JEG ER Tord Moen Vårdal

For Bergen Håndballs, Tord Moen Vårdal, er det å være en del av et lag helt avgjørende, og kanskje var laget den viktigste årsaken til at 25-åringen kom seg styrket gjennom det som må ha vært den vanskeligste perioden i livet. Tord, som i følge seg selv er innehaver av landets minst fortjente NM-gull i håndball, er denne ukens spiller i serien, JEG ER….

Det er klubbene i REMA 1000-ligaen som har plukket ut den spilleren de ønsker å ha med i denne portrettserien. Jeg har fått en lang liste med navn, telefonnummer og mailadresser til de utvalgte, og det hele pleier å begynne med at jeg sender en SMS. Så også da jeg tok kontakt med Tord. Det hele så omtrent sånn ut:

-Hei. Jeg er Magnus i Norsk Topphåndball. Jeg skriver portrettsserien JEG ER…. for topphandball.no. En spiller fra hver av REMA 1000-ligaklubbene skal portretteres i løpet av sesongen. Bergen Håndball har gitt oss navnet ditt. Håper du er klar over det selv? Har du tid til en prat på telefonen i løpet av de nærmeste dagene? I så fall når passer det best at jeg ringer deg? Mvh. Magnus

Så langt har alle jeg har kontaktet vært klar over at de skulle være med i JEG ER…., men sånn er det ikke lenger

-Heisann, det var jeg ikke klar over, men vi må selvfølgelig få til det, svaret fra Tord kom umiddelbart.

Om det er klubben som har glemt å informere Tord, eller om det er Tord som har glemt at han har fått beskjed fra klubben skal ikke jeg mene noe om. Det viktigste var at han stilte opp, og vi fikk avtalt tid til det som skulle vise seg å bli en lang og hyggelig prat om små, store og kjempestore hendelser i guttens 25 år gamle liv.

-Jeg er en enkel gutt fra Loddefjord

Som vanlig visste jeg veldig lite om intervjuobjektet før jeg tok opp telefonen og ringte. Jeg visste han var målvakt og at han var en lokal gutt fra Bergen. Noe særlig mere visste jeg ikke, så åpningsspørsmålet mitt var rett og slett:

-Hvem er du?

Svaret kom på direkten.

-Jeg er en enkel gutt fra Loddefjord.

Da hadde jeg rett, han er en lokal gutt fra Bergen. Men akkurat hvor Loddefjord er på kartet visste jeg ikke før Tord ble litt mere presis i sin beskrivelse.

-Jeg er oppvokst på Kjøkkelvik, bare noen få meter fra fotballbanen der.

Da ble det brått litt klarere for meg hvor Tord kommer fra. Jeg var nemlig håndballspiller selv en gang, målvakt som Tord, men på et så lavt nivå at vi sjeldent fikk oppleve å spille kamper lenger hjemmefra enn 40 minutter i bil. Men på 90-tallet klarte herrelaget til Siggerud å spille seg opp i det som den gangen var 2. divisjon, og da måtte vi et par, tre ganger i løpet av sesongen ta fly til en bortekamp. En gang dro vi til og med til Bergen for å spille mot, nettopp, Kjøkkelvik. Det var tidlig på 90-tallet, og siden jeg ikke husker resultatet så tapte vi sikkert. Men jeg vet hvor Kjøkkelvik er, men Tord Moen Vårdal var ikke født en gang sist jeg besøkte plassen.

Men dette skal ikke handle om meg.

En enkel gutt fra Loddefjord. Foto: Privat

-Mamma og pappa ble skilt da jeg var sju år gammel, men mamma flytta heldigvis bare fem minutter unna. Det var egentlig ganske uproblematisk, og det verste var vel egentlig at det var en veldig lang og bratt bakke hjem etter skolen den uken jeg bodde hos mamma. Til pappa var den nedover, smiler Tord.

Som for veldig mange andre idrettsutøvere, enten det er håndballspillere, skiløpere, bueskyttere, basketspillere eller alpinister, så begynte det hele med den ballen man skal sparke til, også for Tord.

-Jeg kommer fra en idrettsfamilie, spesielt på mamma sin side. Jeg har en onkel og en morfar som har gjort det veldig bra i friidrett, med gode resultater i Norgesmesterskap. Men det ble aldri friidrett på meg. Det var morsommere å spille fotball med kameratene.

Paradoksalt nok var det via fotballen Tord ble introdusert for håndball.

-Vi hadde tre trenerpappaer på fotballaget, hvor av den ene var min egen far. En av disse trenerne hadde drevet med håndball, og han dro med seg alle gutta på laget på håndballtrening. Han prøvde ikke å overtale oss til å heller velge håndball, men han ville at vi skulle få prøve noe annet enn bare fotball. Noen slutta veldig fort og andre fortsatt med både fotball og håndball, blant annet meg, forklarer Tord.

En av kameratene Tord fikk på håndballaget var Michael Michelsen. Michael spiller i dag håndball for Viking TIF i 1. divisjon, og de to gutta er fortsatt bestevenner. Så gode venner er de to gutta at de deler leilighet.

-Vi bor sammen i en leilighet ganske nære sentrum av Bergen, forteller Tord.

Et slag i trynet

Da Tord begynte på ungdomskolen var målet klart. Han ville ha gode nok karakterer for å komme inn på Olympiatoppens videregående skole på Tertnes.

-Jeg var aldri noen stor tilhenger av skolearbeid, men på barne- og ungdomskolen vant jeg en del på å være naturlig flink. Jeg slapp å jobbe så veldig hardt for å få gode karakterer. Men det var et mål for meg å få så gode karakterer at jeg kom inn på Tertnes. Den gang var det karakterkrav for å komme inn, for det gikk ikke bare på hvor god du var. Jeg var ikke akkurat kjempegod den gangen, men karakterene var i hvert fall gode nok til å komme inn, forklarer Tord.

Men det var fotball Tord satset mest på da han gikk på ungdomsskolen. Derfor gikk han også fra barndomsklubben til hardt satsende, Løv/Ham. Men det ble med en sesong.

-Det var et slag i trynet å komme til Løv/Ham. Da fikk jeg kjenne på et nivå jeg ikke hadde inne. Jeg herja som spiss i Kjøkkelvik, men jeg fikk det ikke til i Løv/Ham og ble etter hvert dytta ut på den venstre kanten.

Og med det endte karrieren til fotballspilleren, Tord Moen Vårdal, etter endt ungdomsskole var det håndball for alle penga.

-Jeg spilte i Kjøkkelvik den første året på videregående, men jeg gikk i klasse med en noen som spilte på rekruttlaget til Fyllingen, og de fikk meg med dit. Det var vel ikke alle i Kjøkkelvik som var like imponert over den avgjørelsen, men jeg hadde bestemt meg og så på det som en god mulighet. På det tidspunktet hadde jeg bestemt meg for å satse på håndball.

Tidenes mest ufortjente NM-gull

Tords avgjørelse om å gå til Fyllingen falt altså ikke i god jord hos alle i barndomsklubben, og Tord innrømmer selv at han kanskje hadde fått spille mere håndball om han ble i Kjøkkelvik, enn det han fikk i Fyllingen. Men han angrer ikke, og overgangen medførte også til at han for evig og alltid kan si at han er Norgesmester i håndball for menn.

-Jeg var heldig og fikk være med å spille cupfinalen i 2013, selv om det ikke akkurat ble mye spilletid på meg i NM det året, smiler Tord.

Og legger til.

-Jeg er vinner av tidenes mest ufortjente NM-gull.

Fyllingen utklasset Bækkelaget i cupfinalen og vant til slutt overlegent, 23-33. På benken satt en 17 år gammel, Tord Moen Vårdal.

-Historien var at førstemålvakten vår, svenske August Elmberg, var småskadet i ukene før cupfinalen. Han var friskmeldt til selve kampen, men det var likevel litt usikkert hvordan det ville gå med han. Derfor ble det tatt med tre målvakter til kampen i Oslo Spektrum, og jeg fikk NM-pokalen uten å ha bidratt ett eneste minutt, gliser Tord.

-Men det behøver du ikke si noe om når du engang sitter som pensjonist og skryter av tidligere meritter?

-Neida, selvfølgelig ikke. Jeg har en liten pokal stående her, og den kan ingen ta ifra meg.

Tord vil for evig og alltid kunne kalle seg norgesmester i håndball fra 2013. Tord nr. 3 fra høyre i nederste rekke. Foto: FyllingenBergen

Du kommer ikke til å spille i eliteserien, eller bedre, om 3 – 5 år.

Etter det overraskende cupgullet fortsatt Tord i Fyllingen ut sesongen 2013/2014, men da cupmesterne fikk inn en ny 3. målvakt før den 14/15-sesongen fulgte Tord seg litt skjøvet ut, og han valgte å ta turen tilbake til barndomsklubben, Kjøkkelvik.

-Det var viktig for meg å få spille mest mulig, og den muligheten var bedre i Kjøkkelvik. Det ble en fin sesong, og jeg fikk være med å kvalifisere klubben til Lerøyserien, forteller Tord.

Mye spilletid og Lerøyserien til tross, alt gikk ikke helt på skinner for Tord på den tiden.

-Jeg slet litt med motivasjonen i perioder da jeg gikk på videregående. Det ble veldig mye håndball, med trening på skolen på dagtid og med klubben på kveldstid. Det var en vanskelig kombinasjon, og jeg følte vel at jeg i perioder mistet kontrollen på skolearbeidet. Jeg mista litt fokus, og det påvirket naturligvis håndballen litt også, sier en åpenhjertig Tord.

Men det var ikke bare kombinasjonen skole og håndball som var litt vanskelig for målvaktstalentet.

-Jeg har alltid fått høre at jeg er for liten til å kunne bli en topp målvakt, forteller den 1,81 meter høye Tord

Og tillegger

-Jeg var aktuell for yngre landslag, men det ble sagt at jeg var for liten til å kunne spille i eliteserien, eller bedre, i løpet av de neste 3-5 årene. Jeg følte at høyden min jobbet imot meg, men det ga meg motivasjon. Jeg ville og skulle vise dem at jeg kunne.

Det ble likevel noen kamper med flagget på brystet for Loddefjord-gutten.

-Jeg kom med på All-star laget i en bylagsturnering og hadde tro på at jeg skulle få være med LM96-landslaget på samlingen etter turneringen. Men jeg kom ikke med. Men på den neste samlingen ble jeg tatt ut. Det var en 4-lagsturnering i Frankrike, og jeg fikk tre, fire landskamper den gangen. Det er de eneste, så langt ihvertfall, smiler Tord.

De som hevdet at Tord var for liten til å spille i eliteserien tok grundig feil. Lerøyssesongen med Kjøkkelvik ble som et slags mellomår å regne for Tord.

-Fyllingens trener, Vidar Gjesdal, var lærer da jeg gikk på videregående. Vi hadde god kontakt, og jeg var ønsket tilbake til klubben igjen. Siden det har jeg vært i Fyllingen, eller i Bergen Håndball som det nå heter, og jeg vil alltid være takknemlig for at de ville satse på meg, sier Tord.

Tord og Pappa Leif

Tords pappa, Leif Vårdal, har hele tiden vært en viktig støttespiller, på og utenfor håndballbanen, og en person Tord så opp til og var veldig glad i. Sjokket var stort da Leif i desember 2017 ble syk, veldig syk.

-Pappa hadde vært plaget med hoste en stund, og rett før jul ble det påvist en kreftsvulst i lungen hans. Det var et sjokk å få den beskjeden, og det var en type sjokk jeg aldri har følt maken til, hverken før elle senere, sier Tord stille.

Tord og Pappa, Leif. Foto: Privat

Med en slik diagnose begynte naturligvis en tung behandlingsperiode for Leif, og behandlingen hjalp, tilsynelatende. Det kom positive signaler.

-Vi fikk beskjed om at det så fint ut, og at kreftsvulsten ikke hadde noen spredning, forteller Tord.

Og til sommeren i 2018 fikk Leif og familien nok en god beskjed.

-Svulsten var ikke lenger å se. Da ble det feiret med noen bobler i glasset på hytta.

Det skulle vise seg å bli en kortvarig feiring, og det som skulle bli en fin sommer, full av optimisme, endte i et mareritt for Leif, Tord, familie og venner.

-To uker etter den gode beskjeden fikk pappa et epileptisk anfall, og det ble funnet svulster i hjernen hans også. De var vanskelig å finne da han var under behandling for lungekreft, sier Tord med en lav og alvorlig stemme.

I september 2018 sovnet Leif Vårdal stille inn, kun 50 år gammel.

-Pappa betydde ekstremt mye for meg. Han har alltid vært med meg. Han var treneren min på fotballen, og selv om han var fotballmann forsøkte han aldri å påvirke meg til å velge det foran håndball. Pappa var flink til å pushe meg på skolen, ikke sånn karakterjag-pushing, men han motiverte meg til å stå på og jobbe hardt. Han var en veldig fin far, og jeg synes det er vanskelig å sette andre ord på det enn at han var det, sier Tord alvorlig.

Selv sitter jeg med klump i halsen og en skjelvende kulepenn, og jeg er litt usikker på hva jeg kan spørre om. Tord redder meg ut av situasjonen.

-Etter at pappa døde var det ekstremt tungt, spesielt i starten. Jeg savner han ofte i dag også. Selv om jeg på en måte blir vant til det, så er det noe som mangler. Jeg har brukt det til motivasjon. Jeg skal spille for min far, og ikke legge noe imellom for å lykkes, forteller Tord.

Og så legger han til noe som fikk klumpen i min hals til å utvikle seg til tårer i øyekroken.

-Da pappa lå på sykehuset fikk han en Fyllingen-drakt . Der sto det «Leif, vi heier på deg», og den var signert av alle guttene på laget. Den drakta hadde jeg under keepertrøya hele sesongen etter at han døde. Det ga meg en ekstra styrke, og vi kan vel si at det var den sesongen jeg slo gjennom for alvor. Det var da jeg vant posisjonen som 1. målvakt.

-Tror du han sitter «der oppe» og følger med på deg i dag?

-Ja jeg like å tro at han følger med på det jeg holder på med. Jeg er ikke graven hans så veldig ofte, og det er vel sånn at mange i en slik situasjon føler at de ikke er der ofte nok. Men når jeg er der pleier jeg å oppdatere han på håndballen og livet, og jeg tror han er stolt av meg når det går bra.

Denne drakta var en God bedring-hilsen fra Fyllingen-gutta til Leif, da han lå på sykehuset. Tord spilte en hel sesong med den under keepertrøya. Foto: Privat

-Det er derfor jeg elsker lagidretter

Om du spør en idrettsutøver i en lagidrett om hva det er som gjør at de trives, presterer og har motivasjon, så vil de aller fleste peke på selve laget. Laget gjør deg bedre. Det er laget som løfter deg opp når du er nede og jekker deg ned når du er for høyt oppe. Det føler Tord, og lagkameratene, på hver eneste dag, men ekstra mye betød laget for Tord i tiden rett før og etter at pappa, Leif, gikk bort.

-Det er en litt artig historie rundt det der. Rett før pappa døde bestemte hele laget seg for å skinne av seg alt håret på hodet, som en symbolsk støtte til pappa og meg. Det var meningen at pappa skulle få det med seg. Men dessverre fikk de ikke gjort det før dagen etter at han gikk bort, sier Tord stille.

Og tillegger:

-Rett etter at pappa var død satt jeg hjemme og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Da ringte lagkamerat, Iben Hvidsten. Han ville at vi skulle finne på noe og kom og hentet meg i bilen. Jeg synes det var litt rart at han satt der med capsen på og hetta på genseren tredd over hodet. Det var da jeg skjønte at de hadde skinna seg, alle sammen.

-Det var en rørende og fin gest, og det viser samholdet i et lag. Det er derfor jeg elsker lagidretter, slår Tord fast.

At det var rørende er noe også jeg kan skrive under på.

Tord og Synna

Etter å ha hørt historien om Tord og pappa, Leif, føles det vanskelig å igjen pense samtalen inn på dagliglivet til Tord idag, men skal vi bli litt kjent med han må vi det. Vi vet at han deler leilighet med barndomskameraten, Michael, men hva er planene fremover.

-Jeg går det siste året på BI nå, og skal levere en bachelor i Digital kommunikasjon og markedsføringsledelse dette semesteret, forteller Tord.

Men går det som Tord håper får han ikke bruk for utdannelsen med det aller første.

-Jeg har vært helt klar hele tiden på at jeg drømmer om å spille håndball i utlandet noen år, og det var en av grunnene til at jeg ikke ville skrive en lenger kontrakt med Bergen enn frem til sommeren som kommer. Kjæresten min, Synna Lien, sto tidligere i mål for Fana, men hun spiller nå for EH Aalborg i dansk 1. divisjon. Helt siden hun flyttet til Danmark har vi hatt en drøm og et mål om en gang å kunne bo sammen og spille håndball i utlandet, sier Tord.

-Aalborg ville ikke vært noen dårlig klubb å spille i?

-Jeg får være ærlig å si at det er et nivå jeg kanskje ikke har inne pr. idag, men Danmark er et land som kan være aktuelt. Det er mange gode lag, og ikke veldig store avstander. Men det vil være et flott eventyr å være med på, uansett hvilket land vi skulle ende opp i.

Drømmen om utlandet lever, og den er i høyeste grad realistisk, på ganske kort sikt. Men hvor er Tord om 10 år?

-Jeg har alltid sagt at jeg skal holde på med håndball så lenge kroppen tillater det. Om 10 år er det mest realistisk å tro at jeg slått meg til ro i en bolig sammen med kjæresten min og har en jobb innen digital markedsføring, for eksempel. Det er nok det jeg har mest tro på, men det er klart jeg har et ønske at jeg om 10 år kan leve som håndballspiller et eller annet sted også.

-Du begynte samtalen vår med å si at du er en enkel gutt fra Loddefjord. Er det Bergen og Loddefjord som er hjemme? Er det der du etter hvert ser for deg å bli?

-Jeg er hjemmekjær, men det er ikke umulig at for eksempel en jobb vil ta meg til et annet sted, en eller annen gang. Men det er Bergen som er hjemme, og det er her jeg en eller annen gang skal slå meg ned for godt, slår Tord fast.

Tord og kjæresten, Synna. Drømmen er at de to skal bo sammen og spille håndball i utlandet. Foto: Privat

-Det er ikke noen ferdigblandinger på dette kjøkkenet

En lang prat nærmer seg en avslutning, men Tord unngår ikke standardspørsmålet alle som er med i denne JEG ER-serien får. Hvordan vil en god kamerat beskrive deg.

-Dersom jeg ber Michael beskrive deg, hva vil han svare da?

-Hmm det var det da. Han vil nok si at jeg er en god kompis og en som tar vare på de rundt meg. Han vil nok si at jeg er en type som alltid sier ja, kanskje til og med for ofte, og han vil nok mene at jeg er en spontan type som er med på det aller meste, smiler Tord.

-Hvem er det som lager middagen hjemme hos deg og Michael?

-Hehe, vi har så forskjellige treningstider at det er ikke så ofte vi spiser middag sammen, dessverre. Men jeg er glad i å lage mat og bruker mye tid på kjøkkenet, og lager mye fra bunnen av. Før Synna reiste til Danmark lagde vi ofte mat sammen. Hun har tatt kostveilederutdanning ved siden av håndballen, og hun har lært meg mye om sunn og god mat, forklarer Tord.

Og en matprat ble egentlig en fin avslutning på en flott prat.

-Da jeg kom hjem fra trening i dag gikk jeg rett på kjøkkenet og lagde en wok med laks og ferske grønnsaker, bare til meg selv. Det er ikke noen ferdigblandinger på dette kjøkkenet, avslutter Tord Moen Vårdal med litt stolthet i stemmen.

Tord har mange grunner til å være stolt, og det har han som sitter «der oppe» og følger med på han også.

Takk for praten, Tord.

JEG ER… serien i samarbeid meg: