok alltid har hatt en ganske god ballfølelse. Treneren min spurte meg ganske tidlig: «Hvorfor har du ikke begynt med dette før?», så jeg hadde vel en form for talent. Den samme treneren arrangerte også noen ekstratreninger for meg sånn at jeg så raskt som mulig skulle lære spillet.

Spillet lærte hun raskt, og bare tre år etter at hun hadde begynt å kaste ball måtte hun ta et valg. Da var barne- og ungdomsskoletiden over, og det skulle velges videregående skole. Og Tina spilte fortsatt fotball.

-Jeg kom inn både på toppidrett fotball i Haugesund og på toppidrett håndball på Tertnes i Bergen, og jeg var nok litt i tvil om hva jeg skulle velge, forklarer Tina.

Det ble håndball i Bergen.

15 år og alene i en ny by

Tina valgte toppidrett, håndball på Tertnes videregående i Bergen. Det betød at Tina, den sommeren hun var 15 år, måtte flytte helt for seg selv i en helt ny by, tre timer i bil hjemmefra.

-Jeg flytta helt for meg selv til Tertnes, rett i nærheten av skolen, og for en som aldri hadde satt på en vaskemaskin på egenhånd var det en ganske stor overgang. Læringskurven gikk fra 0-100 på et lite blunk. Jeg måtte lære alt selv, helt fra skratch, smiler Tina.

For de fleste jeg kjenner, meg selv inkludert, ville et slikt liv vært vanskelig da de var 15 år, og det kunne fort gått litt over stokk og stein, for å si det forsiktig. Tina derimot, hun fixa det ganske greit.

-Jeg har nok alltid vært ganske selvstendig og flink til å klare meg selv. Til å begynne med var alt gøy, og jeg hadde det helt supert. Men jeg er familiekjær, og etter hvert kjente jeg godt på savnet til de der hjemme, mamma og broren min, sier en åpenhjertig Tina, før hun fortsetter.

-Jeg trivdes med det, og det var et viktig valg jeg tok da jeg valgte å flytte til Bergen helt alene. Jeg måtte lære å ta egne valg og stå for disse. Det var helt avgjørende for at jeg skulle klare meg selv. Jeg lærte mye og vokste opp fort, og jeg beviste for meg selv og andre at jeg er en som tør å gå mine egne veier.

-Mamma har vist meg veien og er et stort forbilde

Jeg lar meg fascinere av det Tina forteller. En 15-åring som tar et så stort valg som hun har gjort , imponerer meg, og jeg ville vært imponert selv om hun etter en stund hadde trukket i nødbremsen og sagt: «Dette går ikke, jeg flytter hjemme til mamma, Allkan og vennene mine i Husnes». Tina trakk aldri i den nødbremsen, og i dag snakker vi med en 25-åring som har bodd for seg selv i 10 år allerede.

-Jeg kan nesten ikke huske hvordan det er å ikke bo for meg selv, smiler hovedpersonen selv.

Jeg drister meg til å spørre om hun tror sin egen bakgrunn har gjort henne bedre til å takle det litt spesielle tenåringslivet bedre enn mange andre ville gjort. Og selv om jeg fomla veldig med hvordan jeg skulle ordlegge det spørsmålet tror jeg hun forstod meg.

-Jeg har to kulturer inni meg. Den makedonske og den norske. Makedoneren i meg har kanskje måttet være selvstendig. Mamma kom alene til Norge med Allkan og meg, uten å kunne språket. Hun har vist meg veien, hun har lært meg at jeg må ta valg og være selvstendig. Hvordan har hun fått det til? Hun kom fra ingenting til det beste landet i verden og har gått foran og jobbet hardt for det livet hun og vi lever i dag. Mamma har alltid vært, og er fortsatt et stort forbilde for meg, sier Tina med ektefølt kjærlighet i stemmen.

Tinas mamma, Valdeta, er utdannet sykepleier, men en skade har gjort at hun ikke kan ha en så fysisk krevende jobb. Men hun er på en måte fortsatt i «bransjen» og både utdannelsen og bakgrunnen hennes kommer helt sikkert godt med i jobben hun i dag har i et lokalt apotek.

Tina er tydelig stolt av sin makedonske bakgrunn, og hun besøker familiens fødeland så ofte hun har mulighet

-Det var høydepunktet hver sommer da vi var yngre å reise til Makedonia en hel måned. Det har blitt mindre tid til det med årene, men jeg var så heldig å ha 20 dager der i sommer. Jeg mistet pappaen min da jeg var tre år, men jeg har selvfølgelig masse familie der fortsatt, og det er stor stas å få se slekten min innimellom.

Når Tina skal ut å reise har hun to pass å velge mellom. Hun har dobbelt statsborgerskap og to forskjellige pass, et norsk og et makedonsk. Det betyr også at hun kan være aktuell for to landslag i håndball.

-Jeg har tenkt litt på det, og det er klart det er vanskeligere å spille seg inn på den norske landslaget enn det makedonske. Men jeg har ikke gitt det opp, og det er en drøm og et mål for meg. Jeg satser på to gode sesonger her i Norge nå, så får vi se hvordan det går, smiler Tina, som til nå kun står med U-landslagskamper for Norge

-Betyr det at om den makedonske landslagstreneren ringer deg i morgen og ber deg spille for dem, så takker du nei?

–Ja det gjør nok det, svarer hun ganske kontant.

Hører du det Thorir, gi Tina en sjanse nå før hun ombestemmer seg og en annen snapper henne opp før du gjør det.

JEG ER… serien i samarbeid meg:

Borussia Dortmund

Da Tina flyttet til Bergen ble Tertnes klubben hennes, hvor hun blant annet spilte i Bringserien. Etter et par sesonger der gikk turen til Viking TIF og seniorhåndball i 1. divisjon. To sesonger ble hun i klubben veldig mange tror er fra Stavanger før hun igjen var tilbake i Tertnes, men denne gangen var Tina Abdulla blitt eliteseriespiller.

Tina gjorde det godt i Tertnes, så godt at andre klubber begynte å interessere seg for høyrekanten med den litt lekne spillestilen. En av klubbene var tyske Borussia Dortmund, og i begynnelsen av april i 2020 var det klart. Tina ble en slags lagvenninne med Erling Braut Haaland.

-Jeg så ikke noe til han da jeg var i Tyskland, bortsett fra når jeg var på stadion og så fotballkamp da, dessverre så gjorde jeg ikke det, flirer Tina.

Borussia Dortmund er ingen småklubb akkurat, ei heller i håndball. Tina opplevde å få spille i Champions League og hun ble tysk seriemester i den tiden hun var der. Likevel har hun litt delte erfaringer med oppholdet i Tyskland.

-Det var litt turbulent kan du si. Det var to fine og lærerike år, men vi hadde en trener som, hva skal jeg si, var litt på kanten. Litt av gleden med håndball forsvant i grunnen litt. Det er en helt annen kultur i Tyskland. Det var i perioder litt mentalt utmattende, og det kunne gå litt på psyken løs når ting plutselig gikk på deg som person og ikke som håndballspiller, forteller Tina

Jeg opplever at Tina er litt forsiktig når hun forteller om sine opplevelser med gamletreneren i Tyskland, men hun forteller meg at han nå nylig har fått sparken i Dortmund. Det gjorde meg naturlig nok nysgjerrig, og jeg er ganske god på å google. Litt info dukket ganske fort opp.

Den 19. september annonserte Borussia Dortmund at treneren, Andreas Fuhr, hadde fått sparken med umiddelbar virkning. Samtidig ble det klart at to av spillerene i klubben, Mia Zschocke og Amelie Berger ønsket å få terminert sin kontrakt med klubben, og at disse to spillerne også hadde tatt kontakt med en uavhengig organisasjon som jobber mot voldelige overgrep i eliteidrett.

Jeg forstår plutselig litt mere av hva Tina mente med en trener som var «litt på kanten», og jeg forstår også hvorfor hun nok veide sine ord før hun uttalte seg til en skribent som meg. Tysklandsoppholdet var med andre ord ikke bare en dans på roser, men Tina er likevel takknemlig for mye.

-Det var på mange måter en fin tid. Det er ganske billig å bo der og lønna som håndballspiller var sånn at jeg kunne leve et relativt behagelig liv. Det var mye som var gøy, og det var andre ting som var vanskelig. Men det har gitt meg venner for livet, og jeg har lært et nytt språk. Et språk jeg ikke kunne noe av før jeg dro.

Og hun er ikke skremt fra tanken på et nytt utenlandsopphold.

-Nei, skremt er jeg vel ikke. Jeg elsker å utfordre meg selv og sier ikke et bastant nei til at det kommer til å skje, men den klubben jeg eventuelt går til skal føles helt riktig for meg før jeg gjør det, sier Tina bestemt, før hun slår fast:

-Til Tyskland blir det ikke.

Fra Dortmund til Hamar

Foran denne sesongen ble det klart, Tina flyttet hjem til Norge og den nye arbeidsgiveren ble Storhamar. Det hardt satsende klubben på østsiden av Mjøsa ble neste stopp for jenta fra Husnes.

-I starten følte jeg kanskje litt på at det var en nedtur å flytte hjem igjen etter bare to sesonger ute, men nå er jeg veldig fornøyd med at jeg tok det valget. Jeg føler at det var 100 % rett for meg nå. Her er det et miljø som passer meg veldig godt, og jeg kan være meg selv med gode lagvenninner og et flott trenerteam, sier Tina.

Det er håndball, mer eller mindre på fulltid for Tina på Hamar. Hun har en bachelor i interiørdesign fra tiden i Bergen, og akkurat nå holder hun i tillegg til håndballen på med et nettkurs i dataprogrammering.

-Jeg var litt blank på hva jeg hadde lyst til og visste vil ikke helt hva jeg skulle holde på med. Da bestemte jeg meg for å lære litt om dataprogrammering, det er det helt sikkert greit å kunne litt om uansett hva man skulle holde på med i fremtiden, slår Tina fast.

-Når du først nevner fremtiden, hva skal Tina holde på med når hun blir stor?

-Haha, det var det da. Jeg er egentlig helt blank der også, kanskje noe innen marketing. Det får tiden vise. Noe kan jeg sikkert brukes til, og interiørdesign-utdannelsen har jeg jo uansett med meg.

Når jeg gjør disse «Jeg er-portrettene» er et standardspørsmål hvor han eller hun ser for seg å havne etter at håndballkarrieren er over. Det glemte jeg helt å spørre Tina om, så jeg sendte henne en melding med spørsmålet dagen etter at vi snakket sammen. Svaret kom fort.

– Den er vanskelig. Jeg er veldig åpen for alt egentlig, og er veldig glad i varmen så et varmt sted hadde ikke vært feil, men tipper nok at jeg ender opp med å bo i Norge et sted. Hvor er faktisk helt åpent enda.

Er det noe jeg er helt sikker på så er det at Tina kommer til å tilpasse seg og fungere veldig godt, uansett hvor på kloden hun måtte ende.

Så var det denne hemmeligheten da

Tina har kjøpt seg leilighet på Hamar, og hun har fått seg en leietaker. Lagvenninne Anniken Obaidli har flytta inn, og de to jentene har dannet et lite norsk, makedonsk, libanesisk håndballkollektiv.

-Vi prater omtrent like mye begge to og har det kjempefint, ler Tina.

I fjor var nettopp Anniken Obaidli en av spilleren jeg fikk lov til å bli litt bedre kjent med gjennom disse JEG ER-intervjuene, og jeg mente å huske at Anniken hadde en kjæreste på den andre kanten av landet. Jeg er ikke alltid så glad i å spørre folk jeg ikke kjenner om hvordan det går med kjærligheten. Det føles litt kleint, og vi beveger oss inn på et tema som er privat og ikke personlig. Men jeg vil jo gjerne vite litt om det, og det hører hjemme i en sak som dette. Nå kunne jeg vri spørsmålet sånn at det kanskje ikke hørtes ut som om jeg egentlig var dritnysgjerrig.

-Jeg mener å huske at Anniken nevnte for meg i fjor at hun hadde en kjæreste som bodde langt unna. Hvordan er din situasjon, spurte jeg og følte meg plutselig litt stolt over at jeg hadde klarte å stille spørsmålet uten å føle meg så veldig dum

Nå ble det plutselig litt stille i den andre enden av røret, og jeg kunne nærmest høre at Tina tenkte og kanskje til og med rødma litt. Til slutt kom svaret.

-Jeg har fått meg kjæreste, men jeg vet ikke helt hvor mye jeg skal si, svarte Tina, og det ble en ny liten tenkepause, før hun igjen tok ordet.

-Nei jeg tør ikke si det, det er ganske så ferskt skjønner du.

-Snakker vi sånn forrige helg-ferskt, spør jeg forsiktig

-Vi snakker en måneds tid. Det er en håndballspiller, såpass kan jeg si, igjen tror jeg Tina både rødmer og smiler.

En håndballspiller ja, nå ble jeg ikke noe særlig nysgjerrig. Så begynte jeg å gjette på klubb, og den første jeg tippa på var Elverum. Det var feil, men før rakk å si Kolstad fikk jeg et hint til

-Han spiller ikke i Norge, og vi ble kjent med hverandre i Tyskland, nå var Tina plutselig veldig hemmelighetsfull.

Og jeg bestemte meg for å la temaet ligge. Men lurer jeg på hvem det dreier seg om? Jada det gjør jeg.

I stede for å grave i Tinas kjærlighetsliv pensa jeg temaet over på hva hun liker å holde på med når hun har fri fra alt som har med håndball å gjøre.

-Om det er lenge til neste kamp og vi har fri en helg så ser kanskje drømmehelgen omtrent som dette ut. Fredag, spill og kos med venner, Lørdag en tur ut og søndag ikke gjøre noen ting. Som jeg nevnte til å begynne med så har jeg alltid vært sosialt søkende og liker at det skjer ting rundt meg.

Og med det så var min samtale med Tina nærmest over. Helt avslutningsvis spurte jeg om hun hadde vært innom innlandets beste fiskebutikk, Knutstad og Holens på Hamar, for å overraske leieboer Anniken med verdens beste fiskemiddag?

-Nei, det har jeg ikke, og den butikken har jeg ikke hørt om. Jeg må jeg sjekke ut, og det å overraske Anniken med en skikkelig fiskemiddag var en veldig god ide. Det skal jeg få til.

Anniken, om du leser dette, så lat ihvertfall som om du er overrasket når middagen kommer på bordet.

Tusen takk for praten, Tina.

JEG ER… serien i samarbeid meg: