Hans Petter tok sesongens blinkskudd: -Jeg har alltid tenkt i bilder

Du finner dem i nesten alle lag og klubber. Ildsjelene som ser håndballkamp etter håndballkamp gjennom en kameralinse, til stor glede for klubben, spillere, foreldre, besteforeldre, supportere og kanskje også en lokalavis. Hans Petter Wille fra Halden Topphåndball har tatt titusener av håndballbilder i løpet av de siste 15-16 årene, og ett av dem ble kåret til årets blinkskudd i REMA 1000-ligaen, for sesongen 2021/2022.

Om du har vært i Remmenhallen og sett Halden Topphåndball spille har du helt sikkert sett Hans Petter Wille. Som regel finner du han stående nede på gulvet med et fokusert øye nærmest limt fast til et profesjonelt kamera. Det har han gjort i mange år, og resultatene han har skapt har vært til glede for veldig, veldig mange.

Det finnes en klubbfotograf i nesten hver eneste toppklubb, og i forrige sesong oppfordret Norsk Topphåndball klubbene, og fotografene, til å sende inn sine beste bilder. Sesongens blinkskudd skulle kåres. Responsen var overveldende, fotografiene var enormt flotte og juryen hadde en vanskelig jobb. Men en vinner ble kåret. Hans Petter Willes fotografi av en jublende glad Halden Topphåndballmålvakt, Jonas Stenersen, ble kåret til årets blinkskudd i REMA 1000-ligaen, sesongen 2021/2022.

-Jeg har holdt på med foto i 65 år

-Magnus, kan du avtale en prat med Hans Petter Wille. Han tok årets blinkskudd, og vi vil lage en sak om han. Jeg tror han har mye spennende å fortelle, var spørsmålet jeg fikk fra Pia på Norsk Topphåndball-kontoret.

Selvfølgelig ville jeg det.

Jeg har lagt merke til bildene hans i flere år, og jeg har sågar lånt et bilde, eller to, til saker jeg har skrevet på topphandball.no. Men jeg hadde aldri snakket med han før, og jeg kjente han ikke på noen måte. Jeg sendte han en melding og spurte om han hadde tid til en prat i løpet av uka. 20 minutter etter at meldingen var sendt hadde jeg han på telefonen. I halvannen time fikk jeg lov til å høre på, og snakke med, en fascinerende mann med ekte lidenskap for mennesker, reiser, naturen, håndball, fotografi og så veldig mye mer. Hadde ikke Hans Petter hatt en avtale som gjorde at vi måtte avslutte tror jeg samtalen ville vart til en av oss hadde tømt telefonen for batteri.

Jeg begynte samtalen med det opplagte. Fotograferingen. Hvordan begynte den interessen?

-Jeg har holdt på med foto i 65 år nå, forteller Hans Petter.

Jeg pleier ikke å spørre om folks alder sånn omtrent i samme øyeblikk jeg har truffet dem, men nå måtte jeg gjøre et unntak.

-65 år? Da må jeg nesten få spørre om hvor gammel du er?

-Jaja, joda, jeg har blitt 77 år, men det behøver du ikke skrive så veldig mye om, smiler Hans Petter, før han uoppfordret forteller mer om fotointeressen.

-Det begynte som liten guttunge, og jeg har alltid hatt et kamera, og jeg har på en måte, så lenge jeg kan huske, alltid tenkt bilde. Jeg har ingen fotoutdannelse og er ingen profesjonell fotograf, men fotograferingen har vært en kjær hobby som har gitt meg store opplevelser. Ikke bare her hjemme i Norge, men jeg har også fått lov til å reise rundt med kameraet til mange fremmede land.

Ekte Haldengutt

Hans Petter har, med unntak av åtte år med studier og arbeid i Oslo, alltid bodd i Halden. Arbeidsplassen hans har vært høyskolen i Østfold.

-Jeg er utdannet Cand. Polit, med pedagogikk, fra Blindern, og har jobbet med utdanning av lærere og pedagoger på høyskolen her i Halden i mer enn 40 år, men nå er jeg pensjonist, forteller Hans Petter.

Det var da også arbeidet på høyskolen som litt tilfeldig ga han muligheten til å reise ut i den store verden med kameraet sitt.

-En tidligere student av meg jobbet med et prosjekt for Redd Barna. Hun skulle lage informasjonsmateriell til norske barnehager om hvordan barn i andre land hadde det. Hun spurte meg om det var noe jeg kunne tenke meg å være med på å lage, forteller Hans Petter.

Og før jeg rekker å komme med et oppfølgingsspørsmål forklarer han mere

-Tilfeldighetene var at jeg akkurat hadde fått et reisestipend fra Norsk Faglitterære forfatterforening, i tillegg til at jeg fikk innvilget en søknad om et arbeidsstipend. Det ga meg muligheten til å reise ut i verden for å bli kjent med nye land, mennesker og kulturer, og på noen av turene fikk jeg anledning til å ta med meg studenter også.

Hans Petters første tur ble arrangert i 1985, og i løpet av de neste to årene besøkte han Thailand, Sri Lanka, Zimbabwe, Kenya og Guatemala. Og med i bagasjen hjem til Norge hadde han med seg, i tillegg til mektige opplevelser, tusenvis av bilder.

-Det var ikke noen digitale kameraer den gangen, så det var gode gammeldagse lysbilder det gikk i. Jeg sitter faktisk med det nå om dagen, nå har jeg utstyr som kan digitalisere alle disse bildene. Men det er en stor jobb, og jeg vet ikke helt hva jeg skulle bruke alle disse bildene til, smiler fotografen, før han litt oppgitt, men med et stort smil, tillegger.

-Jeg kan kanskje ta bilder, men det jeg ikke kan noe om er hvordan jeg skal bli kvitt alle disse bildene.

Utstillinger er en måte å «bli kvitt» bildene på, og det har Hans Petter da også forsøkte seg på med hell.

-Sammen med fotovenner her i Halden har jeg deltatt på tre utstillinger, to fysiske og en på nett. Det har vært moro og tilbakemeldingene har vært hyggelige de, sier Hans Petter beskjedent.

-Det var egentlig ganske dramatisk

Det er ikke akkurat populære feriedestinasjoner Hans Petter har oppsøkt på sine fotoreiser. Mange av destinasjonene har vært hardt rammet av uroligheter, fattigdom og nød. Det viser bildene hans, men bildene til Hans Petter viser i tillegg, på en ekte og forunderlig måte, optimisme og håp.

Når man oppsøker urolige deler av verden er mulighetene for å oppleve dramatiske hendelser større enn om man tar 14 dager på Granca. Det var, og er, Hans Petter naturligvis klar over, og han nevner et par opplevelser av den skremmende sorten.

-Jeg besøkte en enkelandsby i Guatemala et par ganger, første gang i 1986 og igjen året etter. Borgerkrigen i landet var over i 1985, men det var fremdeles litt urolig. Vi fikk beskjed om å løpe alt vi kunne til nærmeste hus om vi hørte skyting, men hørte vi et helikopter skulle vi stå dønn i ro, helst under et tre.

Men den mest dramatiske opplevelsen opplevde han i Sri Lanka.

-Jeg hadde vært i et møte med en representant for Redd Barna. De holdt til i øverste etasje i en stor sentrumsbygning. Etter å ha vært i møte der hele dagen dro jeg tilbake til hotellet mitt ved 16:30 tiden, og like etter at jeg kom inn på rommet hørte jeg et veldig smell. Jeg tenkte vel ikke så veldig mye på hva det kunne være og bestemte meg for å gå en tur til et annet hotell i nærheten fordi jeg omtrent var alene på det hotellet jeg bodde på. Da jeg gikk langs veien til det andre hotellet passerte jeg med jevne mellomrom vaktposter med bevæpnede soldater som tok ladegrep hver gang jeg passerte dem.

-Ladegrep, ble du ikke redd?

-Direkte redd var jeg ikke, men det var ikke noen hyggelig situasjon. Jeg bestemte meg bare for å gå bestemt, og så vanlig som mulig, for å unngå å havne i problemer. Det gikk fint det altså, men det som ikke var så fint var at det smellet jeg hørte da jeg kom tilbake til hotellet var en stor terroraksjon. En stor bombe hadde gått av utenfor det samme bygget som Redd Barna holdt til i, og cirka 100 mennesker omkom. Det skjedde bare en liten halvtime etter at jeg, og de andre på Redd Barna-kontoret hadde forlatt bygningen, forteller Hans Petter, stille, før han avslutter med det som på ingen måte kan sies å være en overdrivelse.

-Det var egentlig ganske dramatisk. Det var bare pinneved igjen av kontorene til Redd Barna.

-Det begynte igjen da Jonas ble trener

Det kan være krig og dramatikk på håndballbanen også, men i litt triveligere former. Og det er håndballbildene som var utgangspunktet for praten min med Hans Petter, men når to karer som begge er glad i prate sklir det ofte litt ut. Hvordan begynte Hans Petter å interessere seg for å ta bilder av håndball? Mange håndballinteresserte vill nikke gjenkjennende til navnet Wille. Ja, det er familie. Hans Petter er faren til Jonas Wille, som er trener for det norske herrelandslaget i håndball. Og det var nettopp trenerjobbene til Jonas som fikk pappa, Hans Petter, til å begynne å ta håndballbilder.

-Jeg hadde noen år hvor jeg tok lite bilder, det var vel akkurat i den overgangen mellom analog og digital fotografering. De digitale kameraene var dyre og ikke så bra, men etter hvert ble kvaliteten bedre og prisene mere levelige. Det traff godt med da Jonas begynte som trener, og det ble til at jeg var med og tok masse bilder fra treninger og kamper.

Og når Hans Petter sier masse bilder, så mener han virkelig masse bilder.

-Jeg pleier å ta mellom 600 og 1000 bilder pr. kamp, smiler han.

Jonas trente Halden fra 2009 til 2017, men selv om han ikke lenger er i klubben er engasjementet til Hans Petter det samme.

-Jeg er ikke med på bortekamper lenger, det var jeg ofte før. Men på hjemmekampene er jeg stort sett hver eneste gang. Og jeg liker fortsatt å ta bilder av de klubbene Jonas trener. Nå når han trener landslaget blir det ikke så mye, men da han var utenlands, enten det var i Midtjylland og Mors Thy, i Danmark, eller Kristianstad og Skövde, i Sverige, forsøkte jeg å besøke han så ofte jeg kunne, og jeg fikk tatt masse bilder fra kamper og treninger med de lagene også. Det er litt morsomt å se i de gamle bildene mine, jeg har masse bilder av unge spillere som senere har blitt virkelige toppspillere. Stine Bredal Oftedal for eksempel, hun har jeg bilde av, som 16-åring, fra da Jonas trente henne i Stabæk, forteller Hans Petter, med litt stolt stemme.

-Jeg ser etter et blikk eller et uttrykk

Når man tar mellom 600-1000 bilder fra en kamp er det en viss mulighet for at mange bilder blir ganske like. Men hva er det Hans Petter ser etter når han stiller seg opp på parketten i Remmenhallen?

-Til å begynne med var det gøy å fange spilleren i skuddøyeblikket. Men veldig mange spillere har bevegelser som er veldig like fra gang til gang, og det kan bli litt kjedelig. Jeg ser etter det som er litt annerledes, og jeg vil gjerne ha et blikk eller et uttrykk. Tristhet eller glede i øynene, eller ansiktsuttrykket til en spiller, er noe jeg gjerne vil ha på kamerabrikka, forklarer Hans Petter

-Keepere er ofte greie å ha med å gjøre sånn, og kanskje Jonas Stenersen spesielt. Han gir alt av seg selv. Det er bare å stille seg opp og vente på en redning så får du blikket, uttrykket og gleden, og da kan du få et sånt bilde som det av Jonas som vant årets blinkskudd. Vi fotografer setter ekstra pris på de spillerne som byr på litt på seg selv. Mads Fredriksen for eksempel, han gjorde alltid litt ekstra ut av det, og det dro med seg de andre spillerne. En drøm for oss som skal til bilder, ler Hans Petter.

Kameraet er alltid med Hans Petter, og det er det veldig mange som er glade for. Men selv om apparatet alltid er ladet og klart hender det at det får ligge i ro i fotobagen.

-I går var jeg på Persbråten og så det yngste barnebarnet spille basketballkamp. Jeg hadde med meg kameraet, men jeg er alltid litt forsiktig med å ta bilder av barn, så det ble ikke noen bilder fra kampen i går. Men det var veldig hyggelig å sitte på tribunene og se på kampen og å få snakke med datteren min, Mona, og eldstejenta hennes også, avslutter Hans Petter.

Det er jeg helt sikker på at Mona og barnebarnet syntes var hyggelig også.

Takk for praten, Hans Petter. Gratulerer med årets blinkskudd.