Eline Fagerheim:  – Nå har jeg motivasjon igjen, det er deilig!

Eline Fagerheim er tilbake i topphåndballen etter at hun mistet gnisten midtveis i 2020/21-sesongen.  Etter et år på sidelinja ble hun lokket til Pors og spilte fire måneder i 2. divisjon på slutten av 2021/22-sesongen.  I begynnelsen av 2023 pakket hun ryggsekken og reiste på tur i Afrika, Australia og Asia.  Pausen har gjort henne godt og nå vokter hun målet for Junkeren som etter fire serierunder ligger på tredjeplass i 1. divisjon. 


– Jeg var på reise utenlands i tre måneder i begynnelsen av 2023, forteller Eline Fagerheim (25).  – Venninna mi og jeg hadde lyst til å reise litt forskjellige steder i verden for å oppleve ulike kulturer og få litt sol og varme.  Vi dro først til Sør-Afrika og var der i noen uker før vi dro videre til Malaysia.  Deretter til Filipinene, så til Australia og Nepal til slutt. 

– I Sør-Afrika var det safari, vingårder, shopping og flotte steder med høy standard.  I Kuala Lumpur var det også høy standard.  I Australia er mye likt som Norge og det var sol og sommer da vi var der.  Vi avsluttet i Nepal og der opplevde vi tidenes kultursjokk for å si det mildt.  Vi setter pris på det livet vi har i Norge når vi ser hvordan de lever, det føltes som det var 100 år tilbake i tid.  Da fikk vi et perspektiv på hvordan livet kunne vært om vi ikke hadde vært født i privilegerte Norge, sier hun ettertenksomt. 

Da Eline var tilbake i Norge i midten av mars 2023, fikk hun en snap fra en ungdomsvenninne som på spøk spurte om hun kunne tenke seg å flytte til Bodø og spille litt igjen.  Venninnen Trine Lindberget spilte Eline sammen med på regionslag da de var yngre.  Hun jobber på NTG og har tett dialog med Junkerentrener Lovis Tönnies.

– Da jeg fikk den snappen, tenkte jeg:  «Ja, hvorfor ikke!»  humrer hun.  – Jeg hadde på en måte ingen direkte plan på hva jeg skulle gjøre.  Jeg er utdannet sykepleier og er ikke avhengig av å flytte dit jobben er.  Jeg kan flytte dit jeg vil og så får jeg jobb deretter.

– Det kom flere tilbud fra klubber etter hvert når folk skjønte at jeg var åpen for å spille håndball igjen.  Men etter en prat med Junkeren tenkte jeg at det er ingen andre steder jeg kunne tenke meg å spille.  Jeg hadde lyst til å flytte til Nord-Norge og da var det Junkeren jeg kunne relatere meg til og som var passende for meg.  Jeg var litt rastløs og hadde lyst til å prøve noe nytt. 

Siden det er mangel på sykepleiere i hele Norge, har ikke Eline fast stilling for hun kan jobbe egentlig så mye hun ønsker hver uke.  Nå jobber hun som freelance-sykepleier på et sykehjem for lukket demens-pasienter og i akuttpsykiatrien.

– Siden vi har kamper både på onsdager og i helg, passer det best for meg ikke å ha noe fast, forklarer hun.  – Jeg får jobbet mer enn nok og jobber minst en fulltidsstilling.  Men det kan jeg også bestemme litt selv i perioder.

Har du den iveren etter håndball igjen nå?

– Ja, jeg synes det!  sprudler 25-åringen.  – Jeg var spent på hvordan det ville bli med håndballformen.  Jeg hadde full turnus i sommer, så det var vanskelig å kombinere det med håndball.  I sommer trente jeg på egenhånd.

– Jeg kjente de første ukene på håndballbanen at kroppen ikke var vant til skudd og håndballspesifikk trening. Men jeg kom ganske kjapt inn i det, føler jeg.  Var litt redd for at jeg hadde gått glipp av mye etter et år borte, men jeg synes det har gått over all forventning.  

– Jeg er fornøyd med Bodø som by, liker meg der jeg bor, har det bra i begge jobbene og trives på håndballaget.  Alt det gjør at jeg har motivasjon – det er deilig, sier målvakta entusiastisk.

Junkeren vant sin 2. divisjonsavdeling sesongen 2021/22 og spiller sin andre sesong i 1. divisjon.  I fjor ble Junkeren nummer 8 av 14 lag. 

– Vi er et lag som har mye potensial og som er godt trent.  Vi er en blanding av eldre rutinerte spillere som har spilt på relativt høyt nivå i mange år, og en del unge fremadstormende jenter som er på vei opp.  Vi er et kombinasjonslag vil jeg si, det er ikke så mange lag i 1. divisjon som har det. 

– Vi er en spillergruppe som har ambisjoner og har lyst til å gjøre det bedre enn det Junkeren gjorde i fjor.  Det jeg kan bidra med er å få satt litt fart i spillet fremover og være en stødig medspiller for Camilla Solaas i målvaktsteamet.  Som jeg kanskje har savnet litt på andre steder jeg har vært.  Camilla og jeg er et godt team. 

I år har Junkeren startet sesongen med tre seire på de fire første kampene.  Det har blitt ettmålsseier over Utleira, tremålsseier over Ålgård og tomålsseier over Glassverket.  De tapte mot nyopprykkede Kjelsås i andre serierunde.

– Vi fikk en god start og begynte med seier på hjemmebane, der var jeg for øvrig godt fornøyd med min egen innsats, smiler Eline.  – Da vi møtte Kjelsås borte er jeg litt usikker på hva som gikk galt.  Vi har en tendens til å ha mange tekniske feil, trenden i de siste kampene har vært at vi har hatt 20-24 tekniske feil pr. kamp.  I perioder har vi stått bra bakover, men så har det stokket seg litt til fremover.  Litt rotete og de kampene vi har vunnet er med liten margin.  I den siste kampen mot Glassverket har vi kontroll i store deler av oppgjøret til tross for at vi bare vinner med to.  Og har sett en positiv utvikling med tanke på angrepsspillet hvor vi er flinke til å spille lengre angrep og hvor det er flere som tar ansvar over hele linja.

– Som det ser ut i år, blir det mange tette kamper i 1. divisjon.  Det er noen lag i toppen der som vi kommer til å krige ekstra med og som kanskje kan være vanskelige for oss å slå.  Men samtidig tenker jeg at det eneste vi kan gjøre er å ha fokus på oss sjøl i de neste kampene.  Få til litt mer ankomstspill.  Vi må rett og slett være gode på trening, ha fokus på det vi kan bli bedre på og ta en kamp av gangen, sier Eline Fagerheim avslutningsvis.