JEG ER Tonje Haug Lerstad

Solas målvakt, Tonje Haug Lerstad, har en sjelden diagnose, som gjør hverdagen hennes litt annerledes enn for de fleste av oss, men det hindrer henne ikke i å stoppe håndballer. Til høsten er hun klar for proffspill i Frankrike, og da får hun svar på om myten om franske gutter stemmer. Tonje er denne ukens spiller i JEG ER….

Dopapir og kanel

Jeg avtalte med Tonje at jeg skulle ringe henne tirsdag klokken 12:00, og på nøyaktig tidspunkt ringte jeg.

-Hei det er Tonje, svarte hun med en blid trønderdialekt

Men jeg hørte at hun holdt på med noe

Passer det å snakke nå, eller vil du at jeg skal ringe deg tilbake senere, svarte jeg.

Det virket jo som om hun var litt opptatt.

-Neida, det passer fint. Jeg er på butikken for å handle dopapir og kanel til risgrøten, men vi kan prate vi, var det klare svaret fra Tonje.

Dopapir og kanel? Jeg hadde heller ikke klart meg uten.

Tonje er 25 år gammel, og til tross for at hun idag bor og jobber i Stavanger er det Klæbu som er hjemme.

-Jeg flytta til Klæbu da jeg gikk i 2. klasse og bodde der til jeg var 16. Da flytta jeg til farmor og farfar på Byåsen. Jeg bodde sammen med mamma og stefaren min, og så har jeg en halvsøster som er ni år yngre enn meg. Annenhver helg bodde jeg hos pappa i Selbu, forteller Tonje i det hun tar plass bakerst i kassakøen på butikken.

-Hvordan vil du kort beskrive deg som person, spør jeg i det hun drar kortet i betalingsterminalen?

-Jeg er håndballspiller, det er en viktig del av identiteten min. Men bortsett fra det er jeg en blid , sprudlende og utadvendt jente, kommer det kjapt fra Tonje i det dopapir og kanel blir pakket ned i en handlepose.

Sprudlende og utadvendt. Det skjønte jeg egentlig allerede før hun hadde bestemt seg for om hun skulle gå for Lambi eller den rimeligere varianten av doruller.

Pliktoppfyllende, men svimmel

Som vanlig er jeg litt nysgjerrig på hvordan den unge utgaven av den jeg snakker med var. Hva drev lille Tonje egentlig med hjemme på Klæbu?

-Hallen var møteplassen vår, det var der vi møttes. Vi var en sammensveisa gjeng som holdt sammen og det ble til at vi møttes i hallen for å trene, eller bare henge. Vi fikk etterhvert et bra lag også, og vi gjorde det bra i Petter Wessel Cup og Bringserien. Jeg har fortsatt mange av mine beste venner fra den tiden, forklarer Tonje.

Tonje og keeperkollegaen, Aina Haugen, fra tiden som ung Klæbuspiller. Foto: Privat

Tonje gikk barne- og ungdomskole hjemme på Klæbu.

-Jeg var OK+ på skolen vil jeg si. Jeg var pliktoppfyllende, men svimmel, forteller Tonje.

-Svimmel?

-Ja jeg glemte alt mulig hele tiden. Det var ikke få ganger mamma måtte komme på skolen å levere alt det jeg hadde glemt å ta med meg, matpakker, gymtøy og sånne ting. Læreren min sa en gang til mamma at hun måtte slutte med det, jeg ville aldri komme til å lære, gliser Tonje.

Før hun legger til.

-Men jeg er fortsatt svimmel, og får nok bøter kan du si. Jeg er blant annet ekspert på å miste fly. Det hender ofte, og det har skjedd mere enn en gang at jeg har tatt feil dag og tid for en flyreise.

Da Tonje begynte på videregående skole måtte hun også ut av hjembygda. Hun begynte på idrettslinja/topphåndball på Heimdal, og gikk sammen med mange jenter som etterhvert ble, og fortsatt er, toppspillere. Flere av de håndballspillerne jeg har snakket med i denne serien har sagt at akkurat den tiden på videregående skole har vært tøff. Det har rett og slett blitt for mye håndball for enkelte. Det var aldri noen utfordring for Tonje.

-Det ble aldri for mye, og jeg har alltid syntes det har vært moro. Jeg har kanskje vært heldig, men jeg har aldri kjent på den følelsen, og jeg har aldri hatt i tankene å gi meg eller trappe ned. Jeg kan heller ikke si at jeg på et eller annet tidspunkt bestemte meg for å satse på håndball. Jeg ble tidlig ganske god, og det var håndball jeg syntes var artig. Det har egentlig bare blitt sånn, forklarer Tonje.

Så overrasker hun meg litt.

-Men du, vil du ha en funfact fra da jeg gikk på videregående?

Hva slags spørsmål er det? Selvfølgelig vil jeg det, jeg elsker funfacts.

-Jeg gikk i klasse med Johannes Høsflot Klæbo, så jeg blir nok helt sikkert aldri den mest kjente fra klassen vår, gliser Tonje.

-Høsflot Klæbo er en fin fyr. Når vi første er i gang, har det skjedd noe, eller har du noen funfacts om dere to da kanskje?

-Hahaha, nei det har jeg ikke. Vi var nok for mye borte begge to, smiler Tonje litt lurt.

Jeg velger å tro henne, men helt sikker er jeg ikke.

Narkolepsi

I Norge er det et sted mellom 1000 og 2500 personer som har diagnosen, Narkolepsi. Det er en sjelden kronisk sykdom som gir ekstrem søvnighet (hypersomni) på dagtid, i en eller annen form. Tonje er en av de få som har fått påvist denne diagnosen.

I et tidligere intervju med VG forklarer Tonje at det hele begynte på ungdomsskolen. Stadig oftere sovnet hun når det ble stille rundt henne, det kunne skje i skoletimer, når hun gjorde lekser eller så TV. Men det var etter en familietur til London, da Tonje gikk i 2. klasse på videregående, alarmklokkene virkelig ringte.

-Jeg hadde i månedene før den ferien blitt merkbart mye trøttere, og da vi var i London sovnet jeg umiddelbart etter at vi hadde satt oss ned på undergrunnsbanen, uansett hvor mye bråk og støy det var rundt oss, forklarer Tonje.

Da de kom hjem fra den ferien overtalte Tonjes stemor henne til å oppsøke en lege med problemet.

-Jeg hadde ingen anelse om at det kunne være noe galt, jeg tenkte bare at jeg hadde et godt sovehjerte. Men jeg gikk til legen, som henviste meg videre til nevrolog. Hos nevrologen ble det tatt en rekke prøver, og det ble blant annet koblet noen elektroder til hodet mitt, forklarer Tonje.

En praktisk test var også med på at diagnosen ble fastsatt.

-Jeg møtte opp på sykehuset en morgen og skulle ta en test. Den foregikk sånn at jeg skulle ligge i en seng i 20 minutter, og så skulle jeg være oppreist i en og en halv time. Dette skulle repeteres fire ganger, og legene skulle følge med på hva som skjedde de gangen jeg la meg ned. De tre første gangene sovnet jeg etter halvannet minutt, og den siste gangen brukte jeg to minutter på å sovne. Etter det tok det ikke lang tid før jeg fikk diagnosen, det var narkolepsi jeg hadde.

Narkolepsien gjør at Tonje kan sove på utradisjonelle steder og tider. Foto: Privat

-Hvordan påvirker det deg i dag?

-Det går fint, og jeg får medisiner som holder det nogenlunde i sjakk. Men jeg må legge opp hverdagen min litt. Det går ikke å studere 100 % for eksempel, og programmet kan ikke være for tett. Jeg jobber litt for en av sponsorene våre, Sola Sport og Fritid, og når jeg har en halvtimes pause der så spiser jeg i 10 minutter, og så finner jeg meg et rolig sted på gulvet og sover i 20, forklarer Tonje.

Men på kveldene må hun prøve å unngå disse små sovepausene

-Det fungerer best om jeg ikke sover på kveldene, og jeg forsøker å holde meg våken til sånn ca. 22:30. Da holder det med en vanlig natts søvn. Jeg trenger ikke noe lenger nattesøvn enn andre.

Narkolepsi er en diagnose det kan være være lett å smile litt av og fleipe litt med. Det bør det ikke være, for det er helt sikkert utfordringer med sykdommen alle vi som ikke har den skal være glad vi slipper, men Tonje fleiper litt med det selv.

-Det er mange som misunner meg sykdommen, spesielt på lange borteturer med buss eller fly.

Byåsen – Molde – Storhamar – Sola – Bescanon

Kun 25 år til tross, Tonje er en rutinert håndballspiller og Sola er den fjerde eliteserieklubben hun spiller for. Seniorkarrieren begynte i Trondheim med Byåsen. I fire og en halv sesong spilte hun for trønderne før turen gikk videre til Molde.

-Jeg var bare i Molde et halvt år. Jeg gikk skadet mesteparten av tiden og opplevde ved det som var den første skikkelige nedturen. Det var egentlig en filleting. En beinbit løsnet i kneet og forårsaket en betent sene. Jeg mente det burde opereres, men klubben ville ikke det i tilfelle de trengte meg i et eventuelt sluttspill. Det ble sagt at det kunne hende det ordnet seg av seg selv uten at det ble gjort noe inngrep. Det gjorde ikke det, og jeg er egentlig litt skuffa og forbanna over hvordan klubben håndterte det, sier en åpenhjertig Tonje.

Oppholdet i Molde ble altså verken langt eller spesielt vellykket, og etter et halvt år gikk turen til Hamars håndballstolthet, Storhamar.

-Jeg begynte å drømme om spill i utlandet etter at jeg var ferdig i Molde, men jeg var jo skada. Jeg dro til skadet til Storhamar på en slags rehab, og de fikk meg på beina og inn i håndballmålet igjen. Det ble to fine sesonger på Hamar, og jeg er takknemlig for at de ville satse på en skada keeper.

Det ble to sesonger med Storhamar før Tonje, foran denne sesongen, igjen pakket sekken. Byen ble Stavanger og klubben er Sola. Det har blitt en sporslig suksess. Tonje har vært god og laget har vært godt. Sola ligger i skrivende stund på 3. plass i REMA 1000-ligaen, og laget har tatt seg kvartfinalen i EHF-cup, der rumenske Baia Mara venter. Tonje og Sola-jentene gikk ubeseiret gjennom gruppespillet i turneringen, og blant annet ble den franske klubben Bescanon slått både på borte- og hjemmebane. Bescanon er klubben Tonje skal til etter denne sesongen.

-Jeg kunne ikke ha lagt opp uten å ha prøvd

Helt siden hun var i Molde har Tonje drømt om å leve som heltids håndballspiller i utlandet, og den muligheten fikk hun da den franske e-cupmotstanderen kom på banen.

-Det har vært en drøm, og jeg kunne ikke ha lagt opp som håndballspiller uten å vite at jeg ihvertfall har prøvd. Kanskje hater jeg det, men jeg har ihvertfall prøvd, sier Tonje.

Men hun er også ærlig på at det ikke bare er det rent sportslige som lokker henne til Frankrike.

-Det er hele opplevelsen, et nytt land, nye mennesker og en ny kultur. Mange har sagt at vi som spiller håndball får reise og oppleve så mye. Ja vi får reist mye, men vi ser stort sett bare haller, flyplasser eller hoteller. Jeg er egentlig en backpacker-type, men det har håndballen hindret meg i å kunne være med på. Dette Frankrike-eventyret er kanskje på en måte min backpacking, smiler Tonje.

Og bare så det er sagt. Det er ingen bakgårdsklubb Tonje skal til. Bescanon er en by med ca. 120 tusen innbyggere og laget Tonje skal spille for kjemper i toppen av den franske ligaen. De har ca. 2000 tilskuere på hjemmekampene sine, men når topplagene kommer på besøk er det gjerne stappfullt i hallen, som tar i overkant av 4000 tilskuere.

-Det virker som en kjempeflott og profesjonell klubb. Støtteapparatet er helt suverent og alt blir lagt til rette. Jeg blir ikke rik av å spille håndball i Bescanon, men jeg skal klare meg fint, forteller Tonje.

Hvor hun skal bo er ikke klart enda. Klubben skal ordne en leilighet for henne, men hun vil ha et ord med i laget selv også, naturligvis.

-Det ligger i avtalen at jeg får leilighet for inntil 700 Euro i måneden, men jeg vil være litt med på den bestemmelsen selv. Jeg kan være villig til å betale noen hundre Euro av egen lomme om jeg ser at det blir en bedre løsning for meg og Walter.

Walter, er det kjæresten?

-Nei det er hunden min. Han er en Engelsk bulldog.

-Engelsk buldog, det er en rase som er i vinden om dagen?

-Ja, og det er viktig for meg å presisere at jeg er veldig i mot den rov-avlen som drives med den rasen. Det er hunder som får store helseproblemer, og mange har det ikke godt i det hele tatt. Jeg fikk Walter da han var et år, så jeg visste ihvertfall at han ikke har de problemene, blant annet med pusten, som mange av hundene i den samme rasen har. Walter er seks år nå og har vært med meg i Byåsen, Molde, Storhamar og Sola, det er klart han skal være med til Frankrike også.

Tonje og Walter. Foto: Privat

-Det var som å være 15 år og på cup igjen.

Jeg trodde et lite øyeblikk at Walter var kjæresten til Tonje, men det var han da altså ikke. Men det ga meg ihvertfall en mulighet til å pense samtalen inn på kjærestetemaet. Men det ville ikke Tonje.

-Vi må snakke om beach, vi kan ikke glemme beachhåndballen, nå var Tonje litt ekstra entusiastisk i stemmen.

-Nei selvfølgelig skal vi snakke om beachhåndball, svarte jeg som om det var noe jeg hadde planlagt.

-Jeg var så heldig at jeg fikk være med på EM i fjor, og det var helt fantastisk. Vi spilte to kamper om dagen, det var sommer og sol, musikk og kjekke gutter. Det var akkurat som å være 15 år og på cup igjen, helt fantastisk.

-Du havna midt oppi bikinitrusedebatten også da?

-Jada, vi fikk masse oppmerksomhet. Pink twitret at hun ville betale de bøtene vi eventuelt fikk for å spille i shorts, og vi havna på et talkshow i England. Hvem skulle vel tror det. Men vi vant frem, og ble til og med kåret til årets forbilder på idrettsgallaen i år. Det var helt vilt, slår Tonje fast.

Beachhåndball-landslaget Foto: NHF

Og hvordan gikk det sånn rent sportslig?

-Vi var jo veldig usikre på hvordan det skulle gå, men plutselig vant vi en del kamper og fikk trua på det vi holdt på med. Vi ble vel nummer fire til slutt, så det var ikke så galt det.

-Blir det mere beachhåndball på deg?

-Jeg skal faktisk på samling nå, og det gleder jeg meg til. Jeg har sagt at jeg blir med dersom det passer, og det har jeg avklart med klubben i Frankrike også, men det skal ikke skje på bekostning av den vanlige håndballen. Det er ingen som helst tvil om at det er det som er prioriteten.

-Jeg får sjekke ut om myten om franske gutter stemmer

Med beachhåndballen setter vi en strek for håndballpraten. Vi må få vite mere om Tonje. Det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte at det var en blid og optimistisk jente jeg hadde med å gjøre, men etter å ha snakket med henne en liten time sitter jeg igjen med et inntrykk av at hun også er en frittalende jente som liker å gå sine egne veier, stemmer det inntrykket.

-Det er mange «flinke piker» i håndballen, og jeg er definitivt ikke en av dem. Jeg har en litt bøllete side også, men jeg tror ikke jeg er så bøllete at det går utover andre. Det er nok i så fall først og fremst meg selv som er skadelidende, forteller Tonje uten å ville utdype det noe videre.

Men hun legger til

-Jeg har hørt via via andre at noen har sagt «Jeg har hørt mye rart om hun Tonje, men hun er egentlig ganske trivelig altså». Så jeg er kanskje ikke så ille, ler Tonje.

Men nå klarer jeg ikke å vente lenger. Jeg er jo nysgjerrig.

-Har du noen kjæreste?

-Nei det er ikke noe kjæreste, og det er egentlig litt stusselig på den fronten om dagen. Men det er kanskje like greit siden turen går til Frankrike om ikke så lenge.

-Så Tinder-appen er fjerna fra telefonen?

-Neida, Tinder-appen finnes. Det er hyggelig med venner vet du, smiler Tonje litt lurt.

Jeg spør ikke mer, og jeg er enig. Det er hyggelig med venner.

Og hvem vet, kanskje dukker drømmeprinsen opp i Frankrike.

-Vi får håpe på bedre tider og utvalg der nede, og så får jeg sjekka ut myten om franske gutter stemmer, gliser Tonje.

-Ja det må du få undersøkt. Men hvordan er det med franskkunnskapene?

-Nei det er dårlig. Jeg skal få opplæring når jeg kommer ned, og jeg har begynt å øve litt. Men for å være ærlig, det blir mørkere og vanskeligere for hver gang jeg leser noe, avslutter Tonje.

Jeg skal hjelpe henne litt på veien.

Dopapir og kanel på fransk heter papier toilette et cannelle.

Takk for praten Tonje.

JEG ER… serien i samarbeid meg:

17. mai og bunad. Det funker sikkert i Frankrike også. Foto: Privat.