JEG ER Marit Ova Bøyum

Fanas bakspiller, Marit Ova Bøyum, er godt i gang med sin andre bachelor og styrer mot en karriere som lærer. Men litt bak der ligger det en liten politidrøm. Dette er JEG ER Marit Ova Bøyum

Vassenden

Dersom jeg skulle lage en liste over de fineste stedsnavnene i Norge, noe jeg forøvrig ganske sikkert ikke kommer til å gjøre, vil Vassenden komme høyt opp på lista. Det er noe med stedsnavn som i all sin enkelhet beskriver den plassen det har gitt sitt navn. Og når stedsnavnet er skrevet på en av de flotteste dialektene jeg vet om så blir det veldig fint. Vassenden ligger i enden, eller ved utløpet om du vil, av Jølstravatnet i det som tidligere het Jølster kommune. I dag heter kommunen Sunnfjord, og vi er i Vestland fylke. Den 1. januar 2021 viste folketellingen at det bodde 331 mennesker i bygda, men da har man tatt med den gjengen som bor i Langhaugane også. Nærmeste by til Vassenden er Førde, en biltur på 21 kilometer unna. Det var dagens geografitime, la oss bli litt bedre kjent med en som er født og oppvokst på plassen, Marit Ova Bøyum.

Marit og Ingrid. Foto: Privat

Marit og Ingrid

Da Marit kom til verden, den 15. mars i 1996, økte folketallet i Vassenden med to. Marit kom nemlig ikke alene, sammen med seg ut i livet hadde hun tvillingsøsteren, Ingrid.

-Vi er ikke så like av utseende, men personlighetene våre er nok ganske like, forteller Marit.

Før hun legger til

-Vi var og er bestevenner, og frem til vi var sånn ca. 16 år gjorde vi nesten alt sammen.

I tillegg til at folketallet i Vassenden økte med et par jenter den dagen Marit ble født, så gjorde jentenes ankomst familien Ova Bøyum komplett. Mamma Anne Marie Ova, pappa Agnar Bøyum og storebrødrene Jostein og Eirik hadde frem til da dannet familien, og nå kom det i tillegg to nye «sjefer» i huset.

-Jostein er tre år eldre en Ingrid og meg, og Eirik er seks år eldre enn oss. De flytta ut når de var 17-18 år gamle, så det bodde fire barn i huset ganske lenge. Men de hadde vel rukket å flytte ut før vi kom i den verste trassalderen, smiler Marit.

Når jeg nå sitter og skriver det jeg skriver så går det opp for meg at 15. mars bare er noen dager siden. Marit har akkurat hatt sin 26. bursdag. Hvilken dag var det jeg snakket med henne på telefonen igjen? Det var på tirsdag jeg hadde en avtale med henne, og tirsdagen det var den 15. mars. Gratulerte jeg henne med dagen da tror dere? Neida. Det tenkte jeg naturligvis ikke på, og det er i grunnen ganske flaut. Sorry Marit, gratulerer med dagen som var.

Marit Ova Bøyum. Foto: Privat

En aktiv familie

Familien Ova Bøyum er av den aktive sorten, og når hjemstedet deres i tillegg befinner seg på et sted som fint kan plasseres på de vakreste postkort, er det ikke rart at familien liker seg i aktivitet utendørs.

-Vi er glade i å gå tur, og vi har alltid vært en aktiv familie, sier Marit.

I tillegg til å tilbringe tid i flott natur ble det også organisert idrett ganske tidlig for Marit.

-Jeg var en aktiv jente, og det var nok en del energi i kroppen min, smiler Marit.

-Jeg drev med fotball, alpint og håndball. Fotballen og alpint begynte jeg med først, for det var noe jeg kunne holde på med på hjemplassen. Håndballag hadde vi ikke i Vassenden, da måtte vi til Førde, så jeg begynte vel ikke med håndball før jeg gikk i 5. eller 6. klasse.

Marit holdt på med disse tre idrettene til hun var 16-17 år gammel, men da måtte slalomskia og fotballen vike til fordel for stegskudd, gjennombrudd og to minutters utvisninger. Gikk Norge med det glipp av en stor alpinist?

-Nei, jeg vil vel ikke si at jeg var så veldig god, men jeg likte det veldig godt. Jeg var med i kretsrenn og hovedlandsrenn og klarte meg ganske greit. Men jeg tror nok ikke jeg ville blitt en stor alpinstjerne akkurat, ler Marit.

Det er lett å forstå at dette er noe som lokker Marit hjem. Foto: Privat

Pendlet fra Sogndal til Førde

Marit gikk barne- og ungdomskolen hjemme i Vassenden. Men når hun skulle begynne på videregående måtte hun sette seg på bussen til Førde, og det var der hun spilte håndball. 16 år gammel ble hun tatt opp på damelaget til Førde, som da spilte i 1. divisjon, og løpet av tiden på videregående bestemte hun seg for at det skulle satses på håndball.

-Etter videregående tok jeg et friår fra skole og jobbet litt som vikar på skolen ved siden av håndballen. Men så flyttet jeg til Sogndal og begynte på en bachelor i idrett og kroppsøving. Da pendlet jeg hjem for å spille for Førde, forteller Marit.

Det må vel ha vært litt slitsomt i lengden?

-Joda, det var en travel tid, men heldigvis reiste jeg sammen med en god venninne som også spilte i Førde. Det ble ordna sånn at vi kunne trene med dame- eller herrelaget til Sogndal, for vi kunne jo ikke kjøre en og en halv time, hver vei, frem og tilbake til trening hver dag.

Etter at håndballsesongen 2018/2019 var ferdig hadde Marit bestemt seg for å forlate hjembygda og håndballen i Førde.

-Planen var å flytte til Oslo sammen med søsteren min og kanskje finne meg en første- eller annendivisjonsklubb jeg kunne spille for, men så fikk jeg plutselig spørsmål om jeg ville flytte til Bergen og spille for Fana i eliteserien, forklarer Marit.

Men det var ikke nødvendigvis et enkelt valg.

-Det var ikke sånn at jeg gikk rundt og drømte om å spille på det aller høyeste nivået, meg jeg hadde lekt litt med tanken og tenkte at det nok kanskje kunne være ganske gøy. Jeg var veldig usikker og gikk noen runder med meg selv og de nærmeste før jeg tok det endelige valget om å flytte. Men det angrer jeg ikke på, og jeg trives veldig godt i Bergen.

Lærer, eller ……..

Marit bor sammen med en venninne ganske sentralt i Bergen. I de to første sesongen hennes i Bergen jobbet hun i barnehage ved siden av håndballen, men foran inneværende sesong bestemte Marit seg for å studere mer.

-Jeg tar en bachelor i Folkehelse på høyskolen her i byen, forklarer Marit.

-Du har en bachelor i Idrett og kroppsøving fra Sogndal og har begynt på en i Folkehelse nå. Er det læreryrket du sikter mot når du blir stor?

-Ja det er det store spørsmålet, og det kan godt hende at det er kroppsøvingslærer jeg ender opp som. Men det ligger en liten drøm om å kunne bli politi bak der også, det gjør det, forteller Marit.

Søker du aktivt om opptak på politiskolen?

-Nei jeg har ikke gjort det. Det er noe jeg eventuelt må gjøre etter at jeg er ferdig med håndballen. Det vil nok kreve at jeg har 100 % fokus, og jeg ser ikke for meg at det er noe jeg kan kombinere.

En politidrøm til tross, Marit har ikke satt noen dato for når hun skal gi seg som håndballspiller

Jeg har sagt at jeg skal spille så lenge jeg koser meg og har det gøy, og nå koser jeg meg med håndballen. Avtalen min med Fana går ut nå etter denne sesongen, og vi er i en dialog om hva som skal skje videre.

-Kan det være aktuelt å flytte på seg?

-Jeg er litt usikker, men jeg kan ikke si at det ikke er aktuelt. Vi får se hva som skjer.

-Utlandet?

-Nei, ikke i år. Men det kan være aktuelt litt senere. Jeg er nysgjerrig og kunne nok tenkt meg å oppleve det å bo og spille i et annet land. Men det er like mye for det å få oppleve et annet folk, språk og kultur. Pakka må inneholde mere enn bare håndball, og jeg må kunne holde på med andre interesser også. Dukker muligheten opp på et spennende sted skal man aldri si aldri.

-Jeg må ha tilgang til turer, fjell og fjord

En ting er helt sikkert, uansett om Marit fortsetter å spille håndball i Bergen, eller om velger å flytte på seg, så kommer hun til å reise hjem til Vassenden så fort anledningen byr seg. I dag er hun tre og en halv times biltur unna, og ferden går hjemover så ofte som mulig.

-Jeg er veldig hjemme- og familiekjær, og så sant det ikke blir veldig stress så reiser jeg hjem så fort jeg kan. Jeg elsker den friheten fjellet og naturen i Jølster gir. Friluftsliv er jeg ekstremt glad i, og jeg må ha tilgang til turer, fjell og fjorder. En topptur med randoneeski sammen med gode venner er utrolig flott og veldig sosialt. Det må du prøve om du ikke har gjort det, smiler Marit.

Og jeg tror nesten hun har klart å overbevise meg om at akkurat det kunne vært noe.

Marit nyter utsikten. Foto: Privat

Laid-back

Når jeg skriver denne portrettserien, JEG ER…., så er jeg så heldig å få snakke med mange flotte mennesker jeg aldri før har snakket med. Det blir ofte til at vi sitter på telefonen og snakker en liten time, noen ganger lenger, og jeg danner meg på et vis et bilde av hvordan den jeg snakker med er. Under praten med Marit så sitter jeg med en følelse av at hun som håndballspiller er litt laid-back, men på en positiv måte. Jeg er helt sikker på at hun er ambisiøs og går på trening hver eneste dag med et helt klart mål om bli bedre, i tillegg til at hun har et genuint ønske om at de rundt henne også skal bli bedre. Men jeg sitter også med en følelse av at hun går løs på oppgavene med litt lave skuldre. Livet er så mye mer enn bare håndball, og dagen eller uka blir ikke ødelagt om det ikke går akkurat som hun ønsker på håndballbanen. Stemmer det inntrykket jeg sitter igjen med?

-Nja, litt kanskje. Men jeg kan bli ganske stressa jeg også. Men det er nok litt rett i det at jeg har et litt avslappa forhold til det, og jeg er ganske god til å ta ting som det kommer. Det er nok litt sånn jeg er som person, og så har det litt med å gjøre at jeg er 26 år og en av de eldste på laget tror jeg. Men for all del, jeg er veldig opptatt av at vi alltid skal gjøre vært beste og gi jernet, sier Marit med overbevisning i stemmen.

-Med 26 år på baken må du vel nesten sies å være en veteran?

-Jeg føler meg egentlig ikke som det, men det kan kanskje være i enkelte situasjoner. Vi er en fin gruppe som går flott sammen til tross for at det er litt aldersforskjell på noen av oss.

-Dersom jeg spør en av 19-åringene på laget om å beskrive deg, hva vil hun svare tror du?

-Oj, det var det da. Jeg tror kanskje hun vil si at jeg er en snill og inkluderende person. Hun sier kanskje at jeg har en liten morsrolle i laget, og så tror jeg kanskje at jeg vil blir beskrevet som en som går godt overens med de aller fleste.

-Er det stort sett håndballvenninner du henger med i Bergen?

-Nei, jeg har venner i flere leire og henger ikke bare sammen med håndballjentene. Heldigvis bor det også en del barndomsvenner fra Vassenden her i byen, og de bryr seg ikke nødvendigvis så mye om håndball. Det er en fin avkobling det.

-Om ti år har jeg nok flytta hjem

Hvordan tilværelsen til Marit ser ut de neste årene er det vel ingen som vet. Fortsetter hun i Bergen, flytter hun til et annet sted i Norge, eller blir det et utenlandsopphold? Blir hun gymlærer, eller vekkes politidrømmen til liv? Det skal bli spennende å se, og uansett hva som skjer tror jeg hun med sin holdning til omgivelsene har en tilpasningsevne som gjør at hun vil trives og lykkes. Men hva om vi ser litt lenger frem en de neste to til fem årene. Hvor tror Marit at hun er om 10 år?

-Da tror jeg nok jeg har flytta hjem og begynt å tenke familie. Jeg spiller nok ikke håndball på noe høyt nivå, men det kan hende jeg koser meg i 2. eller 3. divisjon, smiler Marit.

Da du flyttet til Bergen var den opprinnelige planen å flytte til Oslo sammen med tvillingsøster, Ingrid. Vil dere igjen bo og leve tett på hverandre?

Ja det håper og tror jeg komme til å skje. Jeg vil gjerne at vi bosetter oss i samme området, og at vi kan spille håndball i samme klubb en gang. Det hadde vært veldig fint, avslutter Marit.

Tvillingsøstrene Ova Bøyum på samme lag hadde vært veldig fint, og la oss håpe det skjer. Hvilken klubb det eventuelt blir er ikke godt å si, men den er nok et sted du finner flott natur, fjord og fjell.

Takk for praten, Marit

Marit og Ingrid. Foto: Privat

JEG ER… serien i samarbeid meg: