håndballNØRD – Vi er bra på håndball i Norge
Velkommen til håndballNØRD! En artikkelserie på Norsk Topphåndball sine sider. Her vil ulike «håndballnerder» skrive om det som opptar dem innen håndball. håndballNØRD er laget for deg som er ekstra glad i håndball, og som liker å lese mer enn kamprapporter og forhåndsreportasjer. Kanskje er du også en håndballnerd, og kunne tenke deg å bidra? Se nederst i denne artikkelen for å finne ut hvordan
Dagens håndballNØRD er skrevet av: Daniel Birkelund (gjesteskribent, trener og håndballnerd)
Desember. Julemusikk. Adventsdekarasjoner. Og et norsk kvinnelandslag i håndball godt i gang med et nytt mesterskap. Forhåpentligvis på vei mot enda en medalje. Det er godt med noen konstanter i livet. Det kjennes trygt ut.
Og skulle det bli sånn som de fleste tror, at Norge er et av lagene som står igjen med medaljer når VM avsluttes i Herning – kanskje også med gullet, så blir det medalje nummer 32 (!) siden gjennombruddet i 1986 (av 42 mulige). Eventuelt gull nummer 16 siden det første kom i 1998 (av 31 mulige). De siste 37 årene har det altså vært rundt 75% sjanse for at Norge tar medalje når det skal spilles håndballmesterskap på damesiden. Og fra 1998 sånn omtrent 50/50 om gullet skal hjem til Ullevaal eller ikke. Helt enestående prestasjoner.
Så kan vi godt diskutere håndballens posisjon internasjonalt. Noen vil argumentere med at et sånt hegemoni aldri hadde vært mulig i en større sport. Og så videre… Det får så være. Faktum er uansett at det definitivt ikke er fordi vi ikke har konkurrenter som forsøker at vi har klart å klore oss fast i den absolutte verdenstoppen i snart 40 år. Siden Norges første gull i 1998 har Frankrike, Russland, Østerrike, Jugoslavia, Ungarn, Sør-Korea, Romania, Tyskland, Spania, Brasil, Serbia, Nederland, Ukraina, Sverige, Danmark, Montenegro og Kroatia alle tatt medaljer i internasjonale mesterskap. Men ingen har over hele perioden klart å være en like konstant del av medaljekampen som det Norge har vært.
Heldigvis for oss som liker medaljer til Norge så er det vanskelig for våre konkurrenter å helt knekke koden og forstå hva det er som skaper grunnlaget for slike resultater over så lang tid. Eller kanskje er det slik at de forstår. Men at det vi har klart å skape i norsk håndball ikke er så lett å kopiere.
Når jeg prater med utenlandske kolleger, leser i media fra andre land, følger diskusjoner på sosiale medier osv. så er det gjerne fokus på ressurser («i Norge har de råd til å ha flere ledere enn spillere i troppen…»), rekruttering («man har så mange flere å ta av i Norge…»), enkeltspillere («klart man tar medaljer med Katrine Lunde, Nora Mørk, Henny Reistad (og hvem det nå måtte være) på laget…»). Eller andre lignende, konkrete, faktorer. Ingenting av dette er feil. Alt jeg nevner her, og mer til, er så klart saker som spiller inn og er med og skape forutsetninger for fortsatt framgang. Men… det er ikke det som er «the secret sauce».
Hemmeligheten, som ikke er noen hemmelighet, med norsk kvinnehåndball kan oppsummeres i ordene kultur og kontinuitet.
En unik kontinuitet på trenersiden
Tre landslagssjefer siden 1984. Sven Tore Jakobsen 1984-1993, Marit Breivik 1994-2009 og Thorir Hergeirsson fra 2009 og frem til i dag. Men også i øvrige roller… Mats Olsson har vært en del av teamet i mer enn 20 år. Da Thorir tok over som landslagssjef hadde han allerede vært en del av Marits trenerteam i en årrekke. Da Mia Hermansson Högdahl ble Thorirs første medtrener (i det norske kvinnelandslaget prater man ikke om «assisterende trenere») kom hun fra rollen som juniorlandslagstrener, og har nå gått over i en rolle der hun følger opp og coacher trenerne i junior- og ungdomslandslagene. Tonje Larsen i dagens trenerteam var også først yngrelandslagstrener (og før det så klart en lang karriere som landslagsspiller). Og sånn kunne man fortsatt…
En lang tradisjon for å skape kontinuitet også på spillersiden
Det fremstår som selvsagt i dag. Men det var virkelig et viktig nybrottsarbeid da Marit på 90-tallet begynte å jobbe med å skape bedre forutsetninger for at spillere på damesiden skulle kunne holde på lengre, at man skulle kunne få barn og komme tilbake som toppspiller osv. Det er ingen tilfeldighet at de norske toppspillerne ofte holder på lenge. Det er et resultat av bevisste strategier som har fått virke over lang tid, og skapt en kultur.
Det prates sjelden om generasjonsvekslinger på damesiden i norsk håndball. I stedet er det en pågående prosess. Der kombinasjonen av det kortsiktige og langsiktige ligger tydelig forankret i arbeidsmetodikken. Vi skal prestere her og nå, men vi vil også gjerne prestere om 4 år – så begge deler må tas hensyn til. Når man prater med Thorir eller noen av de andre i teamet så kan de like gjerne være opptatt av et eller annet tiltak som de holder på med som har perspektiv fram mot OL i 2028, som det er av noe som handler om det kommende mesterskapet.
Når en norsk landslagsspiller får sitt internasjonale gjennombrudd har de stort sett alltid allerede et par mesterskap i beltet. Den «neste» finnes allerede i systemet og er klar når sjansen kommer. Stine Bredal Oftedal var med i troppen både i EM 2010 og VM 2011 uten all verdens med spilletid. I 2015 var hun en del av kapteinsteamet og ble kåret til turneringens beste playmaker da Norge tok sitt tredje VM-gull. For å ta et konkret eksempel. Det finns mange…
Jeg anser Marit Breivik for å være en av de aller, aller største gjennom tidene, ikke bare i norsk håndball, men i norsk idrett. Ikke fordi hun var en drivende dyktig håndballtrener (hun var det også) eller på grunn av de resultater hun oppnådde (som var fantastiske). Men fordi hun med sin filosofi og sitt syn på ledelse i den grad har preget, og fortsatt preger, ikke bare det norske kvinnelandslaget (i særdeleshet), men også hele norsk håndball. En kultur kan aldri stå stille, den må alltid utvikle seg, alltid være i endring, alltid være på vei et sted. Så det er klart at mange ting er annerledes i dag enn det var for 15-20 år siden.
Men de grunnleggende ideer som Marit introduserte, de lever i beste velgående den dag i dag. Og er om noe foredlet videre og tatt til neste nivå. På landslaget. Og i mange andre deler av den norske håndballfamilien. Det handler om et positivt syn på mennesker. En tro på ressursene og potensialet som finns i den enkelte. En forventning rundt eierskap, involvering og ansvar, at alle bidrar med det de kan inn i fellesskapet. Et kompromissløst fokus på utvikling og læring, snarere enn på resultat.
Et kjennetegn ved kulturen i serievinnende miljøer er evnen, og viljen, til stadig og fornye seg. Det vi gjør i dag kommer ikke til å være godt nok i morgen.
Etter hvert mesterskap gjør det norske landslaget alltid grundige evalueringer. Hva var bra, som vi kan forsterke? Hva var mindre bra, som vi behøver å ta tak i? Når det har gått bra (som det jo ofte har gjort) er det gjerne litt ekstra fokus på å ikke bli for fornøyde, for selvtilfredse, men i stedet jakte ny utvikling. Når det ikke har gått så bra (noe som skjer nå og da) er det ingen panikk, ingen krisemøter, det er ingen som får sparken. I stedet er det stø kurs. Hva lærer vi oss av dette? Og hvilke små forberedninger kan vi ta tak i for å gjøre det bedre neste gang?
Gjennom årene har Norge hatt samarbeid og erfaringsutvekslinger med blant annet Frankrike, Russland og Sør-Korea. I perioder hvor disse har vært blant våre tøffeste konkurrenter. Er det så smart da? Holde på å trene sammen med, dele kunnskap og kompetanse osv. om medaljer med i desember? I landslagsmiljøet er i hvert fall svaret et klart og tydelig «ja». Der finns en grunnleggende nysgjerrighet og jakt på ny innsikt, og en overbevisning om at «vi kommer til å lære mer av det enn det de gjør». Historien har enn så lenge gitt dem rett.
Jeg vet ikke hvordan det går til slutt i dette VM’et. Det finnes ingen garantier for medaljer, og langt mindre for gull. Til det er det for tett i toppen. Marginene er små. Stople inn / stolpe ut. En dommeravgjørelse hit, en dommeravgjørelse dit. Men jeg er HELT sikker på at Norge fortsatt kommer til å være laget å slå i verdenstoppen i internasjonal damehåndball også de neste 10 årene. Det sørger en bunnsolid og gjennomarbeidet kultur, som tåler både medgang og motgang, for
håndballNØRD er artikkelserien der du kan dele dine tanker. Har du en god historie, eller er det noe du mener det bør rettes mer søkelys mot? Du kan både sende inn ønsker om hva det skal skrives om – og du kan sende inn artikler du selv har skrevet. Det gjøres via den blå knappen under.
Relaterte artikler
