Hundre prosent optimal hverdag

Amanda Kurtović presterer godt i trygge rammer. Opplevelsen etter fem fantastiske år i Øst-Europa kommer Larvik til gode, for hun returnerte med et høyt ambisjonsnivå.

Drakt nummer 24 i Larvik var tilfeldigvis ledig gjennom de fem sesongene hun spilte ute i Europa. Den fikk Sandefjord-jenta tilbake, da hun igjen ble klar for Larvik i sommer.

Den venstrehendte bakspilleren har stått over noen kamper i det siste, men det ser lovende ut med strekken i låret.

– Går alt som planlagt, har jeg et mål om å være klar til den første kampen etter mesterskapspausen, borte mot Ravens 4. desember, forteller Amanda Kurtović.

Heidi Løke og Amanda Kurtović. Foto: Svein André Svendsen

Hvilke inntrykk sitter hun igjen med, etter å ha spilt for Bucuresti, Györ, Kastamonu og Braila?

– Det har vært noen fantastiske år, med masse fine opplevelser og gode minner for livet. Det tar jeg med meg videre, men det er alltid en bakside ved det også, som man kanskje ikke prater så høyt om. Det er flere østeuropeiske klubber med destruktiv ledelse. Du er en ferskvare, og presterer du ikke eller er skadet, kan du ikke brukes til noe. Da får man høre det og kjenne det.

Det kan være en psykisk påkjenning når ikke alt går på skinner. Men så kan det og være det mest fantastiske i verden når ting går på skinner, bemerker hun.

Heldigvis har det vært flest positive opplevelser.

Sportslig var det et press hun måtte takle med en gang hun kom ut.

– I Norden vet man at alle til enhver tid gjør sitt beste, det er ingen som bommer på et skudd med vilje, eller ikke gir alt i hver eneste duell. Det er annerledes i Øst-Europa. Når man spiller kamper, virker det som det er liv eller død hver gang. Det er et helt annet press.

Hun forteller:

I starten var det vanskelig å takle at en sportslig direktør eller president kom og skjelte oss ut ette kamp, hvis vi tapte. Man fikk en følelse av at man ikke var god nok og ikke gjorde det man kunne – men man gjorde jo det til enhver tid.

Det presset takler man bedre etter hvert, man lærer å håndtere følelsene som dukker opp. I dag er det kanskje det jeg savner mest – at hver eneste kamp handler om «liv eller død».

Stemningen i hallen er litt annen her i Norge, det vet vi godt. I Øst-Europa er det gjerne mange menn i bar overkropp som roper og heier på tribunen. Vi følte en enorm støtte fra tilskuerne.

Amanda Kurtović. Foto: Svein André Svendsen

Hvordan har det vært i det halve året du har vært tilbake i Norge?

– Jeg savner mange aspekter ved det å spille i utlandet, men det er en så enorm trygghet hjemme. Alt ligger til rette. Ting man tar for gitt er ordnet her i Norge. Reiser og mat blir tilrettelagt på den beste måten, for at man skal prestere. Det var ikke på plass på samme måte i utlandet. For meg er det en helt annen hverdag her hjemme.

Det er en overgang, og etter å ha opplevd alt som går an å oppleve i utlandet, nyter jeg hvert eneste sekund. Jeg var mett og klar for å dra hjem. Nå ville jeg komme nærmere familie og venner.

Skal jeg hjem, er det bare Larvik som gjelder for meg. Det er en klubb som ligger i hjertet mitt. Jeg ville bidra med den erfaringen jeg har nå, og være en bidragsyter for de mange unge og lovende spillerne som er her i dag.

– Jeg ønsker at vi sammen skal få Larvik på kartet igjen. Det er det store målet vårt, at vi skal vokse som klubb. Det gjelder å ta steg for steg. Forrige sesong ble Larvik nummer ni, denne sesongen er klubbens mål topp seks.

Serien er tett og jevn, og hittil har alle slått alle – bortsett fra Vipers.

– Det er hardt arbeid som skal til fra start. Det kommer til å svinge, og vi trenger å få tid på oss. Det er egentlig litt for tidlig å se på tabellen før desember-kampene. Vi må ta en pust i bakken når vi kommer til halvspilt sesong.

At vi har gjort det vi har gjort hittil, selv med de skadene vi har, er det utrolig imponerende. Det sier hva dette laget er kapabel til å få til.

Og for at laget skal yte det beste, tar Amanda gjerne på seg rollen som vaktbikkje på og utenfor banen.

– Det er viktig at ting er profesjonelle. Jeg har opplevd hvor dårlig det kan være. Jeg er ikke så kravstor, men det er viktig at ting skal ligge til rette for at vi skal prestere. Jeg setter alltid gruppa foran meg selv, og det er viktigere at vi som gruppe presterer sammen og ikke hva som er best for meg.

Jeg har tatt den rollen, og kan glefse litt til på trening hvis vi skyter for dårlig eller har for mange tekniske feil. I de klubbene jeg har vært, har det hjulpet mer at medspillere setter krav til meg som spiller. Det betyr at de forventer mer av meg. Det har hjulpet meg, og jeg håper det hjelper mine medspillere, så de skjerper seg litt ekstra

Det er en ting å høre treneren rope, det ligger til rollen. Men når medspillerne sier det, gjør det at man skjerper seg litt ekstra.

– Jeg liker å ha den rollen. Jeg er veldig opptatt av at alle har det bra i en gruppe, forsikrer hun.

Andrea Rønning (t.v.), Amanda Kurtović, Heidi Løke. Foto: Svein André Svendsen

Ambisjonene er det heller ingen ting i veien med.

Det var flere som trodde at mitt ambisjonsnivå sank da jeg flyttet hjem. Det er helt feil, jeg har akkurat de samme ambisjonene som i fjor, da jeg spilte i Romania. Jeg har lyst til å utvikle meg som håndballspiller og person hver eneste dag. Jeg har lyst til å bidra med min erfaring inn i gruppa.

Jeg har lyst til at vi som lag og klubb skal klatre oppover igjen. Men jeg har lenge hatt et stort savn etter familie og venner, og hva er vel bedre enn å kunne spille på det nivået og samtidig bo hjemme? Det er ingen ting som er bedre. Det er mange jeg har spilt med, for eksempel i Romania, som er fra Brasil. De har ikke den muligheten, for nivået i Brasil er for dårlig.

De er kjempemisunnelig på at det er mulig, og sier at de mer enn gjerne skulle gjort det samme hvis de hadde hatt den samme muligheten.

Ved siden av håndballspill i Larvik jobber Amanda på Wang Ung i Sandefjord og studerer på BI.

– Min hverdag er utrolig fin. For meg er dette 100 prosent optimalt, for når jeg har det bra utenfor, presterer jeg også på en håndballbane.

To dager i uka jobber hun på Wang, der hun har ansvar for styrke, mobilitet og skadeforebyggende trening.

På BI tar hun en bachelor i markedsføringsledelse. Det tar hun 50 prosent, på nettstudier.

– Folk rekker å bli hjernekirurg før jeg er ferdig, men jeg må ta det i mitt tempo, sier hun og ler.

Amanda Kurtović. Foto: Svein André Svendsen

– Jeg er en som vil gjøre alle ting ordentlig, og min førsteprioritet er fortsatt håndball. Jeg ønsker å være hundre prosent dedikert til det, derfor vet jeg at hvis jeg skulle satset på håndball, studert for fullt og jobbet på Wang ved siden av det igjen, ville det bli litt for mange baller i lufta for meg.

Derfor blir det noen år ekstra på studiene, slik at hun får lagt ned de timene hun ønsker på hver ting.

Hun er nå halvveis i studiene, og har to eksamener før det nye året begynner.

Studiene tar hun gjerne med seg på café.

 – Det liker jeg veldig godt. Jeg er flink hjemme også, men der er det så lett å begynne å rydde eller støvsuge isteden. Da er det lettere å ta med pc-en og bøkene på café. Da kommer jeg med et mål om å lese, og fokuserer mye bedre.