JEG ER Marie Rokkones Hansen

Byåsens venstrehendte bakspiller, Maria Rokkones Hansen, omtaler seg selv som gratispassasjeren i håndballkollektivet hun bor i, og hun studerer noe de fleste av oss ikke skjønner noe av. Dette er JEG ER Marie Rokkones Hansen.

Milleniumsåret, 2000, hadde rukket å komme til 4. oktober da hovedpersonen i denne ukens JEG ER… så dagens lys. Den lille jenta skulle få fire navn, Marie Kristine Rokkones Hansen ble  det fulle og hele navnet.

-Kristine brukes vel egentlig bare når jeg får kjeft, så det er nok stort sett bare Marie i det daglige, oppklarer hovedpersonen selv.

Da er det notert, så herfra og ut er det Marie jeg snakker med. Men når det gjelder etternavnene bruker vi begge.

-Det står vel Hansen bak på drakta mi, men jeg bruker Rokkones også. Det gjør mamma så glad, smiler Marie.

Jeg er enig med Marie, vi bør bestrebe oss etter å gjøre våre mødre blide. Og når vi først snakker om mammaer lar vi Marie presentere oss for sin aller nærmeste.

-Det er mamma som heter Elin ( Rokkones), pappa Åsmund (Kjenstad Hansen) og lillesøsteren min Hanne. Hun er tre år yngre enn meg og født i 2003, forklarer Marie.

Før hun legger til:

-Vi har et veldig godt forhold alle sammen, og jeg er glad i familien min.

Men hun glemte en ting.

-Vi må ikke glemme Loke, hunden vår. Det er en Breton fuglehund, og han er selvfølgelig en viktig del av familien.

Den riktige siden av elva

Marie, og familien Rokkones Hansen, kommer fra Melhus. Melhus er det største tettstedet i Melhus kommune, en kommune som grenser til Trondheim og har ca. 17.000 innbyggere. Wikipedia har lært meg at innbyggernavnet til de som kommer fra kommunen er Melhusbygg. Det er noe å ta med seg for oss østlendinger som skjærer alle over en kam og omtaler alt og alle som trøndere. Men uansett, Melhus er ikke Melhus, kan Marie fortelle.

-Det går en elv gjennom Melhus. Den siden av elva jeg kommer fra heter Gimse, og det er det som er den rette siden av elva, smiler Marie.

Elva Marie snakker om heter for øvrig Gaula, og den er en av landets beste lakseelver.

Og det var altså her, på Gimse, på den rette siden av elva Marie vokste opp og gikk på skole, og det var fint å vokse opp nettopp der, ifølge Marie selv.

-Ja det var veldig fint. Jeg gikk på Brekkåsen barneskole på Gimse. Jeg er, og har alltid vært, en aktiv jente som liker å finne på ting sammen med venner og familie, og den muligheten hadde jeg absolutt på Gimse.

Og for en jente som liker å være aktiv ble naturligvis sport og idrett en viktig del av hverdagen.

-Det er vel sånn at nesten alle barn som begynner med idrett drømmer om å bli fotballstjerner. Sånn var det med meg også, smiler Marie.

Og tillegger:

-Vi var mange jenter som begynte med fotball da vi var omtrent seks år gamle. Vi hadde det veldig gøy sammen, og mange av de jentene har jeg fortsatt veldig god kontakt med. Håndballen begynte jeg med to år etter fotballen. Etter hvert skjønte jeg at det mangla litt på de tekniske ferdighetene på fotballbanen, og håndballen ble etter hvert hovedidretten min.

Men det var ikke bare idrett med ball som opptok Marie, i en periode ble det også danset.

-Jeg gikk en periode på et dansestudio som het Alive og holdt litt på med Jazzballet og Streetdance. Men det varte ikke så lenge, det var en liten fase etter barneskolen.

-Jeg led vel litt av flik pike-syndromet

Marie gikk barne- og ungdomskolen hjemme på Melhus, og hun trivdes bra på skolen.

-Jeg var opptatt av å gjøre det bra på skolen, og led nok litt av flink pike-syndromet, forteller Marie.

Det er for øvrig flere av de håndballjentene jeg har snakket med i denne portrettserien som sier det samme. De har, eller har hatt, flink pike-syndromet. Ingen av guttene jeg har snakket med har sagt at de lider av flink gutt-syndromet. Det syndromet finnes kanskje ikke?

-Jeg gjorde det ikke sånn kjempebra på skolen, men jeg gjorde det jeg måtte. Målsettingen var å gjøre det veldig bra, spesielt på slutten av ungdomsskolen og på begynnelsen av videregående. Etter hvert blir det lettere å akseptere at det ikke alltid går like bra som en skulle ønske det gjorde, sier Marie.

Marie måtte ut at Melhus for å gå på videregående skole. Ferden gikk til Heimdal og håndball på idrettslinja der.

-Det var fint. Jeg fullførte videregående på fire år, ett år mer en i det vanlige studieløpet. Jeg har alltid likt realfagene på skolen, og kombinasjonen med studiespesialiseringen og håndballen var noe jeg satt stor pris på, og da er det verdt å bruke ett år lenger enn det vanligvis ville gjort.

Interessen for, og gleden med, realfag er der, i høyeste grad, fortsatt hos Marie. Jeg vil faktisk gå så langt å si at hun har tatt den interessen til et nytt nivå, men akkurat det skal vi komme litt tilbake til litt lenger ned i intervjuet.

Jeg fikk en ball og en landslagstrøye som var alt for stor

Disse JEG ER-portrettene skal ikke først og fremst handle om håndball, men det blir litt vrient å snakke med håndballspillere uten å nevne idretten. Marie hadde tidlig en drøm om å bli en god spiller.

-Jeg husker jeg satt hjemme å så på mesterskap på TV og drømte om å spille på landslaget. Jeg fikk en ball og en landslagstrøye som var alt for stor, og det var veldig stas. Men jeg var ikke akkurat noe stort barnetalent i håndball, jeg var mere typen som var god til å trene, forteller Marie.

Det er et godt utgangspunkt det, for hvor mange talenter har vi vel ikke sett som har blitt borte fordi de ikke var gode eller likte å trene? Det er mange. Hard jobbing gir resultater, og for Marie sin del ble resultatet så godt at hun i februar 2018, som Melhus/Gimse-spiller, ble tatt ut på samling med LK00-landslaget.

-Det var selvfølgelig kjempegøy og veldig stas. Jeg var kjempenervøs, og det gikk ikke akkurat så veldig bra på den første samlingen. Heldigvis ble jeg tatt ut på samlingen etterpå også, og det gikk mye bedre, smiler Marie.

Kjempegøy og stas må det helt sikkert også ha vært for klubben hennes, Melhus/Gimse, hele familien, og ikke minst for pappa Åsmund.

-Pappa var treneren min i alle år, så lenge jeg spilte for Melhus/Gimse, og i dag er han treneren til lillesøsteren min, Hanne, som også spiller i den klubben, forklarer Marie.

Sesongen etter at Marie fikk sin debut på LK00-landslaget var ikke lenger Melhus/Gimse klubben hennes, og pappa Åsmund var ikke lenger treneren. Da gikk turen til Byåsen og spill på det høyeste nivået vi har i landet. Det har gått veldig bra, Marie og Byåsen trives med hverandre. Marie har akkurat signert en kontrakt som binder henne til klubben i to nye år. Hva som skjer etter den tid er det vanskeligere å si noe om.

-Drømmen er å spille på A-landslaget en gang, og kanskje spille i en større klubb. Jeg har alltid vært fascinert av den danske ligaen, og det kunne sikkert vært spennende. Men jeg går ikke rundt og drømmer om spill i utlandet, og det vil uansett ikke være aktuelt enda. Jeg vil etablere meg i REMA 1000-ligaen og har ikke noe hastverk med noe som helst, sier Marie.

-Pappa har nok påvirket meg uten at han er klar over det selv

Maries hovedfokus i dag er håndballen, men det er ikke på noen måte det eneste som opptar henne. Hun studerer på NTNU, og har valgt en linje veldig mange av oss ikke skjønner så veldig mye av.

-Mamma er sykepleier og da jeg var mindre tenkte jeg nok at jeg hadde lyst til å jobbe innen helse, siden jeg er veldig glad i folk. Pappa er Sivilingeniør i geomatikk, og da jeg på videregående oppdaget gleden ved realfag ble det naturlig å gå den veien. Pappa har nok påvirket meg litt uten at han vet det selv, ler Marie.

Og avslører hvilken plan hun har for yrkeslivet

-Jeg studere til å bli ingeniør i fornybar energi på NTNU her i Trondheim, og om alt går etter planen skal jeg fullføre et Sivilingeniørstudier i Industriell kybernetikk etter at jeg er ferdig med bacheloren jeg nå holder på med.

Jeg prøver ikke engang å late som om jeg vet hva industriell kybernetikk er for noe. Dette må Marie forklare meg.

-Det handler om dynamiske systemer og industrielle prosesser, om hvordan de oppfører seg og hvordan de styres, forklarer Marie.

Litt klokere ble jeg, men kanskje ikke så mye som jeg hadde håpet. Jeg innser at det er veldig mye jeg kan alt for lite om. Men jeg er glad i unge mennesker som tar modige valg, og et klokt menneske har en gang fortalt meg at jeg alltid skal lytte til flinke folk, uansett hva enn det måtte være de er flinke i. Det er derfor interessant å lytte til det Marie forteller.

-Med en slik utdannelse kan man for eksempel jobbe i teknologibedrifter og/eller innenfor prosessindustrien. Det er målsettingen rent yrkesmessig, men det er ingen tvil om at det er håndballen som akkurat nå er hovedfokuset mitt.

Men det er deilig å ha flere ting å tenke på

-Det er fint å ha studiene ved siden av. Om det ikke lykkes så godt på håndballen er det godt å kunne ha fokus på studiene, og omvendt. Det er flere ting enn bare håndballen som definerer meg, og studiene har gitt meg venner som ikke er opptatt av at jeg spiller håndball. På samme måte som at mange av håndballvennene ikke bryr seg om hva jeg studerer. Håndballen har Pri-1, men begge deler er veldig viktig.

Håndballkollektivet i Trondheim

I dag bor ikke Marie lenger hjemme på Melhus sammen med mamma, pappa og lillesøster, Hanne. Marie har flyttet til Trondheim, men hun bor ikke helt for seg selv, eller sammen en kjæreste.

-Jeg deler leilighet med to andre spillere på laget, Sofie Linstad Riseth og Helle Kjellberg-Line, og stortrives sammen med de to, forteller Marie.

Det er tre 2000-modeller under samme tak det, hvordan fungerer det? Hvem tar ansvaret for hvordan det står til bak husets fire vegger, og hvem sørger for at det blir middag på bordet?

-Hehe, det er ihvertfall ikke meg. Helle er sjefen på kjøkkenet, hun er veldig flink til å lage mat, forteller Marie.

-Vaskingen da, er det du som tar deg av den?

-Nei, den må jeg nok gi til Sofie. Jeg er nok en slags gratispassasjer i det kollektivet vårt, ler Marie.

-Hva med kjærester da, er det noe sånt som kommer på besøk til dere innimellom?

-Nei. Vi er tre single venninner som har hverandre, flirer Marie.

-OK, da må jeg nesten få spørre. Hvem av dere er ivrigst på Tinder?

Svaret kom med et smil, og helt uten betenkningstid.

-Jeg må nok gi Sofie den også.

-Og hva med din egen innsats på området?

-Neeeei, jeg er ikke så veldig ivrig vil jeg si, avslutter Marie

Og for første gang i løpet av praten er jeg usikker på om jeg fikk et helt ærlig svar.

Takk for praten Marie.

JEG ER… serien i samarbeid meg: