Continued"/> JEG ER Malin Lundemo – Norsk Topphåndball

JEG ER Malin Lundemo

Da Flints playmaker, Malin Lundemo, var 16 år tok hun et litt uvanlig valg. For å kunne bli en best mulig håndballspiller tok hun valget om å flytte, helt for seg selv, til Oslo, drøye 50 mil unna familie og venner

Skibygda Meråker

Hva er likhetene mellom Tora Berger, Sture Sivertsen, Frode Estil, Tor Arne Hetland, Eldar Rønning, Johan Kjølstad, Synnøve Solemdal, Elise Ringen, Petter Northug, Øystein «Pølsa» Pettersen, Niklas Dyrhaug, Finn-Hågen Krogh, Mari Eide, Martin Johnsrud Sundby og Emil Iversen? Det er naturligvis kjente navn for de fleste av oss, og alle sammen har tatt OL og VM-medaljer for Norge. Men det er minst en likhet til. De har alle sammen vært elever ved Meråker videregående skole og/eller ved NORD Universitet campus Meråker.

Meråker er kanskje den mest kjente skibygda i Norge, og det er vanskelig å se for seg at noen annen videregående skole i verden har fostret flere nasjonale og internasjonale mestere i ski og skiskyting enn «skigymnaset» i bygda.

Det er herfra ukens håndballprofil i portrettserien, JEG ER…, kommer fra. Malin Lundemo er født og oppvokst i bygda, som ligger ca. 50 km. øst for Trondheim, og hun har til og med samme etternavn som skitrenerlegenden, Magnar Lundemo, og ja de er i familie

-Det stemmer. Han var vel søskenbarnet til oldefaren min, eller noe sånt. Ikke den aller nærmeste familie akkurat, men vi er i slekt, smiler Malin.

Mye natur og lite folk – helt perfekt

Malin kom til verden den 3. april i 1999, og på det tidspunktet besto familien av mamma Lill, pappa Bjørnar og den tre år eldre storebroren, Robin. Da Malin var tre år kom lillesøster, Thea, til verden, og familien var med det komplett.

-Familien min er kjernen i livet mitt, og jeg er sammen med den så ofte jeg har muligheten, sier Malin i dag.

Mange av de jeg har snakket med i forbindelse med disse JEG ER-portrettene kommer fra relativt små steder, og veldig mange beskriver barndommen og oppveksten på samme måte som Malin.

-Meråker er en bygd med mye natur og lite folk, et perfekt sted å vokse opp. Jeg har hatt en trygg og god barndom preget av å være mye i aktivitet, forklarer Malin.

Selvfølgelig gikk hun på ski om vinteren, men ball ble også fort viktig.

-Jeg drev vel egentlig med alt mulig, og jeg gikk jo på ski. Men jeg spilte håndball og fotball også, så det var mere enn nok å holde på med ved siden av skolen. Håndballen var nok det viktigste og det jeg synes var morsomst. Kolliderte to treninger var det alltid håndballen jeg valgte, sier Malin.

Håndball var favoritten – Malin var aktiv med mye, men det var håndballen som var aller morsomst å holde på med. Foto: Privat

Men selv om det var håndballen som ble prioritert mest, så skyldes ikke det at hun er født inn i en håndballfamilie.

-Nei det er jeg ikke. Vi er ikke en sånn typisk sportsfamilie, men vi er en sporty familie. Mamma spilte håndball da hun var ung, men hun ga seg ganske tidlig, og pappa har drevet mest med motorsport, snøscooterkjøring, oppklarer Malin.

Det store valget

Malin gikk på barne- og ungdomsskole hjemme i Meråker, og ifølge seg selv klarte hun seg greit gjennom de 10 første obligatoriske skoleårene.

-Jeg var sånn midt på treet, og i perioder led jeg vel kanskje litt av flink pike syndromet. Det var nok sånn at det var det som skjedde utenfor skolen som betydde mest for meg, og det var ofte det som ble prioritert. Men jeg la ned den jobben som trengtes for å komme meg gjennom på en ok måte, smiler Malin.

De ti første skoleårene må sies å være ganske tradisjonelle. Skolen lå nære hjemmet og dagene var preget av tett kontakt med familie og venner. Det ville Malin ha en forandring på.

-Da jeg var på samlinger og cuper og sånn ble jeg kjent med mange som sa at Wang i Oslo var skolen jeg måtte gå på. Der ble det lagt opp til å kunne spille håndball med gode trenere, i tillegg til at det var en skole med gode lærere. Jeg var fast bestemt på at det var der jeg ville gå på, men jeg hadde vel ikke så veldig stor tro på at jeg skulle komme inn.

Men inn kom hun

-Ja jeg spilte en bylagsturnering i Trondheim, og da var det vel noen som så meg spille og mente at jeg hadde de nødvendige kvalitetene. Etter en stund etter at jeg hadde søkt fikk jeg et brev i posten om at jeg hadde kommet inn, og jeg takket ja med en eneste gang. Jeg svarte faktisk på det før jeg fortalte mamma og pappa at jeg kom inn, ler Malin.

Beskjeden om at hun kom inn på Wang kom i mars måned det året Malin gikk i 10. klasse. Da hadde hun ennå ikke rukket å bli 16 år, og hun hadde kun fem måneder på seg til å planlegge flytting til Oslo.

Familien – Lilleøster Thea og Malin foran. Pappa Bjørnar, Mamma Lill, Stefarfar Morten, Tante Veronika og Farmor Turid. Tante og farmor skulle bli veldig viktige for Malin da hun flyttet alene til Oslo som 16-åring. Foto: Privat.

Farmor Turid og tante Veronika i Mysen

Så da skolen startet i august 2015 hadde Malin flyttet fra den lille og trygge bygda, Meråker, og til sin egen hybelleilighet ved Risløkka i Oslo, en drøy rushpasning unna et av hovedstadens travleste veikryss, Økernkrysset.

-Jeg hadde gleda meg hver eneste dag siden jeg fikk vite at jeg kom inn på Wang og hadde ikke angret på valget en eneste gang. Det var selvfølgelig trist og reise fra familien og bestevennene, men Wang var drømmen og den hadde gått i oppfyllelse, forteller Malin.

Før hun legger til:

Til å begynne med var jeg bare så gira på at dette skulle gå bra, og jeg rakk vel ikke helt å tenke noe særlig over den nye hverdagen. Men etter hvert kjente jeg litt på det å være mye alene og klare seg selv. Det var av og til litt tungt. Klær skulle vaskes, hybelen skulle holdes ren og mat skulle lages. Det ble ikke tid til så veldig mye annet enn det, skole og håndball.

Da er det godt å ha en farmor og en tante ikke så veldig langt unna

-Jeg var veldig heldig, farmor Turid, og tante Veronika bodde i Mysen, og det var bare en times tid unna hybelen på Risløkka. Jeg reiste hjem til de hver eneste helg jeg hadde mulighet. Da fikk jeg servert skikkelig middag, og de hjalp meg med å lage matpakker sånn at jeg hadde noen måltider klare til den kommende uka. Farmor og tante var til veldig stor hjelp for meg på den tiden, sier en takknemlig Malin.

Men farmor og tante var naturligvis ikke de eneste familiemedlemmene hun så i løpet av skoleåret.

-Neida, så fort det var en litt lenger helg eller ferie reiste jeg selvfølgelig hjem til Meråker.

Håndball i Nittedal

Da Malin flyttet til Oslo måtte hun finne seg en ny klubb og spille for, og valget endte på Nit/Hak. Nå er det ikke så veldig langt fra Risløkka til Nittedal, men gang- eller sykkelavstand kan det ikke sies å være, og det kan fort bli litt tungvint for en som er 16 år uten familien rundt seg. Men det løste seg likevel ganske greit.

-Treneren min i Nit/Hak, Tommy Langås, bodde heldigvis i nærheten, og jeg fikk sitte på med han til og fra trening. Det var veldig greit, og det hadde nok ikke gått å spille i Nittedal uten den muligheten. Jeg er takknemlig for den hjelpen han ga meg. Familien jeg bodde i hybel hos var også en håndballfamilie, og det gjorde ting litt lettere, forteller Malin.

Nit/Hak – Her er Malin 16 år i Nit/Hak-drakta under Norden Cup i Gøteborg i romjulen 2015. Nit/Hak-jentene vant turneringen. Foto: Nit/Hak

Som Nit/Hak-spiller fikk også Malin mulighet til å hospitere litt hos elitelaget, Oppsal, og det ga henne en tidlig debut på det øverste nivået i Norge.

-Ja da jeg gikk 2. og 3. året på Wang fikk jeg hospitere hos Oppsal. Nit/Hak var en samarbeidsklubb og jeg var med på Oppsaltreninger, en eller to ganger i uka, og jeg fikk noen kamper med A-laget. Det var en drøm det naturligvis, og den treningshverdagen, sammen med det bra opplegget på Wang ga meg mulighet til å ha god kvalitet på treningen og det kunne jobbes godt med detaljer.

Etter at Malin var ferdig med tre år på Wang kom familien fra Meråker plutselig mye nærmere, men det var ikke fordi Malin pakka bagen og flyttet hjem igjen.

-Lillesøsteren min, Thea, begynte også på Wang, og da flyttet mamma og pappa etter, til Lørenskog. Jeg meldte overgang til Fjellhammer og tok et friår der jeg jobbet på skole ved siden av håndballen, forteller Malin.

Dessverre gikk ikke alt som planlagt for lillesøster, Thea.

-Nei hun har vært veldig plaga med en skulder som hopper ut av ledd og har måttet legge håndballsatsningen på is. Det er veldig synd, for jeg tror hun hadde det som skulle til. Det kunne vært moro å sett hvor langt hun kunne nå, sier Malin og er oppriktig lei seg på sin søsters vegne.

Håndballkjærester – Malin og kjæresten Mats Bjørnstad. Foto: Privat

Flytta til Tønsberg med håndballkjæresten

Etter et år i den grønne Fjellhammerdrakta valgte Malin igjen å flytte på seg. Kjæresten, Mats Bjørnstad, ga seg som burvokter i Kolbotn og fikk keeperjobb i Nøtterøy. Da passet det veldig fint at det åpnet seg en mulighet for Malin hos hardt satsende Flint.

-Da fikk vi flyttet sammen, og jeg fikk startet på lærerstudiet ved siden av håndballen, forklarer Malin.

For det er lærer Malin er i ferd med å bli, men akkurat det valget var nok ikke like planlagt og veloverveid som studiene ved Wang.

-Nei, det var vel det at da søknadsfristen for høyere utdanning var i ferd med å gå ut så var det lærerutdanningen som sto øverst på lista, ler Malin.

Men hun skynder seg å legge til:

-Jeg angrer ikke på det valget altså. Jeg går det tredje året nå og har to år igjen før jeg er ferdig. Jeg tror jeg vil trives som lærer og fikk prøvd meg litt i klasserommet det året jeg var i Fjellhammer.

Foran 2020/21-sesongen byttet kjæresten, Mats, klubb igjen. Kolbotngutten signerte for Bækkelaget, men Malin ble værende igjen i Tønsberg og Flint. Nok en gang ble hun boende alene langt fra familie, kjæreste og venner, og en god del lenger unna farmor og tante i Mysen. Men denne gangen var hun ganske sikkert en god del tryggere på egne ferdigheter i hjemmet og på kjøkkenet. Og fra og med neste sesong kan håndballparet, Malin og Mats, igjen kalle seg samboere. Mats blir ny målvakt i Runar.

-Da flytter vi igjen sammen her i Tønsberg. Han får pendle til Sandefjord, men det er ikke veldig lange veien da, smiler Malin fornøyd.

Malin har signert en ny toårsavtale med Flint, og selv om laget rykket ned til 1. divisjon denne sesongen angrer hun ikke på det valget.

-Nei sånn som situasjonen er nå, med to år igjen av studiene og Mats i Runar passet det veldig fint med to nye år i Flint.

Trives som en «senior» i laget

Malin er som nevnt født i 1999, og 23 år er ingen alder i det hele tatt. Men i dagens topphåndball er det sånn at veldig mange spillere aldri har opplevd de harde 90-årene. Det er snart flere spillere som er født på 2000-tallet enn spillere som ikke er det. Slik er det i Flint også, og Malin er nærmest som en veteran og regne.

-Ja jeg er faktisk en av de eldste nå, og da blir det til at jeg tar en form for kapteinsrolle i laget. Men det har ikke bare med alder å gjøre, det har nok litt å gjøre med at jeg spiller i midten bak på banen, som en playmaker også. Da blir det til at jeg må ta ansvar og kommunisere godt med de rundt meg. Det er en rolle jeg trives med, og det er stort sett den rollen jeg har hatt i de klubbene jeg har spilt, forteller Malin.

-Alder og posisjon på banen er en ting, men det har vel litt med deg som person å gjøre også?

-Ja det har nok litt å si det også. Jeg trives veldig godt med å forsøke å gjøre andre gode og ikke alltid tenke så mye på meg selv.

-Hvordan tror du lagvenninne vil beskrive deg om jeg spør dem?

Det er litt vanskelig å si, men det vil kanskje si at jeg er en jordnær person, og omtenksom kanskje.

Det ville nok jeg svart også, kun etter å ha snakket med Malin på telefonen en halvtimes tid.

Framtiden? Vi får ta det litt som det kommer

De neste to årene er spikret for Malin og Mats. Han skal spille i Runar og hun skal gjøre ferdig studer og kaste ball i Flint. Hva som skjer etter at de to årene har gått vet ikke Malin helt.

-Nei det får vi ta litt som det kommer, og det er vanskelig å si. Kanskje har familien flyttet hjem igjen, men jeg har jo kjæresten her nede. Jeg håper jeg etter hvert kan få meg jobb på en skole, og drømmen vil nok være en skole som for eksempel Wang, eller en UNG-skole. Jeg tar det litt år for år, trivsel har stor betydning for meg, og det er helt avgjørende for alle de valgene jeg tar.

Og uansett hva Malin gjør, eller hvor hun er, vil familien og Meråker bety mye.

-Ja, fortsatt så er det sånn at jeg drar til familien så fort jeg har litt fri og får muligheten til å reise. Vi har fortsatt hytta på Meråker, og det er dit jeg reiser til i ferier og friperioder, avslutter den svært familie- og hjemmekjære Malin.

Det å flytte hjemmefra alene som 16-åringer har gitt henne en ballast de fleste andre av dagens 23 åringer ikke har.

Takk for praten Malin

JEG ER… serien i samarbeid meg: