Elise Skinnehaugen trives som proff i Sør-Frankrike

Elise Skinnehaugen trives godt i sin nye tilværelse som utenlandsproff midt imellom St. Tropez og Marseille, en times reise fra Nice.  I Sør-Frankrike er det sydentemperatur nesten hele året og i forrige uke var det 20 varmegrader i byen Toulon hvor Elise nå har slått seg ned. 

– Jeg trives bra, sier Elise Skinnehaugen (27).  – Det er jo annerledes enn å være i Norge hvor alle snakker norsk eller engelsk.  Her er det mange som kun snakker fransk og det er ikke så enkelt å kommunisere. Det går mye i google translate, humrer Elise.  – I håndballen går alt på fransk, men jeg har heldigvis en lagvenninne som hjelper meg med å oversette til engelsk.

Elise har ikke hatt fransk på skolen og tar derfor franskundervisning en gang i uka med fransklærer en til en.  Hun er den eneste i laget som ikke kan fransk.  Målet for Elise er å forstå fransk brukbart godt når hun er ferdig med oppholdet i Toulon.

– Jeg tenkte før jeg dro at så dårlig i engelsk går det ikke an å være, men det er mange som ikke snakker engelsk.  Det er litt utfordrende til tider.  Det blir fort vanskelig å holde en samtale i gang med de på laget når de ikke kan noe engelsk.  Og jeg kan minimalt med fransk. 

Ønsket du spesielt å reise til Frankrike?

– Både ja og nei, egentlig.  Jeg hadde lyst til å prøve en annen kultur enn i Norge.  Da Frankrike kom på banen tenkte jeg det kunne være gøy å prøve det.  Og så er kjæresten min på sin femte sesong i Frankrike, langt unna meg riktig nok.  Og han har trivdes godt. 


Hvordan er livet som proff?

– Jeg var bare håndballspiller i Molde også, men det er annerledes å være i utlandet.  Man er mer alene, bemerker hun.  – Jeg merker at når en flytter ut hvor fint vi har det i Norge.  Jeg er hjemmekjær og er hjemme nå en tur i forbindelse med landslagspausen.  Når jeg sitter i leiligheten i Toulon merker jeg at jeg er langt unna familien, men det er en erfaring det og.

– Men jeg har det fint altså, og har så hyggelige medspillere som jeg finner på mye i sammen med på fritida.   Og det er gøy å møte andre lag, så klart. 

I Norge spilte Elise for Storhamar og Molde.  I Møre og Romsdalsklubben hadde hun en sentral rolle og scoret 66 ganger i fjor og hadde 113 scoringer sesongen 2021/22.

I Toulon er hun eldste spilleren med sine 27 år.  De øvrige på laget er tidlig i 20-årene hvor mange av de kun har erfaring fra nivå 2 i Frankrike tidligere. 

– Jeg føler vi tar steg etter hver kamp.  Alle steg går riktignok ikke rett oppover, kommenterer Elise.  – Det er også uvant å spille på et lag hvor så få spillere har erfaring fra eliteserien.  Vi var mange nye foran denne sesongen, i tillegg til meg har det kommet inn 8 nye spillere.  I tillegg er også treneren ny.


– Vi har ikke gjort det så veldig bra.  Men det er ikke uventet, egentlig.  Vi ligger langt ned på tabellen og må ta poeng fra de andre lagene nederst på tabellen for å holde oss.  Den situasjonen er en del annerledes enn hva jeg opplevde i Molde. 

Desember blir en viktig måned for Elise og medspillerne i Toulon.  De satser på å bruke VM-pausen godt så laget kan bli enda mer samspilte og bli bedre kjent med hverandres bevegelser.

– Jeg har delt spilletid med en annen venstrehendt spiller, men hun har røket korsbåndet nå.  Jeg har fått spille en del og er sånn passe fornøyd med min egen innsats, sier hun selvkritisk.  – Jeg føler at det har blitt bedre, men når jeg ikke er samspilt med de andre er det ikke alltid like lett.  Det som er tenkt som en kjapp beskjed på banen blir ikke så kjapp allikevel.

– Vi har møtt Metz og Brest og de er noen hakk over de andre i serien.  De er på et godt Viperslag-nivå.  Men absolutt, det er gøy å møte andre motstandere og jeg trives med å spille håndball i den franske ligaen, presiserer hun. 


Det er også flere andre norske spillere i fransk håndball.  Elise har spilt seriekamper mot Mari Finstad Bergum (Nantes) og Tonje Lerstad (Besançon).

– I den siste hjemmekampen møtte vi Besançon hvor det dessverre ble et knepent tap.  Det var veldig hyggelig å treffe igjen Tonje, vi har spilt i sammen i Storhamar, smiler Elise.

Elise har ingen skandinaver på laget og får ikke brukt morsmålet hverken i dagliglivet eller i håndballen.  Hun føler denne nye situasjonen utvikler henne som menneske, hvor hun blir utfordret til ikke å snakke norsk.  Det er spesielt to av lagvenninnene hun er mye i sammen med på fritiden, begge behersker engelsk. 

Fremover?

– Planen er at vi skal holde oss i ligaen og bygge videre på det laget vi har nå i neste sesong.  Jeg har 2-årskontrakt og håper at vi tar steg og at vi begynner å ta flere poeng.  For det er alltid mest moro å vinne.  Hvis jeg har forstått det riktig, er det et lag som rykker ned.  Det skal mye til for at vi ikke skal holde plassen, men vi må vinne de kampene vi kan fremover for å unngå nedrykk.  Vi skal klare å holde oss, sier Elise Skinnehaugen avslutningsvis.