JEG ER Josh Korsvik

Kristiansands unge stortalent, Josh Korsvik, kom til Norge fra Uganda som 2-åring. Med seg på veien hadde han en mamma som har gått foran og vist at hardt arbeid og disiplin er det som skal til for å oppnå resultater. Møt Josh Larry Gabula Korsvik i denne ukens JEG ER…

La oss ta det med navnet med en gang. Bruker du alle fire?

Nei, jeg bruker stort sett bare Josh Korsvik til det daglige, oppklarer hovedpersonen selv.

Og med det var den detaljen ute av verden, og det som skulle vise seg å bli en hyggelig og fin prat var i gang.

-Jeg kom til Norge da jeg var to år

Vi lever heldigvis i et land som i løpet av de 40-50 siste årene har blitt langt mere fargerikt og nyansert enn det historisk sett har vært. Det gir oss nye impulser og verdier, og vi er et rikere land nå enn før. Vi har vært så heldige i dette landet at vi har fått nye innbyggere som skiller seg ut. En ting er det rent visuelle, mange har et utseende som er annerledes enn det, som ganske misvisende, blir kalt typisk norsk. Men viktigst av alt, mange har kommet til landet og bidratt med en helt ny mentalitet, arbeidsvilje og ikke minst en tydeligere form for kjærlighet til familie, venner, omgivelsene og selve livet.

Josh Korsvik og hans familie er et godt eksempel på det, og jeg kan allerede nå røpe at jeg nok aldri tidligere har snakket med en like høflig, reflektert, veltalende og takknemlig 19-åring som det Josh fremstår som.

-Jeg er fra Uganda og bodde der til jeg var to år. Da flyttet jeg til Norge sammen med mamma, forteller Josh.

Josh med venner hjemme i Stokke. Foto: Privat

For mange av oss er nok Uganda kun et land i Afrika, og et land vi ikke vet så mye om. Men det er stort, og det bor i overkant av 45 millioner mennesker i landet. De nærmeste naboene er Tanzania, Rwanda, Den demokratiske republikken Kongo, Sør-Sudan og Kenya. Kaffe, te og bomull er noen av landets viktigste eksportvarer, og akkurat kaffe er noe vi skal komme tilbake til i samtalen med Josh.

Fra 1880-tallet og frem til 1962 var Uganda en koloni under britisk styre. I perioden etter løsrivelsen og frem til midten av 80-tallet var landet preget av store uroligheter. Landets president, Yoweri Museveni, har sittet ved makten siden 1986, og han har klart å stabilisere store deler av Uganda, og mange vil mene at landet totalt sett har hatt en positiv utvikling under hans ledelse.

-Mamma og jeg flyttet til Norge da jeg var to år, men mamma forlot ikke landet fordi hun måtte flykte. Vi levde godt i Uganda og tilhørte vel det vi må kunne si var overklassen. Mamma ville oppleve noe nytt, og hun ville studere noe nytt. Familien min fra Uganda består av mange akademikere, og mange har forlatt landet for å studere eller jobbe i andre land. Men jeg har selvfølgelig fortsatt slektninger der, forklarer Josh.

Det er naturligvis ikke så lett for Josh å huske tilbake til perioden før han var to år. Men han har besøkt hjemlandet etter den tid også.

-Nei jeg husker ikke stort fra tiden vi bodde der, men jeg har vært der på besøk. Det varme og tropiske klimaet er noe som har festet seg, og det er veldig hyggelig å treffe folk som hadde kjent meg da jeg var liten, smiler Josh.

Josh og mamma, Valerie

Josh var altså var to år gammel kom han og mamma, Valerie, til Norge, og første stoppested var Stokke. Stokke er et tettsted i det som tidligere het Vestfold fylke, men som i dag, enn så lenge i hvert fall, heter Vestfold og Telemark. Der etablerte de to seg, men to skulle snart bli tre.

Josh og mamma, Valerie. Foto: Privat

-Jeg er enebarn, men etter noen år fikk jeg en reservepappa, forteller Josh

Axel Korsvik kom inn i Josh og Valeries liv, og siden har han vært der.

-Jeg ser på han som min pappa, og han ser på meg som sin sønn. Han er en viktig del av mitt og mammas liv, sier Josh med takknemlighet i stemmen.

Josh’s mamma var økonomiutdannet fra Uganda, og hun kan i dag titulere seg som siviløkonom. Men den driftige damen nøyer seg ikke med bare det.

-Mamma har faktisk tatt tre mastergrader i tillegg til siviliøkonomstudiet. Hun har en master i noe jeg tror heter Global development, det er noe FN-greier. De to andre masterne er jeg ikke helt sikker på hva er, forklarer en stolt Josh.

Før han legger til:

-Det mamma har gjort er inspirerende. Hun har gjort det få andre orker eller har kapasitet til å gjennomføre, og det har hun fått til som innflytter til et nytt land med et helt nytt språk.

Og tar vi med at pappa, Axel, var ferdig utdannet jurist i fjor forstår vi at det er en velutdannet familie vi har med å gjøre. Da er det heller ikke overraskende at en solid utdannelse er en del av fremtidsplanene til Josh. Det skal vi også komme litt tilbake til, men først må vi litt tilbake til Stokke.

-Jeg var en veldig aktiv gutt da jeg var liten, og mamma og pappa lot meg forsøke med i de fleste idretter, men jeg var også med på kulturskolen og fikk forsøke meg med flere instrumenter, forteller Josh.

Kulturskolen og instrumentene måtte etter hvert vike for idretten, og da først og fremst håndball og fotball.

-Jeg har alltid likt å kaste ting, og jeg er født med en iver etter å vinne og bli best, smiler Josh.

Da er idretten en fin arena, og han bemerket seg raskt på håndballbanen.

-Jeg har alltid vært stor av størrelse. Jeg veide nesten 6 kilo da jeg ble født, og det til tross for at jeg er født to måneder for tidlig. Jeg var ikke noen barnestjerne akkurat, men fordi jeg alltid var størst ble jeg ble flyttet opp et lag. Den gang gjorde størrelsen min det litt lettere for meg, for når man er liten behøver man ikke nødvendigvis forstå spillet. Da jeg ble litt eldre gikk det opp for meg at det var helt nødvendig for å være blant de beste, og det er det jeg vil.

Josh, mamma Valerie og pappa Axel. Foto: Privat

Kristiansand, studier og kaffe

Da Josh gikk i 5. klasse flyttet den lille familien, som da var blitt tre, fra Stokke til Kristiansand. Pappa, Axel, begynte på jusstudiene i byen, men i periode pendlet han også mellom studier i Bergen og den nye hjembyen.

Den er ikke alltid lett for en 5. klassing, som i utgangspunktet skiller seg litt ut, å flytte til en ny by og et helt nytt miljø. Men Josh trivdes fra første stund.

-Det var ikke så stor overgang. Jeg ble veldig fort kjent med folk, og det skyldes nok at jeg snakket helt flytende norsk, i tillegg til at jeg er utadvendt av natur. Det eneste som av og til kunne være litt vrient var at mange trodde jeg var eldre enn det jeg var, og noen var kanskje litt redd for å bli kjent med meg, forteller Josh.

-Hva med rasisme? Er det noe du har fått føle på?

-Det er noe jeg tror alle fargede har opplevd, direkte eller indirekte. Men jeg har ikke tatt meg nær av det. Jeg kan ikke styre hva andre ytrer, men jeg kan styre hva jeg skal ta inn.

Den siste setningen der har satt seg i hodet mitt. Det er et fantastisk tankesett og en helt genial formulering. Men det er i bunn og grunn trist at en 19-åring skal behøve å formulere noe så trist på en så fin måte.

«Jeg kan ikke styre hva andre ytrer, men jeg kan styre hva jeg skal ta inn»

Josh Korsvik

Jeg har så vidt vært innom kaffe, og skrev at det var noe vi skulle komme tilbake på. For det var ikke bare håndball, skole og studier som opptok familien Korsvik etter at de flyttet til Kristiansand.

Da mamma Valerie og pappa Axel møtte hverandre viste det seg at kaffe var en fellesnevner i det som i utgangspunktet var to helt forskjellige kulturelle bakgrunner. Axel var kaffeelskeren som var helt kompromissløs hva gjalt smak og kvalitet på kaffen han drakk. Han kjøpte kun nybrent spesialkaffe fra anerkjente kaffebrennerier, og det å lage en kopp kaffe var noe som ble gjort uten å slurve med detaljene. Mamma Valerie kom fra kaffelandet, Uganda, og var en del av Mukasa-familien som eide noen kaffetrær og drev et kooperativ for mindre kaffebønder i den lokale landsbyen. Med en felles lidenskap for kaffe vokste også en felles drøm om å starte Mukasa Kaffebrenneri.

Familien Korsvik lever ut drømmene sine. Så parallelt med tunge studier og et travelt familieliv ble kaffedrømmen en virkelighet. Mukasa Kaffebrenneri så dagens lys, og på Hisøy i Arendal produseres det i dag kvalitetskaffe til arbeidsplasser, kaffebarer og spisesteder over hele landet.

-Jeg er stolt av det mamma og pappa har fått til. Mukasa Kaffebrenneri er så mye mer. Bedriften bryr seg om hvordan kaffen lages. Mamma kommer fra en familie hvor kaffe var den viktigste inntektskilden, og det var avgjørende for at barna kunne gå på skole. Familien vår driver i dag en skole i Uganda, og mye av overskuddet fra kaffebrenneriet er med på å finansierer det skoleprosjektet, forteller Josh stolt.

Stolt har han all grunn til å være.

Familien Korsvik, Josh, Axel og Valerie. Foto: Privat

-Utdanning gir deg noe

I likhet med kaffe lovte jeg også at vi skulle snakke litt om Josh´s planer for videre utdanning. Han går i dag i 3. klasse på videregående skole, et studie han forøvrig på grunn av håndballen planlegger å bruke fire år på. Noen russetid blir det dog ikke når tiden kunne vært inne for det.

-Jeg har bestemt meg for å ikke være russ. Den tiden vil jeg heller bruke på skole og trening. Jeg liker å ligge foran folk, sier Josh med en imponerende bestemthet.

Før han legger til noe som på ingen måte kommer som en overraskelse:

-Jeg er ganske glup hvis jeg gidder. Det er ikke alltid jeg orker å jobbe like hardt, men jeg vil ikke si at jeg sliter på skolen, smiler Josh.

Jeg hadde allerede konkludert med at Josh ganske sikkert var flink på skolen og ble ikke det minste overrasket over å høre at han klarer seg fint. Mamma og pappas studievalg har vi allerede vært inne på, og det pushes litt på Josh fra de der hjemme.

-Mamma og pappa maser stadig på at jeg må gjøre skolearbeidet skikkelig. Utdanning gir deg noe, sier de, og de har selvfølgelig rett. Alle med utdanning har et syn på ting er noe jeg ofte hører, og det er mye sant i det også, sier Josh.

Og legger til.

-Dessuten er det smart for oss som satser på idrett å ha en plan B. Skader kan plutselig sette en stopper for det vi driver med, og en karriere som idrettsutøver varer ikke evig. Det gir meg inspirasjon å ha noe å drive med ved siden av håndballen. Så lenge jeg skal studere ved siden av idretten vet jeg også at jeg må jobbe mer og hardere enn alle andre for å nå målet mitt om å bli den beste håndballspilleren.

-Er det noen spesielle studier du sikter deg inn på?

-Jeg er interessert i medisin og dyttes nok litt i den retningen. En liten drøm er å bli ortoped og jobbe med idrettsmedisin og -skader. Jeg tror nok kanskje jeg kommer til å ta et år eller to, etter videregående, hvor håndball får 100 % fokus, men så kommer jeg helt sikkert til å kombinere idretten med studier.

Om drømmene til Josh går i oppfyllelse får han løfte flere pokaler i fremtiden. Foto: Privat

-Jeg vil bli en av verdens beste håndballspillere

Josh er en fyr jeg helt sikket kunne snakket med en hel dag uten å være innom temaet håndball. Men håndballen er en viktig del av han, og i denne sammenhengen kommer vi ikke utenom temaet. Han har fortalt oss at han begynte å spille ganske liten, hjemme i Stokke, og han var tidlig interessert i å kaste ting. Han er fra naturens side utstyrt med en fysikk som spiller på hans lag i den idretten han har valgt, og han har i tillegg til størrelsen stor fart i kroppen. Og kanskje er den hurtigheten noe han har arvet fra mamma.

-Jeg begynte å løpe da jeg var bare åtte måneder og har vel egentlig alltid vært rask og glad i å løpe. Jeg tror til og med jeg slo en eller annen rekord på Olympiatoppen på 30 meter. Jeg husker ikke helt, men jeg tror jeg løp på 3,69 sekunder. Mamma var også ganske rask og løp blant annet mye stafetter tidligere. Hun ble gjerne satt inn på den siste etappen for å «seal the deal», og hun var aktiv i noe som hetere Nettball. Det er en sport om ligner litt på volleyball, forklarer Josh.

Etter at Josh flyttet til Kristiansand ble Gimletroll klubben hans. Deretter gikk turen til AK, forløperen til det som i dag er Kristiansand Topphåndball.

-Jeg begynte å hospitere i 2. divisjon da jeg var 14 år gammel og har vel egentlig vært i klubben siden den ble startet. En av trenerne mine i dag, Robin (Rosander Haugsgjerd) har lært meg mye og vært med helt fra starten av. Det var han som fikk meg inn i klubben, og han tok vare på meg. Det gjør han enda, sier Josh med ekte takknemlighet i stemmen.

-Har Robin vært den viktigste enkeltpersonen for håndballspilleren Josh?

-Han er helt klart en av de viktigste, men det er mange som har betydd mye. Men den aller viktigste er nok mamma. Hun har gitt meg selvinnsikt og forståelse for viktigheten av å av og til stoppe opp å se litt på seg selv.

Denne sesongen har vært litt tøff for Josh. Han har vært litt skadet, og tøff konkurranse på venstre bakspillerplass har gjort at han nok ikke har fått spille like mye som han har håpet.

-Jeg er en dårlig taper, og blir forbanna enten jeg taper en håndballkamp eller et parti sjakk hjemme. Så når jeg ikke får spille så mye som jeg ønsker må jeg bare fortsette å prestere på trening. Det er bare å bite tenna sammen og «gønne på» de gangene jeg får muligheten.

Josh har ofte «gønna på» og tatt vare på de mulighetene han har fått. Prestasjonen har vært så gode at de også har blitt belønnet med plass på LM02-landslaget.

-Det å få være med på landslaget har gitt meg mye. Det har vært lærerikt og spennende, mye rent håndballmessig naturligvis, men også mentalt og sosialt. Jeg har lært å utnytte det jeg har fått, og det har gitt meg en «fuck it mentality». Vi behøver ikke å ta oss så nær av at ting selv om det ikke alltid går som man ønsker, forklarer Josh.

Her er Josh i aksjon med flagget på brystet mot Frankrike. Foto: EHF

-Hvor er håndballspilleren, Josh, om fem år?

-Da vil jeg være en av verdens beste håndballspillere, og det hadde vært en drøm å spille fast på det norske landslaget.Jeg håper jeg spiller på et lag som spiller i Champions League og som eventuelt har mulighet til å vinne den turneringen, sier Josh overbevisende.

Men han har mere.

-Det ser lyst ut for norsk herrehåndball nå, men jeg har lyst til å oppleve utlandet også. Drømmen er Barcelona, det er det ingen tvil om.

Drømmen er altså landslaget, Champions League og Barcelona. Hårete drømmer, men ambisiøse drømmer har gått i oppfyllelse før for familien Korsvik. Og når vi først er inne på drømmer om fremtiden må vi høre litt om hvordan Josh tror tilværelsen ser ut om 15 år også, på utsiden av håndballhallen.

-Ja det var det da. Jeg håper jeg er på slutten av studiet, eller er ferdig utdannet lege. Kanskje har jeg et par unger og en kone, og så tenker jeg at jeg bor ganske nær foreldrene mine, i Kristiansand eller kanskje mest sansynelig i Osloområdet.

Mammas kjøttkaker

Jeg skrev at jeg helt sikkert kunne snakket med Josh en hel dag uten å snakke håndball. Han er en av de aller mest spennende ungguttene jeg har snakket med, og jeg håper jeg får anledning til å snakke mer med han ved en annen anledning. I vår prat har vi vært innom mye mer enn det jeg får plass til i et intervju som dette, og jeg må gjøre noen prioriteringer. Men en ting jeg alltid prioriterer å skrive om er mat.

Kaffe var en fellesnevner for mamma Valerie og pappa Axel, til tross for den svært så forskjellige kulturelle bakgrunnen. Hva så med mat? Er det norsk eller afrikansk mat som blir servert hjemme hos familien Korsvik?

-Til å begynne med etter at vi flyttet til Norge var det nok mest afrikansk mat. Men nå er det mere og mere norsk. Mamma er åpen for alt, og afrikansk mat definerer oss ikke. Når vi er på besøk hos søstrene til mamma i Sandefjord eller i England blir det mye afrikansk mat, men hjemme blir det mest norsk. Vi spiser mye fisk, forteller Josh.

Før han avslutter

-Men det beste jeg vet er uten tvil mammas kjøttkaker i brun saus med poteter og ertestuing.

Og på akkurat det området er Josh og jeg helt enige. Ingen ting er bedre enn mammas kjøttkaker i brun saus med poteter og ertestuing, men han glemte å nevne tyttebærsyltetøyet. Det må du aldri glemme, Josh. Det blir litt som å spille håndball uten klister. Det er mulig å få til, men det blir ikke like bra.

Tusen takk for praten Josh.

JEG ER… serien i samarbeid meg: