JEG ER Anniken Wollik

I desember 2018 fikk himmelen en ny liten, men skinnende stjerne. Lille Isabell er en av Romerike Ravens-spiller, Annikken Wolliks, 14 tantebarn, og ei lita jente som har etterlatt seg store og viktige spor i Annikens liv.

To voksne, seks barn, to soverom og et bad

Da Anniken kom til verden for snart 24 år siden var ikke familien helt uten erfaring med barn. Hun ble nemlig det 6. barnet i rekken, og en kjær lillesøster for fire storesøstre og en storebror.

-Jeg er fire og et halvt år yngre enn den nest yngste av oss, så jeg ble nok en bortskjemt liten jente, smiler Anniken.

Om lille Anniken var ei bortskjemt lita jente, så var det nok først og fremst på kjærlighet. Wollik-familien er en sammensveiset gjeng, og boforholdene hjemme på gården i Nannestad kan nok ikke, til å begynne med, omtales som romslige.

-Da familien flytta inn hadde huset vårt et bad og to soverom. Det tok ikke så veldig langt til før Stabburet ble ombygd og plassen utvidet, forklarer Anniken, og legger til.

-Det har nok preget meg ganske mye å være oppvokst i en så stor familie. Den dag i dag klarer jeg ikke å ikke ha folk rundt meg. Jeg er ikke så glad i å være alene, uten at det betyr at jeg er redd for å være alene.

Hest er best

Anniken er oppvokst på gård, og det å være ute i lag med dyr ble en naturlig del av oppveksten. Og det var hestene på gården som ble den store lidenskapen til den aktive lille jenta.

-Jeg har alltid hatt veldig mye energi, og var stort sett ute hele tiden. Vi drev kun med dyr på gården, og jeg ble en skikkelig hestejente. Det er jeg fortsatt, og jeg går gjerne til hesten når jeg har tid, eller når ting har gått litt tungt, på håndballbanen for eksempel.

Familien Wollik er ikke den typisk idrettsfamilien. Jakt- og friluftsliv er hovedinteressen for de fleste i familien. Bortsett fra en storesøster som drev med drill var det kun Anniken som var aktiv i sport. Men hun var til gjengjeld svært aktiv.

-Jeg drev med fotball, skyting og voltige da jeg var liten.

 -Voltige, hva for noe??

-Hehe, det er turning på hest. Det begynte jeg med da jeg var fire, fem år gammel. Det er en fin sport, og siden jeg alltid har hatt hest var det en naturlig aktivitet å begynne med.

-Det høres ut som en sport som kan ende med litt knall og fall?

-Noen fall blir det naturligvis, og jeg har slått meg noen ganger. Men bortsett fra en nesten sprukket milt og noen brukne tomler har jeg vært veldig heldig. Det er ikke en så farlig sport da, forklarer Anniken, uten at skribenten blir helt overbevist.

-Håndball da, når og hvorfor begynte du med det?

-Jeg trengte vel noe mer jeg kunne bruke all den energien på da, smiler Anniken, og tillegger:

-Jeg gikk vel i 5. klasse da jeg startet. En kusine spilte håndball, og det var nok hun som fikk meg til å begynne å spille for Nannestad.

«Katastrofe»

Håndball har vært en viktig del av Annikens liv helt siden den gangen, men hun ga ikke opp alt det andre hun drev med. Aktivitetsnivået var, og er, fortsatt langt over middels.

-Jeg gikk under kallenavnet «Katastrofe», og det sier vel i grunnen det aller meste. Energien var høy, og det gikk vel litt over stokk og stein noen ganger, ler Anniken.

-I dag er det ikke uvanlig at et ekstremt høyt energinivå får et navn, eller en diagnose. Har du fått noe sånt?

-Nei det har jeg ikke, men jeg skjønner at du spør, og du er ikke den eneste som har gjort det.

I niende klasse bestemte Anniken seg for at det var håndball det skulle satses på, og fotball ble nedprioritert. I hvert fall treningene.

-Jeg fikk heldig vis lov til å være med å spille fotballkamper selv om jeg ikke trente så mye fotball. Det gjorde det mye lettere å velge håndball når jeg fortsatt fikk være med å spille fotball.

-Jeg har aldri vært superselvsikker

Fra helt siden hun begynte med håndball har Annikken vært noe så uvanlig som en høyrehendt høyrekant. Mange nybegynnere har nok opplevd å bli plassert ute på høyrekanten med høyrearmen sin, men det er ikke mange høyrehendte som har rendyrket rollen og lykkes i den. Det har Anniken gjort, og hun har helt siden hun var liten gjort drøssevis av mål fra den kanten. Drøssevis av mål har det blitt som voksen håndballspiller også, i flere år har hun figurert helt i toppen toppscorerlistene, enten det har vært spill i første divisjon eller i eliten. Men alle målene til tross, håndballspilleren Anniken Wollik har ikke alltid like god tro på egne ferdigheter.

-Jeg har aldri vært superselvsikker, men jeg har alltid forsøkt å gjøre mitt beste. Mange ganger har jeg tenkt at det er vanskelig å komme seg opp på et virkelig høyt nivå som høyrehendt høyrekant. Men det har fungert bra på de lagene jeg har spilt på, og det er det viktigste, forklarer Anniken.

-Men du har jo stort sett alltid vært toppscorer og en av de som spiller mest i hver eneste kamp. Det må vel ha gitt en form for selvtillit?

-Joda, men det har til tider hvert litt vanskelig. Jeg har nok av og til følt det litt som om andre har tatt det for gitt at jeg presterer, og at skuffelsen har vært større de gangene jeg mislykkes enn om noen av de andre ikke har fått det til helt. Det har noen ganger gjort det litt tungt, selv om jeg vet at det aldri har vært noe bevisst. Det er helt sikkert godt ment, slår en ærlig Anniken fast, før hun fortsetter.

-Da kan hesten være en god trøst og motivator. Men ingen ting er som å sette seg på hesteryggen og glemme alt annet. Når jeg setter fart på hesten er jeg i en slags boble og en helt egen verden, med mine egne tanker. Det går ofte fort unna, og mamma er fortsatt nervøs når hun vet at jeg er ute og rir. Jeg må sende en tekstmelding når jeg er tilbake igjen så hun vet at alt er i orden, smiler hun.

Foran denne håndballsesongen var Anniken usikker på om hun ville satse videre, og hun er ærlig på at den den følelsen av å aldri ville kunne nå opp til det høyeste nivået, på spillerplassen sin, var en vesentlig årsak til usikkerheten. Men etter litt tid i tenkeboksen endte det med at hun tok et år til i Romerike Ravens, men med en stor forandring.

Bytta kant

-Jeg har bytta kant for å få nye utfordringer. Jeg trengte rett og slett å gjøre noe nytt og spennende. Tanken på å bytte kant har alltid vært et mareritt, men det har gått noenlunde greit, forteller den ferske venstrekanten.

-Har byttet ført til økt motivasjon og glede av håndballen?

-Nja, det er litt både og det da. Jeg er vant til å være toppscorer, og det er alltid gøy å score mål. Det tar litt tid å venne seg til å ikke være den som stort sett alltid lager flest mål. Jeg har stort sett alltid spilt mye, og det føles litt rart og kjipt og ikke få spille like mye som jeg har gjort før, sier en oppriktig Anniken.

-Betyr det at du går i tenkeboksen om fremtiden på håndballbanen etter denne sesongen også?

-Jeg har ikke lyst til å gi meg, og jeg sliter med å si nei til håndballen. Jeg har alltid sagt at jeg skal holde på helt til jeg får en skade som holder meg borte i mere enn ett år, og det har jeg heldigvis ikke opplevd. Så da blir det vel til at jeg fortsetter.

-Du er hjemmekjær, men er du villig til å flytte på deg om det kommer et tilbud fra en klubb langt unna Nannestad?

-Ja, jeg hadde nok det for noen år, men jeg måttet få mye besøk, smiler Anniken, før hun bli litt mere alvorlig igjen.

-Men om jeg får noen tilbud fra andre klubber er usikkert. Sannheten er at jeg aldri har fått noen tilbud fra klubber i utlandet, eller langt borte fra Nannestad. Det har tynget litt. Jeg har sett andre spillere få gode tilbud, og jeg føler vel noen ganger at jeg også kunne ha fortjent det, og at den høyrehånda på den høyrekanten har ødelagt litt. Men, når det er sagt, så er det slett ikke helt sikkert at jeg hadde tatt sjansen om den hadde dukket opp heller da, slår Anniken fast, før hun retter en stor takk til klubben hun er i.

-Rælingen (nå Romerike Ravens) har turt å satse på en høyrehendt høyrekant, og det er jeg veldig glad for.

Isabell og de 13 andre tantebarna

Anniken og samboeren, Andre Østby, bor i dag i nærheten av barndomshjemmet i Nannestad. Og med fem storesøsken blir det en del barn å være tante for. Hele 14 til sammen, og de betyr alle mye for henne Til daglig jobber Anniken som spesialpedagog i barnehage, og som om hun ikke ser tantebarna nok på fritiden så går fire av dem i den barnehagen hun jobber.

-Det er barn over alt, og det betyr enormt mye for meg. Barn ligger på en måte brent litt fast inne i meg. Jeg har utdannet med til spesialpedagog og er nok litt ekstra glad i de som er litt på utsiden. Det er de barna som trenger litt ekstra oppmerksomhet og assistanse som ligger mitt hjerte nærmest, forklarer Anniken.

-Hva med egne barn, er det noe du og dere tenker på?

-Jeg elsker som sagt barn og burde sånn sett kanskje hatt det alt. Det får komme når det kommer, og får ta den tiden det tar, svarer hun litt hemmelighetsfullt, uten å røpe om det ligger noen planer der fremme.

Anniken begynte å studere til spesialpedagog rett etter at hun avsluttet den videregående skolen. Men etter det første året var hun usikker på om hun skulle fortsette utdannelsen. Så tok livet en dramatisk vending, som for alltid vil være med henne.

-Isabell, det ene tantebarnet mitt fikk en alvorlig kreftdiagnose. Jeg var hos henne hele tiden i den perioden hun var syk, men jeg føler likevel at jeg kunne vært enda mere sammen med henne. Alle andre forteller meg at jeg ikke skal tenke sånn, men det vil alltid ligge bak der å gnage litt. I desember 2018 døde Isabell, bare syv år gammel, etter å ha vært syk i to og et halvt år, sier Anniken stille, og en tåre presser seg frem i øyekroken, i hvert fall hos skribenten.

Og det var da, på et tidspunkt livet var som vanskeligst, yrkesveien til Anniken for alvor ble staket ut.

-Mammaen til Isabell, søsteren min, sa det til meg: «Anniken, det er dette du skal drive med».

Så da fortsatte etter hvert spesialpedagogstudiene, og med seg på veien hadde hun en bagasje som hadde gjort henne sterkere.

-Det var tunge år, og uten tvil det tøffeste jeg har vært med på, ikke minst på håndballbanen. Situasjonen var helt grusom, og jeg skulle naturligvis ønske at ingen havner oppi noe sånt. Men når det første skjedde så ser jeg på det som en fin ting å ha fått hjelpe til med. Lille Isabell vil alltid være med meg, og vi skapte helt spesielle bånd mellom oss i den korte tiden vi fikk sammen. Hun er en av mine 14 tantebarn, på samme måte som hun er av mine søsters fire barn. Isabell fikk to små søsken bare en måned før hun døde, da fikk mammaen hennes tvillinger. Det var en stor glede i en vanskelig tid, forklarer Anniken, og nå renner tårene igjen, hos oss begge tror jeg (vi snakket sammen på telefon).

Desember er tungt

Desember måned er en tung måned for Anniken. Isabell døde i desember, og sorg er noe som, kanskje for alltid, vil følge Anniken gjennom julemåneden, en måned som for oss andre gjerne betyr førjulsstress, julebord, lys, glede og forventning.

-Desember er vanskelig for meg, og sånn sett har den vært lettere å komme seg gjennom de årene jeg har spilt håndball i Eliteserien. Det er alltid mesterskap i desember, noe som betyr fri for elitelagene. I første divisjon kommer kampene tett, og det har vært vanskeligere. Det er kamper og treninger jeg ikke har orket å være med på, men jeg har møtt stor forståelse for det i klubben, forteller Anniken.

-Hva med selve jula, opplever du den annerledes nå, enn før?

-Den betyr mye, og vi får tid til å være sammen. Jeg vet at jeg ikke vil bort noen steder, familien er knyttet enda mere sammen enn den var.

Gullkampen

Barnekreftforeningen har blitt viktig for Annikken. Hun har på nært hold fått se hva godt foreningen gjør for barn og foresatte i en ekstremt sårbar situasjon. Som en del av den nye avtalen hun signerte med Romerike Ravens foran denne sesongen fikk hun også med et punkt om at klubben skulle arrangere en Gullkamp, en håndballkamp hvor alle inntekter skulle tilfalle Barnekreftforeningen.

-Den ble arrangerte i forbindelse med en NM-kamp, og det var en følelsesladd kamp å spille. Jeg følte det gikk fint, og det var en god følelse å få være med på den kampen. Banens beste spiller fikk en sjekk på 10.000 kroner, som måtte gis til Barnekreftforeningen, og det ble samlet inn penger utover det også, forteller Anniken, og legger til:

-I klubben støtter vi Rosa sløyfe og Brystkreftkampanjen, og det er kjempefint. Men jeg håper vi kan fortsette med en Gullkamp til inntekt for Barnekreftforeningen også. Det ville vært en fin ting å gjøre, og en sånn kamp er nok noe jeg vil ta opp med en eventuelt ny klubb også, om den sjansen byr seg.

Omsorgsmenneske

Min prat med Anniken begynner å nærme seg slutten. Det ble en lang prat som tok en helt annen retning enn det jeg hadde sett for meg på forhånd. Men det ble en samtale jeg satt stor pris på, og en samtale jeg er glad for å kunne få dele med dere lesere. Underveis i samtalen slo deg meg at hun gikk under navnet «Katastrofe» som barn. Det er det neppe noen som kaller henne i dag. Hvordan vil dagens venner beskrive henne?

-Hehe, den er litt vanskelig. Men de vil nok si at jeg er mye roligere, men veldig ofte opptatt. Jeg har vanskelig for å si nei, og jeg er nok et omsorgsmenneske, avslutter Anniken.

Omsorgsmenneske – et ord som ble notert på blokka til skribenten, før Anniken rakk å bruke ordet selv.

Livet er så mye mer enn bare håndball

JEG ER… serien i samarbeid meg: