håndballNØRD – Legendene og forbildene lever videre – på ryggen!

Velkommen til håndballNØRD! håndballNØRD er laget for deg som er ekstra glad i håndball, og som liker å lese mer enn kamprapporter og forhåndsreportasjer. Kanskje er du også en håndballnerd, og kunne tenke deg å bidra? Se nederst i denne artikkelen for å finne ut hvordan

Dagens håndballNØRD er skrevet av: Mads Fredriksen

Legendene og forbildene lever videre – på ryggen!

Som håndballNØRD har man selvfølgelig sett mye håndball. Helt fra da jeg var barn har håndballspillet fascinert meg mer enn noe annet. Tempoet, taktikken, teknikken, fysikken, dramatikken – ja hele sulamitten. Men som barn var det én spesiell ting som opptok meg og alle mine kompiser – uansett idrett; draktnumre. Det ble jeg minnet om i løpet av OL i Paris også, der flere legender ble takket av. Mange av de unge landslagsspillerne fortalte i intervjuer om sin barndom, der de løp rundt i hallen med Mikkel Hansen, Niklas Landin, Nikola Karabatic, eller Stine Bredal Oftedal sitt nummer på ryggen. Og nå spilte de med og mot disse store stjernene.

Disse intervjuene inspirerte meg til å skrive en litt annerledes håndballNØRD, der jeg ser litt tilbake på mine første år som håndballspiller, og hvilke idoler jeg og mine venner så opp til. Kanskje tar du en liten pause og tenker tilbake på hvilke idoler du hadde mens du leser denne «nørden» også?

Jeg vokste opp i Askim i Indre Østfold, og det gikk i idrett «døgnet rundt». Vi spilte fotball på sommeren og håndball på vinteren. Og det var mye krangling internt på laget om hvem som skulle ha hvilket draktnummer hver gang det skulle spilles fotballkamp på grusbanen i Askim eller håndballkamp i Askimhallen.

Bjarte Myrhol er tilbake: -Vi ønsker å kjempe i toppen

På 90-tallet var det de store fotballspillerne som styrte våre ønsker om draktnumre. På lagene jeg spilte for i barndommen var 7-ern det mest populære nummeret. Det var så populært at man byttet drakter i pausen for at alle skulle få spille med nummer 7 i løpet av sesongen. Eric Cantona og David Beckham var de største grunnene til det.

Jeg ville spille med nummer 9. Hovedgrunnen var at det var nummeret til min fotballhelt, Alan Shearer. Etter hvert fikk pappa sneket inn noen hint om at det fantes en stor 9-er innen håndball også. Jeg fikk se noen kamper på VHS-maskinen hjemme (til den yngre generasjon: google VHS hvis dere ikke vet hva det er), og jeg fikk ganske raskt min første håndballhelt. Svenske Stefan Lövgren. Enda en grunn til å ha nummer 9 på drakta! Når 9-ern var opptatt prøvde jeg å få tak i nummer 2 – Glenn Solberg sitt nummer. Men det var brodern sitt nummer. Og han var minst, så han måtte jo få viljen sin (ifølge seg selv). Så da valgte jeg nummer 3 – nummeret til Kjersti Grini og Magnus Wislander. Tredjevalget mitt var 11-ern – nummeret til Anja Andersen, som jeg hadde fått se live i Ekeberghallen da Bækkelaget herjet rundt i håndball-Norge.

Et nytt millennium kom, og etter hvert begynte mine venner også å få helter fra andre idretter enn fotball. Utfordringen var at draktsettene hadde nummer fra 1 til 14. Så da fikk man ikke bruke samme nummer som heltene våre – blant andre Johnny Jensen (18), Peter Forsberg (21) og Michael Jordan (23). Det var i tillegg for mange helter, og for få draktnumre i bagen. Noe måtte gjøres!

Stem på sesongens «Blinkskudd» 2023/2024

Trenere og oppmenn forsto heldigvis alvoret, og begynte med «bestilling» før ny sesong startet. Vi brukte mer tid på å finne ut hvilket draktnummer vi ville ha kommende sesong, enn vi brukte på lekser. Jeg så på mye håndball på denne tiden, og etter hvert var det en kroatisk magiker som ble min helt. Med nummer 34 på ryggen gjorde han ting på banen jeg aldri hadde sett før. Jeg sjekket lista over bestilte draktnumre, og så at 34 var ledig. Da var det klart. Jeg skulle spille med samme draktnummer som Ivano Balic. Som bonus fikk jeg vite at Alan Shearer sitt første nummer i Newcastle også var 34 – så da var det gjort. Balic fikk etter hvert 4’ern på Kroatia, men beholdt 34 i klubblagene sine.

Man skulle tro at interessen og kampen om draktnummer skulle avta etter hvert som vi ble eldre. Så feil kan man ta. Det var og er viktig. Og selv om noen spillere ikke bryr seg om hvilket nummer som står på ryggen, er det fortsatt veldig mange spillere som har et eller annet forhold til draktnummeret sitt.

Da jeg kom som et ungt og ubeskrevet blad til Bodø HK i 2008 fikk jeg erfare at også i Postenligaen var draktnummeret viktig. Vår danske målvakt, Ras Bloch, hadde til og med tatovert inn et 1-tall på skulderen. Det var altså ingen tvil om hvilket nummer han skulle ha på drakten. Jeg var ikke veldig høy i hatten, og ba ikke om nummer 34. Jeg fikk tildelt nummer 9, noe som var helt greit. Det var jo tross alt det jeg hadde brukt som barn, og det var det draktnummeret som BHK-yndling Børge Lund hadde før han ble proff i utlandet.

Men da jeg signerte for Tistedal (nå Halden Topphåndball) var jeg mer offensiv og ba umiddelbart om mitt favorittnummer. 34 ble på ryggen min helt fram til siste kamp for haldenserne.

I mine år som «voksen» har jeg hatt gleden av å trene mange barn og ungdommer. Og jeg kan love at draktnummer fortsatt er en het potet hos de neste generasjonene også. Men de har nye helter, blant annet de som nå legger opp, og det er veldig moro for en håndballNØRD. Jeg har derfor laget en liten liste over hvilke draktnumre som har vært mest populære blant dem jeg har spilt med og blant dem jeg har trent.

Så en oppfordring før ny sesong starter. Alle dere som trener barn og ungdom (og kanskje også eliteseriespillere) – spør hvilket nummer spillerne dine vil ha på drakta – og be de finne noen helter innenfor håndballen! Det er en fin måte å skape enda mer interesse og prat om vår herlige sport!

håndballNØRD er artikkelserien der du kan dele dine tanker. Har du en god historie, eller er det noe du mener det bør rettes mer søkelys mot? Du kan både sende inn ønsker om hva det skal skrives om – og du kan sende inn artikler du selv har skrevet. Det gjøres via den blå knappen under.