JEG ER William Fiala Gjermundnes

Hva gjør et av landets største håndballtalent når han har en helg fri? Trener to ganger om dagen i to helt andre idretter enn håndball vel. Denne uken skal JEG ER… handle om ØIF Arendals, William Fiala Gjermundnes.

Det fulle navnet er Jørg William Fiala Gjermundnes, og siden jeg ikke riktig visste om han brukte begge to, eller alle fire, navnene til daglig, begynte jeg praten med å spørre. Hvordan gjør vi dette, hva skal vi bruke etter «JEG ER» i overskriften vår?

-JEG ER William Fiala Gjermundnes, svarer hovedpersonen selv.

Den er grei, tenker jeg, og legger Jørg litt til side.

Jeg må innrømme at jeg har gledet meg litt ekstra til å bli litt bedre kjent med William. Han og jeg har aldri snakket sammen før, men jeg har sett han spille håndball noen ganger. Jeg husker ikke første gang, men det må nok ha vært i en Bring- eller Lerøyrunde mot Ski, i gamle gode Skihallen. Jeg la fort merke til at gutten kunne kaste ball, men jeg la også merke til at han var en lagspiller, og en som tydelig koste seg og var blid på håndballbanen. Det kan selvfølgelig hende at det var fordi at han, og laget, spilte godt, for jeg husker ikke resultatet. Men det var ihvertfall nok til at jeg fikk et veldig godt førsteinntrykk av gutten. Det inntrykket ble ikke forandret etter en drøy halvtime på telefonen, en torsdag ettermiddag.

Født og oppvokst i Kristiansand

William er født 29. april 2001, og den unge aldren til tross er det et navn vi har sett i norsk topphåndball i ganske mange år allerede. Men vi legger håndballen litt til side, og ser 15-20 år tilbake i tid.

–Jeg har bodd i Kristiansand i hele mitt liv. Familien min består av mamma, Anette Fiala, pappa, Jørg Are Gjermundnes og meg. Det er oss tre, forklarer William.

Og Kristiansand er en fin by å vokse opp i.

-Det er jo en ganske stor by, og det er mange muligheter. Jeg var nok et ganske aktivt barn. Jeg spilte fotball, og jeg var til og med på noen langrennstreninger. Men jeg fant vel fort ut det var idretter med ball jeg synes var morsomst, sier William.

Og han er litt arvelig belastet.

-Pappa spilte håndball i 2. divisjon i flere år, jeg tror kanskje han spilte en sesong i 1. divisjon også, og mamma har også spilt mye håndball. Dessuten er pappa håndballtrener. Han var assistenttrener da Våg, forløperen til Vipers, tok NM-sølv i 2012.

Randesund var klubben William spilte for, både i håndball og fotball, men i motsetning til ganske mange andre begynte William å kaste ball ganske sent.

-Jeg husker ikke helt, men jeg tror jeg begynte med håndball da jeg gikk i 4. klasse. Pappa var treneren min hele tiden, frem til vi fikk spille Bring- og Lerøyserien. Jeg spilte Bring sammen med de som var et år eldre enn meg, og da jeg var med i Lerøy spilte jeg med de som var to år eldre. Jeg fikk aldri spilt Bring og Lerøy med eget kull.

Men barne- og ungdomsårene i Kristiansand besto naturligvis ikke bare av å spille håndball og fotball.

-Det ble mye til at jeg hang med venner, og det endte ofte med at vi dro bort på banen og sparka fotball. Men vi hang en del på Sørlandssenteret og dro på butikken og kjøpte Sjokomelk og iste også, smiler William.

Dette er det 10. eller 11. intervjuet jeg har gjort så langt i denne serien med JEG ER-intervjuer, og det er første gang jeg har notert ordene, sjokomelk og iste, på blokka. Det sier jeg ikke noe om til William, og det er uansett ikke det verste en ung og aktiv gutt kan putte i munne. Jeg slår også fast at tidene har forandret seg siden jeg selv var på den alderen. Den gang gikk det i BUG og Cola, men så har jeg da aldri heller blitt portrettert fordi jeg er god i håndball.

De fleste gutter på Williams alder, ihvertfall mange av de jeg kjenner, har brukt noen timer på gaming også. Hva med vår mann, var han også ivrig ved tastaturet eller spillkonsollen?

-Joda, det ble litt gaming. Jeg har brukt mye tid på FIFA, og det er nok et spill jeg har brukt alt for mye penger på. Det er ikke noe jeg er direkte stolt, smiler William litt brydd.

-Det kan du ta helt med ro. Jeg vet om en til i denne samtalen, som har brukt flaut mye penger på et eller annet spill, beroliger jeg så godt jeg kan.

-Jeg satt nok en god del på gangen

Et likhetstrekk mellom alle de håndballspillerne jeg har snakket med i denne JEG ER-serien, er at de omtaler seg selv som svært aktive barn. William brukte det samme ordet om seg selv, men hvordan tror han at bestekameraten fra barneårene vil omtale han, om jeg hadde spurt?

-Jeg tror han ville sagt at jeg var en god kompis, og jeg er nok en sånn vennskapstype. Han vil nok også si at jeg hadde mye energi og at det stort sett skjedde ganske mye rundt meg. Jeg var glad i å prate, og jeg tok nok litt plass, humrer William.

-Vil 2021-utgaven av William bli omtalt på samme måte tror du?

-Ja egentlig, det er nok litt av det samme.

Gode egenskaper spør du meg, men det kan være egenskaper som av og til gjør det litt utfordrende å sitte rolig i et klasserom for å ta til seg læring.

-Jeg var nok ikke så veldig skolesmart, og det ble nok en del timer på gangen fordi jeg prata for mye. Jeg ville bare ut og spille ball jeg, slår William ærlig fast.

Men 12 års skolegang ble fullført som de skulle, de siste tre årene på Topphåndball-linjen på KKG (Kristiansand Katedralskole Gimle).

-Jeg kom meg greit igjennom skolen og fikk greie karakterer på videregående. Det er jeg fornøyd med, sier en litt stolt William.

-Jeg er så og si født og oppvokst i en Liverpooldrakt.

William innrømmer at han har brukt alt for mye tid og penger på å spille FIFA, men han spiller ikke det spillet så mye lenger. Men det spilles likevel fortsatt mye fotball på nett.

-Nå går det i Football Manager (FM), og det er noe jeg bruker en del tid på, spesielt på vei til bortekamper.

-Er du blitt god?

-Ja jeg er ikke så verst. Nå har jeg klart å løfte Newcastle opp til en 2. plass i Premier League, nå er det ekte stolthet jeg hører i stemmen til William.

-Er du Newcastle fan?

-Neida, men Newcastle har mye penger i spillet, så jeg kan kjøpe mye spillere. Det er Liverpool som er favorittlaget mitt. Det måtte bare bli sånn, jeg er så og si født og oppvokst i en Liverpooldrakt, smiler William.

Født og oppvokst i en Liverpooldrakt. Stakkars gutt, tenker jeg, og registrerer at det er skuffende langt mellom Tottenham-fan i dette landet.

Crossfit og Padletennis.

Det å spille håndball på et av landets beste håndball-lag betyr trening de fleste dager i uka, året rundt. Mange spillere vil nok foretrekke å bruke fritiden sin på alt annet enn trening. Men William er ikke skrudd sammen sånn. Hva er den perfekte fridagen hans?

-En perfekt fridag. Da er det crossfit på morgenen, padletennis på ettermiddagen og en filmkveld med gode venner på kvelden.

-Akkurat, du tenker at det ikke blir nok trening ellers i uka?

-Joda, men jeg synes cossfit er kjempegøy, og det er suveren trening. Padletennis har blitt det helt store her i byen, og vi er en gjeng på åtte kamerater som bruker en del tid borte på padletennis-sentret.

-Er det håndballkompiser du spiller med da?

-Nei, de fleste av de gutta der vet nesten ikke hva håndball er. Noen har kanskje begynt å følge litt med fordi jeg spiller, men de er ikke opptatt av håndball. Det er litt deilig også. Det blir veldig mye håndball ellers i uka, og da er det egentlig greit å være sammen med noen som ikke bryr seg om det i det hele tatt på fritiden.

-Kanskje tar jeg opp kampen med Sondre Paulsen og blir klubblegende

William gikk fra barndomsklubben, Randesund, til ØIF Arendal før 2018/2019 sesongen. Da var gutten bare 17 år gammel, og naturligvis var han da uten førerkort. Avstanden mellom Kristiansand og Arendal er ca. 6 mil, og kollektivtransporten passet nok ikke alltid inn i en travel hverdag med skole og trening.

-Fra jeg går ut døra hjemme til jeg er i hallen tar det 40 minutter med bil. Så det går med en del tid til å komme seg til og fra trening, det gjør det, slår William fast.

Og da han ikke var gammel nok til å kjøre bil selv, måtte andre steppe inn.

-Det ble til at pappa kjørte meg til, så og si, hver eneste trening helt til jeg fikk lappen selv. Det er jeg evig takknemlig for, og det hadde ikke gått uten hjelp fra han og mamma. Men jeg tror pappa synes det var litt gøy også. Han er trener selv, og det var nok litt lærerikt å se alle disse treningene, smiler William.

Om pappa, Jørg Are, syntes det var utelukkende gøy vet jeg ikke. Men jeg har en mistanke om at han sikkert synes det er helt ok at poden nå tar seg til og fra Arendal på egenhånd.

William har fått sitt virkelig store gjennombrudd, som håndballspiller, denne sesongen. Landslagsjefen, Christian Berge, har uttalt at Williams navn står, om ikke med den aller feteste skriften, på blokka hans. William er en spiller han følger litt ekstra med på. ØIF Arendal sitter på en gullkalv, og kanskje er William en spiller de kan ha glede i mange år.

-Jeg trives sykt godt i ØIF Arendal, og kan lett se for meg at jeg blir her i mange år. Jeg har fleipa litt med Sondre Paulsen om at jeg skal ta opp kampen med han om å bli den spilleren med flest kamper for klubben og bli en ny klubblegende, ler William.

-Betyr det at spill i utlandet ikke er et mål og en stor drøm?

-Nja, dukker det opp et godt tilbud så kan det hende vi setter oss ned og ser om det er mulighet for å komme til enighet. Men jeg er så hjemmekjær at jeg ikke har noen problemer med å se for meg å spille i ØIF Arendal i mange år. Under forutsetning av at laget kjemper i toppen da, og det har jeg troen på at det skal.

Når William snakker om hjemmekjær tenker han helt sikkert på klubben sin, men kanskje aller mest på byen sin.

-Det er uaktuelt å flytte til Arendal. Det er i Kristiansand jeg vil bo, og det er her jeg vil være. Jeg bor hjemme hos mamma og pappa nå, men planen er å kjøpe meg en leilighet i byen i løpet av våren/sommeren neste år. Det er det jeg sikter på, forteller William.

-Finnes det en kjæreste som eventuelt blir med inn i den leiligheten?

-Hehe, nei det er nok ikke noen kjæreste for øyeblikket, det er ikke det, svarer gutten litt hemmelighetsfullt.

-Jeg vurderte seriøst å gi meg

De fleste av oss har i løpet av livet blitt lei av det vi holder på med, enten det er håndballspilling, kontorjobben vår eller annet. Vi har alle vært så lei at vi, om ikke annet, har tenkt tanken på å gi opp og heller bruke tiden vår på noe helt annet. Men det er kanskje ikke alltid like lett å snakke om, og spesielt ikke når du er en av de mest talentfulle håndballspillerne i landet. William var likevel veldig åpen da temaet ble bragt på banen.

-Jeg vurderte helt seriøst å gi meg i fjor. Jeg hadde, med unntak av en halv sesong på utlån til Kristiansand, vært i klubben i tre år, og jeg synes selv jeg fikk spille for lite. Jeg sto på og fikk gode tilbakemeldinger for jobben som ble gjort på trening, men det ble lite spilletid. Jeg var i ferd med å miste motivasjonen helt. Hvorfor skulle jeg bruke så mye tid på håndballen, er det noe vits i det hele tatt, var spørsmål jeg stilte meg selv flere ganger, fortelle William åpenhjertig.

-Hva fikk deg til å ombestemme deg?

-Vi fikk ny trener, som så litt annerledes på det. Jeg snakket med André (Jørgensen Hoffstøl, hovedtrener) og Luka (Panza, ass. trener) om det, og jeg fikk fortalt de hva jeg følte om situasjonen. De hadde troa på meg, og i deres plan var jeg en spiller som skulle få bidra mye.

William har fått spille mye, og tankene om å gi seg er borte.

-Ja nå er det andre boller. Jeg får mye spilletid og føler virkelig jeg kan få være med å bidra. Det forandret situasjonen helt, og jeg stortrives i klubben, og som jeg sa: Jeg ser ikke bort i fra at dette er klubben jeg blir i så lenge jeg er håndballspiller.

-Landslagssjef, Berge, har uttalt seg i positive ordelag om deg, er det noe du går rundt og tenker på?

-Det er et mål jeg har, selvfølgelig. Men pr. dags dato er ikke det noe jeg tenker på i det hele tatt. Fokuset er å utvikle meg i ØIF Arendal, og jeg har steg å gå før jeg kan være aktuell for noe A-landslag, forklarer William.

En seriøs fyr med et avslappa syn på tilværelsen

William er en fascinerende gutt å snakke med. Jeg fikk som nevnt et godt førsteinntrykk av han første gang jeg så han i Skihallen for en del år tilbake, og inntrykket ble forsterket etter en halvtime på telefonen i forbindelse med dette portrettet. Det er begrenset hvor godt kjent man blir etter en slik liten prat, men man sitter likevel igjen med en følelse av hva man har med å gjøre. Mitt inntrykk av William er at har er en seriøs og dedikert gutt, men samtidig har han et avslappa forhold til det talentet han har og den idretten han driver. Livet er så mye mer enn bare håndball

-Jeg vet at Elverum topper ligaen og at Bergen ligger nederst, men jeg følger i grunnen ikke så veldig godt med på håndballen, sier William selv.

Crossfin, padletennis, fotball, familie, venner og ikke minst byen Kristiansand har også en stor plass i Williams liv. Jeg tror det er derfor jeg opplever han som avslappet fyr. Avslappa mennesker lever et liv med lave skuldre, og kombinerer man det med seriøst arbeid og et bra talent kan man nå så langt man vil. Jeg har trua.

Takk for praten William.

JEG ER… serien i samarbeid meg: