JEG ER Anniken Obaidli

Anniken Obaidli har virkelig markert seg for Storhamar denne sesongen. For første gang i sitt 26 år gamle liv spiller hun håndball uten å ha minst en søster på laget, og det var ikke bare enkelt å ta steget ut og vekk fra trygge Molde. En ting var å reise fra søstrene og gode lagvenninner, men vanskeligst var det kanskje å forlate en mamma, som var midt oppi en vanskelig situasjon. Denne ukens JEG ER…. skal handle om Anniken Obaidli.

Familie på sju

Vi som er opptatt av håndball kjenner til de tre søstrene, Obaidli, som spilte sammen i Molde. Anniken er den mellomste av de tre håndballjentene, lillesøster Mona er halvannet år yngre og storesøster Sherin er tre år eldre. Men det er flere i søskenflokken.

-Vi må ikke glemme eldstemann, Per, som er født i 1990 og Josefine som er 15 år, forteller Anniken.

De skal vi selvfølgelig ikke glemme, og vi skal heller ikke glemme pappa Khalid og mamma Ruth Nanna, uten de to er ikke hele familien presentert på en skikkelig måte.

-Pappa er fra Bahrain, han og mamma bodde der fra 1988 til 1995. Både Per og Sherin er født i Norge, men de fikk noen år i pappas hjemland før de flyttet tilbake til Molde. Siden den gang har de blitt der, og det er i Molde vi er vokst opp hele gjengen, forklarer Anniken.

Bahrain er en øystat, bestående av 36 øyer, i Den persiske gulfen. Det bor i dag drøye 1,7 millioner mennesker på de 36 øyene. Landet var lenge under britisk beskyttelse, men ble selvstendig i 1971. Det er derfra 50 % av slekta til Anniken hører hjemme, og det er der Obaidli-navnet kommer fra. Er det som et annet hjemland for Anniken?

-Nja, det er jo på en måte det, pappa sin slekt kommer jo derfra. Men jeg har ikke vært der mye. Det er langt unna og litt kronglete, og nå er det lenge siden jeg var der sist. Det blir kanskje litt feil å si det er mitt andre hjemland, men det er et land som alltid vil bety mye, naturligvis.

-Vi gikk mye hånd i hånd

Anniken beskriver oppveksten i Molde som veldig fin.

-Det føles som det er veldig lenge siden, ler Anniken, og legger til:

-Vi vokste opp i et veldig barnevennlig nabolag. Jeg hadde mange venner rundt meg, og det var veldig mange barnefamilier i området vi bodde. Skolen lå også rett i nærheten, så det var et veldig fint sted å vokse opp.

Det er bare halvannet år mellom Anniken og Mona, og de to jentene hang naturlig nok mye sammen i barndommen.

-Vi gikk mye hånd i hånd, Mona og jeg, og vi var alltid mye ute. Det ble ofte til at jeg fikk en del dumme ideer som jeg klarte å overtale lillesøster til å bli med på. Når jeg skulle leke frisør måtte hun pent finne seg i å være prøvekanin, smiler Anniken.  

Dersom du har sett Anniken spille håndball, så har du også sett at hun har et høyt energinivå. Det energinivået er ikke noe hun har fått i voksen alder.

-Det var i perioder mye energi som skulle ut, og jeg var vel kanskje litt hyperaktiv til tider. Den kan sikkert ha vært litt vanskelig noen ganger, for lærerne på skolen, å få meg til å sitte i ro, ler Anniken.

-Var du klassens klovn?

-Njeeeei, det vil jeg ikke si at jeg var.

Det er kanskje ikke det aller mest overbevisende svaret jeg har hørt, men om hun ikke var klassens klovn så var hun kanskje familiens?

-Mamma pleide å si, du er klovnen vår du Anniken

På lag med storesøster, Sherin

Anniken kommer ikke fra en utpreget idrettsfamilie.

-Pappa har vel spilt litt fotball og mamma har spilt håndball et år eller noe, forteller Anniken.

Det var fotballen som først fanget idrettsinteressen til Anniken.

-Jeg begynte først å spille fotball, og syntes det var kjempegøy. Men da jeg var 10 år begynte jeg på håndball fordi Sherin spilte. Jeg fikk være med å trene sammen med henne, men det var nok fotball jeg satsa mest på.

Men det varte ikke så lenge

-Jeg ble helt forelska i håndball, og da jeg var 14 år slutta jeg med fotball, og det ble bare håndball på meg.

-Var du god allerede som ung jente?

-Det synes jeg er litt vanskelig å svare på. Men jeg fikk stort sett spille, og jeg fikk lov til å spille på lag med Sherin, som er tre år eldre enn meg.

To store kneskader

Anniken debuterte på damelaget til Molde, i 2. divisjon, da hun var 16 år. Samtidig begynte hun på videregående skole i byen, men Anniken valgte ikke håndball-/toppidrettslinje, som man kanskje skulle kunne forvente.

-Jeg gikk breddeidrettslinja, og det tror jeg var et lurt valg. Det ble nok håndball utenfor skolen, og det var fint å kunne drive med andre idretter også. Vi holdt på med alt i fra volleyball til frisbee, forteller Anniken.

Det ble skikkelig fart på damehåndballen i Molde etter at Anniken kom inn på A-laget i 2011/2012-sesongen. Allerede i 2015/2016-sesongen skulle Molde spille i det gjeveste selskapet. Anniken og Mona var støttespillere i laget, mens storesøster, Sherin, hadde søkt håndballykken utenfor Molde og kastet ball for Sola, i Stavanger. Året etter, derimot, var alle tre jentene samlet i Molde, og for første gang skulle de tre søstrene spille på samme lag i eliteserien i håndball.

Dessverre ble det ikke noe lykkesesong for Anniken. Den store skrekken for håndballspillere er et røket korsbånd, og det var nettopp det Anniken opplevde, i mai i 2016. Hele sesongen gikk i vasken, og hundrevis av kjedelige treningstimer på «labben» måtte til før hun ble spilleklar rett over sommeren i 2017.

Da sesongen startet var Anniken tilbake, men så skjedde det igjen. Korsbåndet røyk på nytt.

-Jeg hadde vel spilt fem kamper etter at jeg var tilbake, og paradoksalt nok skjedde det i kamp mot Storhamar, klubben jeg spiller for i dag. Jeg skulle gjøre en helt vanlig finte da det gikk galt. Ingen var nær meg, og det var ikke noe stygt. Men jeg fikk en vridning i kneet, og jeg skjønte det med en gang. Det samme korsbåndet har røket igjen.

Mamma

Da Anniken ble båret av banen kom det noen ord og uttrykk du skal slite med å finne i noen ordbok.

-Jeg fikk fullstendig raseriutbrudd og banna og skreik, forklarer Anniken.

Da er det fint å ha en mamma som tok turen ned fra tribunen og inn i garderoben.

-Det var da mamma kom inn i garderoben tårene kom. Jeg klarer ikke ett år til, jeg orker det ikke, var min første reaksjon. Men mamma var klar, joda det gjør du. Du orker ett år til, det skal du klare.

Mamma, Ruth Nanna, betyr mye for Anniken.

-Mamma er alltid der, og det er henne jeg ringer om det er noe. Hun sier alltid de rette ordene og er støttende. Hun duller ikke bare med meg, men er enormt motiverende, og det får frem den indre gutsen i meg, forteller Anniken, før hun fortsetter

– Det var mamma jeg ringte alle de gangene jeg gråt og hadde det pyton, aleine på treningslabben. Du klarer litt til, nå er det ikke lenge igjen til du er ferdig, kunne hun si, og det fikk meg til å gjøre det jeg skulle. Jeg ringer fortsatt mamma veldig ofte, og hun er uten tvil det viktigste mennesket i livet mitt.

Alle tre Obaidli-jentene har røket korsbåndet. Det vet hva de har vært gjennom, og de har vært en god støtte for hverandre.

-Det er nesten så vi lurer på om det er noe genetisk. Ligger det for familien å ryke korsbåndet, spør Anniken, uten å få svar.

-Men jeg har vært heldig som har hatt Mona og Sherin. De har hjulpet meg mye, og de har dratt med når det har vært øvelser og treninger jeg trodde jeg ikke hadde orket å gjennomføre. Vi har, og har alltid hatt, stor glede av hverandre. Mona og jeg bodde sammen en periode, og da var det godt å ha en storesøstrer, Sherin, som fixa opp for oss, smiler Anniken takknemlig.

Tanken på nye impulser og et nytt miljø

Foran 2020/2021-sesongen begynte Anniken så smått å tenke på håndballspill i en annen klubb en Molde.

-Jeg var på utgående kontrakt, og jeg likte tanken på nye impulser og et nytt miljø. Det var ikke det at jeg ikke trivdes i Molde, for det gjorde jeg. Men jeg tenkte litt på at jeg hadde vært i klubben i 16 år, og om jeg skulle gjøre noe annet passet det egentlig ganske bra nå, forklarer Anniken.

Men på julaften i 2020 fikk familien en beskjed som skulle forandre hverdagen for de alle, og spesielt for mamma, Ruth Nanna.

-På julaften fikk mamma beskjed om at hun hadde fått kreft, forteller Anniken stille.

På det tidspunktet var ikke Storhamar kommet på banen, men Anniken gikk med planer om å finne en ny klubb å spille for. Men med en kreftsyk mamma ble valget om å flytte på seg plutselig veldig mye vanskeligere.

-Jeg måtte ha en samtale med mamma om det, men hun var helt klar. Jeg måtte ikke velge å bli i Molde fordi hun var syk, og nåde meg om jeg valgte å ikke dra noe sted på grunn av henne. Hun skulle bli frisk igjen, uansett hvor jeg spilte. Det var godt å få den bekreftelsen av mamma, slår Anniken fast.

-Hvordan går det med mamma nå?

-Det går bra. Hun er i bedring, og det ser ut som om det skal gå den rette veien, heldigvis.

Storhamar

Etter at Anniken hadde tatt praten med mamma ble agenten satt i arbeid. Anniken ville finne en ny klubb, og da Storhamar kom på banen gikk det fort.

-Ja jeg brukte ikke lang tid på å bestemme meg for å dra til Hamar. Spill i utlandet var uaktuelt. Koronaen gjorde det vanskelig å reise, og med en syk mamma hjemme i Molde ville jeg ha muligheten til å sette meg i bilen å reise hjem fort om det skjedde noe, forklarer Anniken, og legger til.

-Dessuten virket det opplegget og de planene Storhamar hadde gode. Jeg bestemte meg vel egentlig i løpet av en ukes tid etter at de tok kontakt.

Og foran denne sesongen var Anniken Storhamarspiller og hjemadressen var plutselig i Hamar.

-Jeg vil nok alltid være Molde-jente, men nå stortrives jeg på Hamar ihvertfall.

-Var det ikke vanskelig å flytte fra Molde i det hele tatt?

-Det er klart det var litt tungt å reise fra familie og venner etter så mange år. Det ble satt noen følelser i sving og det var ikke bare, bare å flytte vekk fra familien for aller første gang. Jeg grua meg litt til å være «hun nye» i klubben, men det har gått over all forventning, og jeg har stilt meg spørsmålet, Anniken, hva var det egentlig du var så bekymret for, noen ganger, smiler den ferske Hamar-jenta.

En av de litt vanskelige tingene med å gå til en ny klubb i samme liga som din gamle, er at du plutselig må spille imot gamle lagvenninner, og i Annikens tilfelle, to av søstrene sine. Hvordan var det?

-Det var mye følelser og høy puls gjennom hele kampen. Det var rett og slett brutalt mentalt. Jeg ville bare vinne kampen med Storhamar og bli ferdig med hele greia. Men det verste var da de skulle reise etter kampen. Vi sto lenge og pratet da vi var ferdige, og det var tøft da de dro, det var det, sier Anniken, og legger til med litt lav stemme.

-Jeg savner familien i hverdagen, og jeg savner å ha mamma og pappa på tribunen. Jeg hører ikke pappa plutselig rope «skyt» i hver hjemmekamp lenger.

Det er kun håndball Anniken har å tenke på som Storhamarspiller

-Ja, nå er det 100 % håndball, men jeg er åpen for litt jobb ved siden av og har noen følere ute på det. Tidligere har jeg tatt noen nettstudier ved siden av håndballen, og det har gått fint det. Men sånn det er nå har jeg god tid til restitusjon og kan legge inn en ekstra økt når jeg føler for det. Jeg har det i grunnen helt supert som håndballspiller på Hamar, sier en fornøyd Anniken.

-Hva bruker du tiden på når du ikke driver med håndball?

-Vi er en fin gjeng, og vi er flinke til å finne på ting sammen. Jeg deler leilighet med en annen spiller, Sara Rønningen, og jeg synes vi er flinke til å finne på ting vi jentene i laget. Vi kan gå på kino eller kafe sammen, eller så inviterer vi oss hjem til hverandre.

Avstandsforhold, og drømmen om fire søstre på samme lag.

Anniken er kjæreste med Moldegutten, Jonas Rønningen. Da de ble sammen spilte han fotball i Tippeligaen for Kristiansund, og de bodde i hver sin by. Etter hvert flyttet han til Kongsvinger for å spille fotball der, og avstanden ble plutselig enda større. Når Jonas la opp og flytta hjem til Molde igjen skulle man kunne tro at de omsider kunne være kjærester i samme by. Men nei da, det var omtrent da Anniken flytta til Hamar.

-He he. Det går veldig fint det altså. Vi er ikke vant til noe annet vi, smiler Annikken, før hun innrømmer.

-Det er greit at det er noe som heter Facetime.

Anniken, Mona og Sherin er sammen med søstrene Kristiansen, Charlotte, Veronica og Jeanett, de eneste tre søstrene som har spilt for samme lag, samtidig, i en klubb i den øverste divisjonen. Men i familien Obaidli er det er en søster til, og hun spiller også håndball.

-Josefine er 15 år, og neste år kan det hende hun får prøve seg litt med A-laget hun også. Det hadde vært en drøm å få spille på samme lag alle fire jentene en gang. Det er ikke helt umulig. Sherin, som er eldst av oss, har akkurat signert for tre nye år med Molde. Tenk hvor moro det hadde vært om vi en eller annen gang i fremtiden kunne spille sammen alle fire, drømmer Anniken.

-Om vi ser 10 år frem i tid, hvordan ser du for deg tilværelsen da?

-Det var det da. Men da tenker jeg nok at jeg bor i Molde og har etablert meg der. Jeg har lyst til å si at jeg fortsatt spiller håndball. Alder er bare et tall og tar jeg godt vare på kroppen min kan det godt hende jeg spiller håndball når jeg er 36 år.

Men om hun ikke spiller håndball er det nok ikke umulig at hun er aktiv innen idrett.

-Jeg har tatt en bachelor i Sport Management, og jeg ser for meg at jeg kanskje etter hvert skal jobbe innen idretten, gjerne administrativt i en stor klubb.

I Molde er det to store klubber, i både håndball og fotball. Der vil det alltid være plass til en som jobber hardt og målrettet, også når ting er vanskelig og det butter litt imot.

Jeg har fått gleden av å bli litt kjent med ei som har nettopp de egenskapene, og som i tillegg har en mamma som løfter henne opp og frem. Anniken Obaidli kommer til å nå de målene hun setter seg.

Takk for praten, Anniken

JEG ER… serien i samarbeid meg: