Etterlengtet comeback for Oppsals Eira Aune

Eira Aune har vært ute med skade siden mars, da hun røk akillessenen. I helgen gjorde hun comeback og fikk sine første minutter på banen for sesongen. Vi tok en prat med henne uken før comebacket for å høre hvordan perioden har vært og hvordan det går nå.

Eira jobber fulltid som politi ved siden av håndball, og trives med det.

–Jeg har det veldig fint om dagen. Trives i hverdagen hvor jeg kombinere jobb og håndball. Dagene er lange, men har lært at man får til alt man vil. Det kreves bare en del planlegging og motivasjon, forteller hun om hverdagen i Oslo.

–Hvor langt har du kommet i opptrenings perioden? Og hvordan har den vært?

–Jeg er helt på oppløpssiden av opptreningsperioden. Det har vært en lang vei. Den lengste perioden jeg har vært uten håndball siden jeg startet som barn. Men den har på mange måter vært fin! Jeg har vært uten smerter hele skadeperioden og har til nå ikke hatt noen komplikasjoner. Jeg har fått tid til å ta vare på kroppen min og trene godt fysisk. Så jeg kommer kanskje ut av dette som en sterkere utgave av meg selv. Selv om det høres litt klisje ut, beskriver Eira

–Det er vel din første langtidsskade, hva tenkte du når det skjedde? Forsto du alvoret med en gang?

–Jeg merket ganske fort at det var noe galt. Jeg har i ettertid sammenlignet følelsen med Harry Potter sin «gummiarm», fra når han falt under rumpeldunk. Det var noe som manglet der. Legen på legevakten sa også at det var skolebokeksempel på avrevet akillessene. Jeg ble operert rett etter påske og ble sittende i godstolen hjemme hos mor og far de første ukene med gips. Der var jeg aldri alene. Min samboer og mine foreldre la opp en vaktplan for hvem som skulle være med meg til en hver tid. Jeg ble behandlet som jeg var et lite spedbarn igjen, hvor jeg ble matet og vasket. Så en stor takk til mine fantastiske foreldre og samboer som la ting til rette for at jeg skulle kunne leges raskest mulig, forteller Eira.

–Hvordan ser du på resten av sesongen, både for egen del og lagets prestasjoner?

–Jeg gleder meg til å kunne bidra inn i laget, både på trening og i kamp. Å være langtidsskadet er aldri noe gøy. Du havner fort litt utenfor, hvor man havner i sin egen lille boble. Veldig fornøyd med hva jentene har prester så langt i sesongen. Vi har kunnet bygge videre på mye av det samme fundamentet fra i fjor, som jeg tror vi ser resultatet av. Jeg prøver å ikke ha for høye forhåpninger til meg selv, hvor jeg må akseptere å ikke være på samme nivå som før skaden, sier hun.

Før Eira dro til Danmark, spilte hun totalt fire sesonger i den blå Oppsaldrakten. Hun har vært med på flere juniortriumfer, og forlot klubben som Oppsals toppscorer i den korona avbrutte sesongen i 2020. Hun kom tilbake før forrige sesong, og hvor hun leverte en god sesong og var en viktig brikke for 6.plassen på tabellen.

–Nå har du spilt en sesong i dette laget, hvordan har det vært å komme å komme hjem igjen?

–Oppsal er jo litt hjem for meg. Selv om det er et annet lag enn det jeg reiste fra i 2020, er det mange kjente fjes! Med Grethe og Oddbjørn som alltid har vært viktige trygghetspersoner for meg, som kulturbærere og som to mennesker som fører til høy trivsel blant oss jentene. Sverre har også kommet inn i denne oppsalfamilien, som en person som gir mye av seg selv. Trives godt med jentene, med Vigdis, Bronkebakken og Henrik. Trives mindre med at jeg er eldstemann i laget, men det er en annen sak, smiler Eira avslutningsvis.