Håndballkeeperen som har gått sine egne veier

Det står respekt av unge mennesker som tar utradisjonelle valg og går sine egne veier. Den 20 år gamle Larvikmålvakten, Ingrid Lauritzen, har gjort det, og det har på mange måter gitt henne erfaringer og muligheter veldig mange andre jevnaldrende ikke har.

Men før vi kommer inn på det litt utradisjonelle skal vi omtrent 20 år tilbake i tid. Ingrid er en ekte Larvik-jente. Det er i Larvik hun bor, og det er der hun har bodd i hele sitt liv.

-Jeg kommer fra en ganske vanlig familie, pappa Jan Thore, mamma Trine og storesøsteren min, Margrethe, forteller Ingrid.

Familien Lauritzen. Ingrid sammen med storesøster Margrethe, pappa Jan Thore og mamma Trine. Foto: Privat

Så gøy!

Da jeg tok kontakt med Ingrid for å avtale tidspunkt for en prat i forbindelse med dette intervjuet fikk jeg en liten overraskelse. De spillerne jeg skal snakke med vet gjerne at de skal være med på dette intervjuet, og de har som regel fått beskjed om at jeg kommer til å ta kontakt. Sånn var det ikke med Ingrid, og etter at jeg hadde sendt henne den første meldingen, kom dette svaret ganske kjapt:

– Hei, Dette var jeg ikke klar over, men så gøy! Jeg er tilgjengelig på telefonen stort sett hele dagen de nærmeste dagene.

Jeg merket umiddelbart at jeg gledet meg til å bli litt bedre kjent med en som synes overraskelser er gøy.

-Jeg var nok en pøbel og en liten drittunge

Disse portrettene begynner gjerne med en liten oppdatering på barndommen til den jeg snakker med, og ofte har det vært sånn at barndommen har vært på et helt annet sted enn der de er i dag. Men Ingrid har, som nevnt, bodd i Larvik hele livet. Hvordan var det å vokse opp i byen som er kjent for Farris, Bøkeskogen, Thor Heyerdahl?

-Det var veldig fint det. Jeg var vel en pøbel og en aktiv liten drittunge, ler Ingrid.

En liten Ingrid, og en liten pøbel ifølge henne selv. Foto: Privat

Det med pøbel og drittunge velger jeg å tro var en overdrivelse, men aktiv tror jeg fort kan stemme.

-Det var mye idrett egentlig, friidrett, dans og håndball. Friidrett drev jeg aldri med sånn veldig aktivt, og jeg har vel egentlig aldri egentlig slutta med det helt heller. Dansen varte ikke så lenge, og jeg fant vel ut ganske tidlig at det var håndball jeg syntes var gøyest, forteller Ingrid.

Og kanskje er hun litt arvelig belastet

-Jeg ble nok sikkert påvirket litt av pappa (Jan Thore Lauritzen), han har vært håndballdommer og -delegat i mange år.

Hånballklubben til Ingrid var først Fram, før hun var et par år i Nesjar. Etter å spilt Bringserien for klubben endte hun opp på rekruttlaget til Larvik, som 17-åring. I dag står Ingrid i mål, men keeper ble hun ikke før hun var cirka 14 år.

-Jeg ble vel plassert i målet litt tilfeldig en gang vi manglet keeper, og jeg fikk vel heller aldri helt tak på det å være utespiller heller, forteller Ingrid, og legger smilende til

-Jeg fikk vel mer skryt etter en kamp som keeper enn det jeg hadde fått tilsammen som utespiller, så da ble det til at jeg ble stående i målet da.

-Jeg var glad i skolen til å begynne med

Det er når vi kommer til skole og utdanning Ingrid har tatt noen litt utradisjonelle valg. Men som for alle andre begynte det med en helt vanlig barne- og ungdomsskole.

-Da jeg var liten likte jeg skolen veldig godt. Men etter hvert som jeg vokste opp var det plutselig veldig mye annet som var mye gøyere, forklarer Ingrid.

Og da ungdomsskolen var over tok hun et litt uvanlig valg.

-Jeg var så drittlei skolen på den tiden, og jeg har alltid vært glad i å være litt praktisk av meg. Så jeg søkte meg inn på elektrolinja. Det er litt uvanlig for jenter, men jeg er veldig fornøyd med at jeg tok det valget til tross for at det nok var en del som lurte på om det var det rette å gjøre.

I et intervju med lokalavisen i Larvik, Østlandsposten, tidligere i år, sa Ingrid dette om valget hun tok og hvorfor hun trives med det.

-Jeg ønsket nye utfordringer og hadde lyst til å velge noe annet enn alle andre jenter, og jeg stortrives. Det jeg liker best er at man lærer noe nytt hver eneste dag. Teknologien utvikler seg, så det kommer stadig noe nytt å sette seg inn i. Det synes jeg er kult, uttalte Ingrid til lokalavisen.

Det stemmer forbausende godt med mitt lille førsteinntrykk av Ingrid. Ting som er nytt kan fort være gøy og kult.

Etter to år på elektrolinja begynte Ingrid i en to og et halvt års læretid ute i en bedrift. En læreperiode som straks er over.

-Ja jeg begynte i lære hos en lokal bedrift her i Larvik, Haru Elektro. Jeg begynte faktisk på fagprøven min i går, og går alt som jeg håper har jeg fagbrev som elektromontør tidlig på nyåret en gang. Det er litt vanskelig å si nøyaktig når jeg er ferdig siden selve fagprøven er et nybyggprosjekt, og da er jeg avhengig av at malere, snekkere etc. kommer når de skal.

Vi har vel de fleste av oss ventet litt på håndverkere innimellom. Men uansett, det drøyer ikke lenge før Ingrid med all sannsynlighet kan kalle seg faglært montør i elektrofaget. Det er en tittel svært få, om noen, andre kvinnelige toppspillere i REMA 1000-ligaen har.

Snart fagbrev – Ingrid er i gang med fagprøven som Elektromontør. Her er hun på jobb for Haru Elektro. Foto: Privat

Det ligger en utradisjonell drøm og lurer også

Planen er at Ingrid fortsetter i Haru Elektro etter at fagbrevet er på plass, og jeg har ikke noe inntrykk av at hun har noe bråhast med ytterligere skolegang. Men mulighetene er der. Det er drømmene også.

-Jeg kan videreutdanne meg til å bli elektroingeniør, og det er noe jeg har tenkt litt på. Men jeg har en liten drøm om noe helt annet også. Jeg har det, forteller Ingrid litt hemmelighetsfullt.

Det vil jeg naturligvis høre mere om. Hva er den drømmen?

-Det ligger en liten drøm der om å bli brannmann.

-Så kult, og det er det vel mulig å få til? Er det noe som kommer til å forbli en drøm, eller er det noe du tror du skal kunne gjennomføre?

-Det er kanskje en drøm, men jeg har samtidig veldig lyst til å si at det er noe jeg skal gjennomføre. Det er et yrke som alltid har fascinert meg, og det er en utdannelse som krever at du allerede har et fagbrev, som for eksempel elektromontør. Dessuten er det et yrke jeg tror det skal kunne gå greit å kombinere med det å drive toppidrett. Det har mange klart før meg, og jeg har lyst til å fortsette med å spille håndball en del år til, sier Ingrid.

Ønsker en mer sentral rolle i laget

Ingrid signerte tidligere i år en ny kontrakt med Larvik, en kontrakt som i første omgang binder henne til klubben denne og neste sesong. Hva som skjer etter den tid er naturligvis umulig å si noe om, men håndballen er helt klart med i fremtidsplanene til Ingrid.

-Jeg håper jeg spiller håndball i mange år til og at utviklingen fortsetter. Jeg er andrekeeper i klubben i dag, og håper naturligvis på en mer sentral rolle i laget etter hvert.

Om klubben for alltid vil være Larvik er ikke noe Ingrid har tenkt veldig mye over.

-Jeg håper å spille, men hvor jeg spiller vet jeg ikke. Det er ikke noe jeg har klart for meg. På en måte hadde det vært utrolig moro å kunne være heltidsspiller, men på en annen måte er jeg så takknemlig for det livet jeg lever i dag, med både jobb og håndball. Men det kunne kanskje vært fint å få muligheten til å jobbe litt mindre i perioder, sier Ingrid.

Og akkurat det forstår jeg at hun kan drømme litt om. Det er ikke alle som hadde orka å jobbe 100 % fra 17-18 årsalderen, kombinert med å leve et toppidrettsliv. Det har Ingrid gjort, og det krever sin dame.

-Det krever litt planlegging, og det må legges inn tid til restitusjon. Har jeg overskudd og lyst starter dagen ofte klokken 05:00 så jeg rekker en styrke eller kondisjonsøkt før jeg drar på jobben. Så er det litt mat før det er trening med laget på ettermiddagen.

-Det blir ikke mye fritid?

-Nei det blir ikke så veldig mye av det, men jeg har mange av vennene mine i håndballen, og vi får oppleve mye sammen. Det gjør det ganske mye lettere.

-Men blir det tid til noen kjæreste i denne hverdagen?

-Nei, jeg er singel, smiler Ingrid.

Ingrid-jubel i Larvikmålet. Foto: Svein André Svendsen / Larvik HK

Nyinnflytta i helt egen leilighet

Ingrid har jobba som lærling i to og et halvt år og har tjent sine egne penger. Lærlingelønna stiger gradvis etter som fagbrevet nærmer seg, og når fagbrevet er på plass har Ingrid en lønn langt over snittet for en norsk 20-åring. Det har gitt noen muligheter mange vil misunne henne.

-Jeg har akkurat kjøpt meg egen leilighet her i Larvik, rett i nærheten av hallen vi trener og spiller i. Jeg overtok den for tre uker siden og flytta inn for cirka 14 dager siden, forteller Ingrid, sikkert litt stolt (det hadde ihvertfall jeg vært).

-Det er det ikke alle 20 åringer som klarer. Det må vel føles veldig bra?

-Ja det er det klart deg gjør. Mange andre har kanskje måttet ta studielån og ekstrajobber for å få det til å gå opp, men jeg har vært heldig og hatt inntekt underveis i utdannelsen min.

Ingrid har ikke vært heldig, for det handler ikke om hell. Det handler om å tørre og tenke litt utenfor boksen. Tørre å ikke følge strømmen og stereotyper, men å gjøre det som føles riktig for en selv og ikke alle andre. Alle kan ikke gjøre det Ingrid har gjort, men flere kunne helt sikkert gjort noe annet enn det de gjør i dag.

På mange måter bør Ingrid være et stort forbilde for unge håndballjenter og -gutter.

Lykke til med fagprøven, og takk for praten, Ingrid.

JEG ER … serien i samarbeid med