Han «la opp» i 2008, nå kjører han mil etter mil for å trene Kristiansand Topphåndball i 1.divisjon

Googler vi Kristiansand Topphåndball så finner vi en side/artikkel der overskriftene er «Opprykk neste sesong» og «1.divisjon på denne gjengen sesongen 19/20». Videre står det at «målet er medalje i eliteserien om fire år».

I sin første sesong i 1.divisjon (2019/20) endte Kristiansand på syvende plass etter at sesongen ble korona-stengt like før den var ferdigspilt. Åtte kamper ut i årets sesong ligger Kristiansands-laget på delt førsteplass med Nøtterøy.

Vi har tatt en prat med Kristiansands trener Gunnar Pettersen om sesongen så langt og litt om tilværelsen som håndballtrener.

Kristiansand? Hvordan havnet du der? Mener å ha lest ett sted at du for n-te gang egentlig skulle legge opp?

Stemmen i telefonen ler, «Du vet vel at jeg egentlig la opp i 2008?» Så forteller han at da han fikk forespørsel fra Kristiansand Topphåndball sa han nei. Første gang. Men de ga seg ikke.

«Jeg hadde tro på prosjektet de var begynt på i Kristiansand. Jeg så at de hadde flere spennende spillere og at her var det muligheten for å få til noe. Og da jeg fikk tilbud om tre dager i uken i Kristiansand (jeg er for gammel til å flytte rundt) med en blanding av tur-retur og overnatting sa jeg til slutt ja. Så etter 03.august har det blitt nærmere 12.000 km i bil»

Kristiansand har som målsetning å rykke opp til REMA 1000-ligaen, i skrivende stund ligger dere på delt førsteplass. Hvordan ser du på sesongen så langt?

«Opprykk er fremdeles målet, men ikke nødvendigvis med direkte opprykk som jo betyr at vi må vinne 1.divisjon. Dette (tror jeg) er med på å ta noe av presset på spillerne. Forrige sesong var klubbens fokus å vinne. I år har vi fokus på å slå de antatt svakere lagene både hjemme og borte, og så skal vi slå de antatt sterkeste lagene på hjemmebane.  Og vi ser at vi blir bedre og bedre utover i sesongen, du kan si at vi så langt ligger på skjema til opprykk».

Du overtok laget 1.juni 2020, med uttalelsen «Jeg går ikke hit for å bli nummer fem eller seks. Vi satser på å gå opp». Sesongen i fjor var Kristiansands første i 1.divisjon og da sesongen ble korona-avsluttet lå laget midt på tabellen. Pr nå ligger dere an til kamp om opprykk, er klubben som sådan klar for REMA 1000-ligaen og opprykk?

Uten å nøle kommer svaret; «Ja. En av de tingen som har imponert meg etter at jeg kom til Kristiansand er organisasjonen rundt laget. Førsteinntrykket var veldig bra, og det har bare blitt bedre. Som alle andre er også vi avhengig av penger i kassen og god økonomi. Vi har en veldig god markedsavdeling med Peder Langfeldt i spissen. Klubben har god økonomi, men en må hele tiden smøre maskineriet og der er markedsavdelingen vår veldig «på» hele tiden. Med daglig oppfølging og sponsorsamlinger (når koronaen tillater det). Det er helt klart mye arbeid, men t.o.m i disse korona-tider greier de å få inn mer midler til klubben.».

Her rekker vi å skyte inn ett tilleggsspørsmål; hva med konkurransen med Vipers, og Start for den del, om sponsormarkedet i Kristiansand?

«Kristiansand er egentlig en gammel «herrehåndball by», så det å støtte Kristiansand Topphåndball ligger (kanskje) latent i byen, men uten at det går ut over damehåndballsatsingen. Jeg ser stadig vekk at byen «bryr seg» om klubben, det hender ofte at jeg blir stoppet på gaten og folk ønsker oss lykke til på kamp etc. Det har jeg ikke opplevd andre steder.»

Vi mener å ha lest at KTH (Kristiansand Topphåndball) er et allianseidrettslag som springer ut fra KIF (Kristiansand Håndball), men som også har fått med seg Randesund og AK28 på laget. Så, hvor kommer spillerne fra? Er det for det meste lokale spillere eller kommer det spillere «drivende på en fjøl»?

«Det er litt blanding. Stammen i laget kommer fra Kristiansand. Vi har etablerte spillere som Eirik Köpp, Sebastian Schultz Hansen (lagets toppscorer i fjor), Mathias Christiansen og Preben Egeli som alle er for lokale gutter å regne. Fremover må vi nok regne med å fylle på med spillere først fra samarbeidsklubbene og så utenifra. Vi må jobbe godt på yngre-siden for å få opp egne spillere, det gjør vi med å ha gode (de beste?) trenere allerede fra ung alder».

Det er ikke til å komme fra at navnet Gunnar Pettersen klinger godt i håndball-Norge. Er treneren et trekkplaster i seg selv? Kommer det spillere til klubben fordi treneren er «den du er»?

Lett humring – «Det må spørre andre om, men jeg tror ikke det»

Dere deler hjemmebane med det største laget på kvinnesiden i Norsk håndball, nemlig Vipers Kristiansand. Er dette en fordel eller?

«Det er helt klart en fordel. Jeg er nok den herretreneren som ser mest damehåndball. For meg er en «kamp en kamp», og jeg mener helt klart at herrehåndball har noe å hente av å se på damehåndball.

Jeg har selv trent både Ole Gustav Gjekstad og mange av jentene i Vipers. Vi snakker mye sammen, Ole Gustav og jeg».

Du har trent både dame- og herrelag. Må du «tenke forskjellig» når du trener herrer kontra damer?

«Rent håndballfaglig og spillemessig ser jeg ingen grunn til å gjøre forskjell på om det er damer eller herrer som er på trening. Både finter, skudd og teknisk trening er helt likt. Forskjellen er at guttene er mer kyniske i selve spillet. De kvier seg ikke for å gå på det svakeste leddet i forsvar gjentatte ganger. Det sitter lengre inne å få jentene til å utfordre samme spiller gang på gang.

Som trener må du også være pedagogisk, du må du vere nøye med ros, og du må favne alle. Jeg har også lært at jeg må vere entydig. Der jeg som trener kommer med skryt til en guttespiller om at «i dag spilte du godt i forsvar» så vil han ta det til seg og si takk. Om jeg sier det samme til en jente, så vil hun i mange tilfeller tenke «hva med angrep, var jeg ikke god der?». For eksempel så opplevde jeg som ung trener at en spiller stilte spørsmålet «hvorfor har ikke jeg fått like mange tilbakemeldinger som andre». Hun hadde talt tilbakemeldingen de andre fikk kontra de hun selv fikk.

Det er vel der den største forskjellen på å vere dametrener kontra det å vere herretrener ligger».

Din første tellende kamp for Kristiansand var NM-kampen mot REMA 1000-liga laget Sandefjord. Laget du selv ledet til opprykk til REMA 1000-ligaen i vår. Og laget som har din sønn Anders på trenerbenken. Helt ærlig, ble dette «som en hvilken som helst annen kamp» eller var det (i alle fall før start) en litt spesiell kamp?

Det ble en spesiell kamp på alle måter, ingen tvil om det. Motstanderlaget hadde både min sønn Anders og Einar Veierød, som jeg hadde jobbet tett med i flere sesonger, på benken. I tillegg ble det spesielt med tanke på at dette var kampen der vi skulle møte gutter som jeg hadde trent lenge. Noen i flere år.

I tillegg hadde jeg «i alle år» hatt en rolle i Sandefjord, jeg trente f.eks 98-laget helt til de var 19-20 år gamle. Også i perioden som landslagstrener beholdt jeg treneroppgavene for yngre lag i Sandefjord.

Men dette var faktisk ikke første gang jeg møtte et lag der Anders satt på benken hos motstanderen. I 2018/19 sesongen møttes vi da han var lagleder for OSI og jeg for Sandefjord. Den gang tapte «jeg» med knappest mulig margin for Anders og OSI (20-19). Det var et surt tap, et tap som mest sansynlig kostet oss (Sandefjord) opprykket til eliteserien. Men det har (heldigvis) aldri blitt brukt mot meg.

Og nå ble det balanse i familie-regnskapet etter av Kristiansand stakk av med seieren i en kamp det måtte ekstraomganger til før de fikk kåret en vinner.

Spillestilen til Kristiansand? Ser vi på tabellen og antall mål, både «forover og bakover», så er dere best i klassen når det gjelder antall innslupne mål (dere har færrest mål bakover). Og kun ett lag har scoret mer enn dere. Samtidig er dere blant de snilleste guttene i klassen når vi ser på bestrafnings- statistikken. OK, dere har en spiller inne på Topp tre listen, men som lag er dere et stykke ned på. Er dette «bare» tilfeldig eller ligger det i blodet å spille «fint», score masse mål og holde tett bakover?

«Jeg oppfordrer spillerne mine til å spille så rent som mulig. Jeg vil ikke ha etterslenger og jeg vil ikke ha takling på arm. Skal du takle så gjør du det i brystet. Det ligger nok litt der. Og så har vi i tillegg stort fokus på forsvar. Vi er ikke helt i mål ennå med målsetningen på 25 mål bakover pr kamp. Men vi er på vei. Spillerne har selv satt målet på 25 innslupne pr kamp. Dette bruker jeg i kamp-planleggingen slik at guttene hele tiden vet hvor vi ligger i forhold til skjema.

I angrep er jeg kynisk som trener, gå på de(t) svakeste punktet i forsvaret. Skap rom rundt forsvarsspilleren og avslutt med skudd og/eller finte. Vi har så langt vært best i etablert angrep, men har fremdeles en del å gå på i kontringsspillet vårt».

Vi bare lurer, er du heltidstrener eller har du en sivil jobb i tillegg? Forresten, hvilken utdannelse har du, sånn egentlig? Og har du jobbet med «andre ting» enn håndball?

Latter…. «Jeg traff for noen år siden en gammel skolekamerat og fikk spørsmål om «Når skal du bli voksen og få deg en ordentlig jobb?». Jeg har vært heldig og har kunne levd av håndballen hele livet. Jeg utdannet meg til lærer (adjunkt) for å ha noe å falle tilbake på om det ikke gikk med håndballen. det jeg har fått mest bruk for her er den pedagogiske biten av lærerutdanningen.

I tillegg til trenerjobben så kommenterer jeg Champions League på Viasat – og planen er å skulle kommentere EM for kvinner nå i desember.

Jeg har også drevet litt som foredragsholder om erfaringene fra håndball-livet. I bunn og grunn har alle jobbene mine på en eller annen måte vært knyttet til håndballen».

Du var aktiv spiller i en årrekke, trener i enda flere – både på klubb og landslag. Hvordan motiverer du deg til å gå løs på sesong etter sesong?

Her trengte han tenkepause, lang tenkepause.

«Til tross for at diverse time-outer i reprise på TV sier en ting, så er jeg egentlig en rolig kar. Jeg har ingen fritidsaktiviteter der jeg får utløp for spenning, som for eksempel fallskjermhopping og andre ekstrem-sporter. To år uten trener oppgaver på 80-tallet fikk meg til å se at jeg «trengte» kampene som min form for «ekstremsport». Spenningen foran, og under, en kamp er noe av det som motiverer meg år etter år. Alle kamper starter på 0-0, og videre så vet du ikke hvordan det vil gå.

Samtidig er det veldig inspirerende å se at det du lærer bort fungerer. At ideene dine er gjennomførbare, du ser at du greier  å få til noe gjennom andre».   

Hva er kjekkest, å spille selv eller å vere trener?

Jeg brukte vel 5-6 år på å gi meg som spiller. I den perioden var jeg spillende trener og da kunne jeg som spiller «sette ut i livet» det jeg forfektet som trener. Men samtidig, jeg har aldri hatt negative tanker etter endt spillerkarriere. Jeg trivdes som spiller, men savnet det ikke da jeg gav meg. Det har kanskje litt å si at jeg gikk direkte over til trenergjerningen. Som trener må du se helheten i laget, det gjør du ofte ikke som spiller. Den tilbakemeldingen har jeg i ettertid fått fra tidligere spillere som nå er blitt trener «nå skjønner jeg hva du mente»

Jeg har prøvd meg som spiller for Norrøna (gammel Bergens klubb) i veteran NM. Det endte med gull og at jeg «ikke greide gå» på en uke etterpå. Kjekt ja, men den tiden er definitivt forbi.

Til slutt (vi bare må spørre …) – om du ser inn i krystallkulen; blir det REMA 1000-liga spill på Kristiansand til neste år? Og hvor er du oppi det?

For å ta det siste først. Jeg sitter på en ett-års kontrakt der (hoved)jobben er å få klubben opp i REMA 1000-ligaen.

Greier vi opprykk? Pr i dag ser det lovende ut, men realistisk sett så blir det tøft. Det er mange sterke lag vi må slå først. Vi skal gjøre alt vi kan for å få det til og så vil tiden vise om det ender med opprykk. Men jeg tror vi greier det.