JEG ER Kasper Sjursen Syversen

Fjellhammers lokale unggutt, Kasper Sjursen Syversen, brukte halvannet år på å score sitt første mål på håndballbanen, og han har lovet seg selv at Norge for all fremtid skal slippe å ha en så dårlig trent linjespiller, som han selv var da han var på sin første landslagssamling. Kasper er denne ukens spiller i JEG ER…

Det viktige førsteinntrykket

Det førsteinntrykket et menneske gir deg kan aldri endres, og ofte vil det henge med den personen for evig og alltid.

Kasper Sjursen Syversen hadde jeg aldri snakket med før vi gjorde det intervjuet du nå sitter og leser. Som vanlig tok jeg først kontakt på SMS, og vi avtalte et tidspunkt vi skulle snakkes, torsdag kl. 12:30. Noen få minutter på overtid ringte jeg, og etter et par ring tok Kasper telefonen:

-Hei Magnus, det er Kasper her.

Normalt blir jeg svært skeptisk når noen bruker navnet mitt i samtaler med meg på telefonen. Det er en kjent strategi blant sleipe telefonselgere, og noe jeg ikke pleier å være så glad i. Men det var annerledes med Kasper. Det var noe ekte i stemmen hans, og den korte setningen fortalte meg at han var blid, åpen og klar. Dette lå an til å bli en hyggelig prat, og førsteinntrykket kunne ikke blitt bedre.

En rik barndom

Kasper kom til verden i 2001, og for alt jeg vet kan det hende han ble født på Ahus, det gigantiske sykehuset på Lørenskog. Men uansett om det var på Ahus han åpnet øynene for aller første gang eller ikke, så er det på Lørenskog vi kan si at Kasper er født og oppvokst, og det er på Lørenskog han bor i dag.

Kasper bor hjemme sammen med mamma Janne Syversen, pappa Stig Sjursen og lillebror Felix.

-Felix er født i 2002, året etter at jeg ble født. Han er i militæret nå, forteller Kasper.

Før han med et sort smil om munnen legger til:

-Felix hater for øvrig alt som har med håndball å gjøre, og ifølge seg selv er det noe han rett og slett blir kvalm av.

Lørenskog er en kommune som grenser til Oslo i nord. Det bor ca. 35.000 mennesker i kommunen, og den kan vel på mange måter kalles en forstad til hovedstaden. Der var et fint å vokse opp, ifølge Kasper:

-Jeg hadde en rik barndom.

Ni av ti håndballspillere jeg har snakket med ville sagt at de hadde en fin eller bra barndom. Kasper er en veltalende fyr, og at en barndom er rik forklarer egentlig mer enn om den blir omtalt som fin eller bra. I mitt hode ligger det en form for takknemlighet i ordet. Kasper fortsetter.

-Lørenskog er et fint sted å vokse opp. Det er nær Oslo, men det er også landlig og nært naturen. Det er mye som skjer der, og det er mange muligheter. Det er sosialt veldig viktig. Det krydde av unger, og jeg kan ikke huske annet enn at vi stort sett alltid var ute og lekte, helt til vi ble henta inn på kvelden av foreldrene våre.

En biltur med mamma

Kasper forteller at han som liten gutt hang med på det kameratene holdt på med, og at både fotball og karate ble forsøkt.

-Det ble litt kjedelig og var noe jeg slutta med ganske fort, sier Kasper.

Men etter en biltur med mamma i 2011 åpnet det seg en ny dør.

-Vi satt i bilen og pratet om løst og fast, og så spurte mamma meg om jeg ville prøve meg på håndball. Det ville jeg, og sånn ble jeg en del av Fjellhammer G01, forklarer Kasper.

-Var mamma håndballinteressert?

-Nei egentlig ikke, men hun var ekstremt god i friidrett. Pappa var heller ikke noen håndballfyr, han spilte fotball på hobbynivå, svarer Kasper.

Og legger til at det likevel er stor håndballinteresse i familien, og at mamma og pappa etter hvert har blitt ganske interesserte de også.

-Begge bestemødrene mine har spilt håndball og er veldig interessert. De var sikkert litt skuffa over at mamma og pappa fikk den interessen før, smiler Kasper.

Selv om mamma og pappa i utgangspunktet ikke var veldig interessert i håndball lå det likevel i kortene at Kasper og lillebror, Felix, skulle bli interessert i trening.

-Mamma og pappa er ekstremt opptatt av trening og helse, og du finner ikke så mange som er mere sporty. Mamma har fullført ironman, og pappa løfter fortsatt 130 kg. i benken. Det er ikke så verst det for noen som har bikka 50.

Nei det er ikke verst i det hele tatt. Og det å gjennomføre en ironman er spesielle greier, uansett alder. Først svømmer du 3,8 kilometer, så sykler du 18 mil før du runder av det hele med å løpe en maraton på drøye 42 kilometer. Kasper er tydelig stolt og imponert over hva pappa og, ikke minst, mamma har fått til, men når jeg spør om det ligger en ironman-drøm i han også kommer svaret fort.

-Jeg må i hvert fall bli en god del kilo mindre før det temaet skal komme på banen, men hvem vet. Kanskje en gang i fremtiden, gliser Kasper.

Det var ikke et direkte avvisende svar, og legger jeg godviljen til tolker jeg det som at det er en liten mulighet. Kasper skal forhåpentligvis spille håndball i mange flere år, men jeg lanserer her og nå en morsom tanke. Kasper og mamma, Janne, ved siden av hverandre på startstreken i Hawaii Ironman 2035.

-Jeg var tidlig ganske lang, men slet med å koordinere armer og bein

Vi skal tilbake igjen til 2011, og til bilturen der mamma foreslo for Kasper å begynne med håndball. Det endte med at han ble en del av Fjellhammer G01-laget, noe som har betydd enormt mye for Kasper.

-Da jeg begynte var jeg alt annet enn et talent. Jeg hadde ikke trent mye som barn og ble ikke bitt av håndball-basillen med en gang. Jeg var tidlig ganske lang, men slet med å koordinere armer og bein. Ballfølelse hadde jeg ikke i det hele tatt, og jeg var en sånn gutt som dulta borti ting hele tiden. Jeg tror jeg hadde spilt i et og et halvt år før jeg scora mitt første mål, smiler Kasper.

Men selv om talentet ikke var all verden, så var det andre ting som gjorde at han stortrivdes.

-De sosiale båndene vi hadde på det G01 laget var så bra. De guttene jeg spilte med var ikke de samme som jeg gikk på skole med, men vi ble bestekompiser likevel. Jeg fikk på en måte to kameratgjenger, skolekameratene og håndballkameratene. Vi hang sammen, og hver dag lekte jeg håndball med gutta på laget. Det var sånn jeg ble forelska i håndball, forteller Kasper.

Kasper hadde helt sikkert lyst til å leke håndball med kameratene døgnet rundt, men der hjemme var det noen som passa på at noe annet, og vel så viktig, også ble prioritert.

-Mamma og pappa har alltid pusha meg til å gjøre skolearbeidet skikkelig. At Felix og jeg tar en utdanning har alltid vært, og er fortsatt, veldig viktig for mamma og pappa. Det er jeg glad for, og det fokuset har absolutt forma meg som menneske. Skolearbeidet skulle alltid gjøres før vi kunne holde på med alt det andre vi hadde lyst til, og jeg har sittet mange timer og jobba matte med pappa og engelsk med mamma, smiler Kasper.

-Dette skal aldri skje igjen, så dårlig og svak skal aldri en strekspiller være på en landslagssamling

Etter at Kasper hadde spilt håndball en stund, scoret sine først mål og fått forståelse av godt forsvarsspill gikk utviklingen fort fremover, og Fjellhammer G01 ble et godt håndballag. For Kasper sin del hadde utviklingen vært så god at ledelsen for G00/01-landslaget hadde fått øynene opp for han. I 2016 ble han tatt ut på sin aller første samling.

-Det var vel et slags vendepunkt for meg, og det var vel da jeg forsto at håndball var noe jeg ville satse på for å bli virkelig god i. Men dessverre har jeg aldri vært dårligere, noen gang, enn det jeg var på den samlingen, forteller Kasper.

Før han tillegger:

-Da jeg kom hjem fra den samlingen sa jeg til meg selv at dette aldri skal skje igjen. Så dårlig og svak skal aldri en linjespiller være på en landslagssamling igjen.

Jeg mistenker at Kasper nok var mer kritisk til hvordan han selv fremsto på den samlingen enn det alle de andre som var til stede var, men samlingen førte til at det ble tatt seriøse grep i treningsarbeidet.

-Jeg fikk input fra styrketreneren på landslaget. Disse tok jeg med meg hjem til treneren min her i Fjellhammer. Vi la opp en plan, og det ble satt et søkelys på de fire kjerneøvelsene for håndballspillere, Knebøy, Markløft, Frivenning og Benkpress, forklarer Kasper.

Og fra den dagen den planen ble lagt, og helt frem til i dag, har styrketrening vært veldig viktig for Kasper.

-Det har vært veldig viktig, men ikke bare for meg. Hele laget begynte å jobbe med dette, og vi pusha hverandre fremover.

Men i motsetning til mange andre, som ser på styrketrening som et nødvendig onde, så er Kasper skrudd sammen sånn at det å flytte på tunge ting av jern ses på som noe gøy.

-Skal jeg bli god må jeg trene mye og riktig styrke, og jeg elsker det. Det er kjempegøy og ikke noe jeg må pushes til å gjøre. Jeg må nok heller holdes igjen, men en treningshverdag med hard styrketrening og moro med ball i hallen er en fin kombinasjon, sier Kasper med overbevisning i stemmen.

Jeg registrerer at den gleden ved styrketrening aldri har nådd meg, men det er kanskje derfor jeg er bedre til å skrive om håndball enn å spille håndball.

Før jeg ringte Kasper gjorde jeg et lite google-søk, og da så jeg fort et bilde av gutten fra en tidlig landslagssamling. Et bilde fra i dag dukka også opp. Det er lett å se at han ikke akkurat har slurva i treningsrommet.

-Jeg har nok blitt litt større, og det har kommet noen kommentarer på den utviklingen, gliser Kasper.

Datascience for Business

Kasper nevnte tidligere at det hadde blitt mange timer sammen med pappa, Stig, for å løse matteoppgaver. Det kan fort bli flere, Kasper går nemlig fortsatt på skolen.

-Jeg tar en bachelor i Datascience for Business på BI, og er godt i gang med det første året.

Jeg lot som jeg skjønte hva Kasper studerer, men det kan godt hende han forsto at jeg egentlig ikke skjønte noe som helst. Men rett etter at jeg la på med Kasper gikk jeg inn på hjemmesidene til BI for å lese meg opp, og der står studiet kort beskrevet:

 «Med dette treårige studiet blir du en spesialist på digitale analyseteknikker i næringslivet. Du vil også få en solid internasjonal forretningsforståelse»

Da ble jeg litt klokere, og det er et studie som harmonerer perfekt med Kaspers planer og drømmer for fremtiden.

-Jeg er sikkert litt påvirket hjemmefra, men jeg er veldig interessert i det pappa holder på med. Jeg vil gjerne jobbe med å analysere og tolke ulike former for data. Jeg er glad i tall og manipulering av data gjennom programmering. Tall er fascinerende, og det gir en form for mestringsfølelse å forstå det. Jeg ser for meg en fremtidig jobb med å cracke koder innen finans, forklarer Kasper.

Jeg noterer alt jeg kan og så blekket spruter, men jeg skjønte egentlig ikke så mye mer enn at Kasper skjønner mye mer enn meg. Jeg må skifte tema før jeg vikler meg inn i noe som fullstendig blottlegger min udugelighet.

-Blir det tid til noen kjæreste ved siden av studier, vikarjobbing på skolen og håndballen?

Kasper nevnte for tidlig i samtalen at han tok noen vikartimer innimellom på den ungdomsskolen han selv gikk på i sin tid, Kjenn. Men spørsmålet gjalt kjæreste, og selvfølgelig har Kasper tid til det også.

-Jada, jeg har vært kjæreste med Kamilla i fem år nå. Kamilla med K, det er veldig viktig å få med, gliser Kasper.

Jeg er enig med Kasper, lite er mer pinlig enn når vi som prøver å skrive noe ikke klarer å skrive et navn riktig.

-Kamilla er også fra Lørenskog, og hun studerer Sosiologi på Universitetet i Oslo, sier Kasper

-Er Kamilla en håndballjente?

-Hun spilte håndball til hun var 16 år, og er fortsatt veldig interessert. I dag trener hun nesten mere enn meg, styrke og løping på SATS, og hun er en veldig sporty jente, sier Kasper.

Før han helt uoppfordret forteller hva hun og familien betyr for han.

-Sammen med familien min er hun bærebjelkene i livet mitt. Det er de som løfter meg opp når jeg har en dårlig dag, og det er de jeg kan lufte alle tankene mine med. Det er viktig for å kunne ha hodet på den rette plassen, og det er deilig å ha noen å kunne snakke med alt mulig om. Vi som driver veldig hardt med en ting kan fort havne i en litt ond sirkel, som gjør at vi tenker og snakker om det samme hele tiden.

Jeg lar meg imponere over at en 20-åring er så reflektert og ikke minst villig til å fortelle dette på en så fin måte til en skribent han aldri før har møtt.

-Dere er unge, men har vært sammen i fem år. Har dere lagt noen planer for fremtiden, spør jeg forsiktig.

-Vi har ikke lagt noen spesielle planer, og vi tar ting litt som det kommer. Det ligger litt i kortene at vi en dag flytter sammen, men nå passer det veldig greit at vi bor hjemme hos våre egne familier. Vi studerer og har liten inntekt, og vi bor uansett bare fem minutter unna hverandre, forklarer Kasper.

En spilleliste og en helt spesiell rød T-skjorte

Hver gang jeg spør alle disse spillerne jeg lager et portrett av hvordan deres beste barndomsvenn ville beskrive dem, ender det opp med at vi snakker om noe helt annet enn det som var planen med spørsmålet. Sånn endte det med Kasper også, men svaret hans begynte ganske som forventet:

-Jeg tror han vil si at jeg var en inkluderende gutt som ville at alle rundt meg skulle ha det bra. Han vil nok også kanskje mene at jeg var en fyr som bidro med en positiv innstilling til det meste, og så vil han kanskje si at jeg var en sangglad gutt som var veldig opptatt av musikk.

-Sangglad gutt? Synger du?

-Nei, nei. Vi var helt elendig sangere alle sammen. Men vi sang, og jeg er fortsatt veldig glad i musikk, oppklarer Kasper.

-Har du noen favorittartist?

-Eminem. Helt klart Eminem, ingen slår Eminem. Jeg må alltid høre på han før kamp og trening.

-Må du høre på han? Er det noe overtro her?

-Ja jeg er ekstremt overtroisk.

-Fortell

-Jeg har en spilleliste på sju sanger, som jeg har hatt i over tre år nå. Den må jeg høre på før hver kamp og trening. Den tar cirka en halvtime og komme seg gjennom, men jeg må høre på hele. Jeg tar på meg headsettet før jeg drar hjemmefra, fortsetter å høre på i bilen på vei til hallen, og så sitter jeg i bilen og hører ferdig spillelista før jeg er klar, forteller Kasper.

-Og dette gjør du før hver eneste kamp og trening?

-Det er kanskje ikke så viktig foran hver eneste trening, men det må skje før hver eneste kamp.

-OK, er det mere så kom gjerne med det. Jeg elsker merkverdige rutiner, prøver jeg meg.

-Ja så har du den røde T-skjorta da. Den er viktig. Gutta på laget har nesten gitt meg opp.

Før jeg rekker å stille et presist oppfølgingsspørsmål omkring denne røde T-skjorta gir Kasper meg de nødvendige tilleggsopplysninger.

-Jeg må alltid ha på meg en helt plain rød T-skjorte før kamp. Den har jeg på meg på flyreiser og bussturer til bortekamper, og den er på før vi skal spille her hjemme. Sånn har det vært i halvannet år nå, og sånn skal det fortsette.

-Har du den under drakta når du spiller også?

-Nei, da kan den jo gå i stykker. Jeg henger den pent opp før jeg skifter, slik at den er klar til neste kamp.

-Hva tror du skjer om du glemmer den, eller at den går i stykker?

-Om det skulle skje at jeg glemmer den tror jeg Kasper Sjursen Syversen spiller en dårlig håndballkamp, og går den i filler må jeg lete etter en ny. Det skal være en rød, helt plain T-skjorte uten noen form for merker eller reklame, smiler Kasper, som nå også har begynt å omtale seg selv i 3. person.

-Dette er gøy, har du flere slike særegenheter?

-Neida, jeg tror dette var alt, gliser Kasper.

Koronaen av med på å ødelegge gleden

Det er snart to år siden vi første gang stengte ned landet på grunn på grunn av pandemien vi alle er så drittlei. Hverdagen ble forandret for oss alle, og Kaspers var intet unntak. Pandemien spilte en vesentlig rolle da Kasper ble lei av alt som hadde med håndball å gjøre.

-Koronaen gjorde at vi ikke fikk spilt og trent på den måten vi ville, og det føltes som et mareritt å holde på. For min del var det en del frem og tilbake før jeg i mai 2020 ga beskjed om at jeg legger opp på ubestemt tid. Jeg ble rett og slett kvalm og mett av alt som hadde med håndball å gjøre. Når jeg våkent om morgenen klarte jeg ikke tanken på å skulle trene håndball på kvelden, og det ble det et ork å komme seg gjennom dagen.

-Var det restriksjonene i forbindelse med koronaen som drepte gleden?

-Det var en vesentlig årsak, men det var også det siste året mitt på videregående skole med avsluttende eksamener og prøver. Det var kanskje kombinasjonen håndball, korona og skole som rett og slett ble litt for mye for meg, og det gikk utover gleden med å spille håndball.

-Du er heldigvis tilbake på håndballbanen i dag. Hva skjedde?

-Jeg fortsatte å trene styrke etter at jeg ga meg med håndballen. Det er mye god terapi i å sette på noe god musikk og flytte på noe tungt, så formen holdt jeg greit vedlike. Men litt utpå høsten begynte et å krible litt i henda etter å kaste ball igjen. Da tok jeg kontakt med Fjellhammer, og vi ble enige om at jeg skulle bli med rekruttlaget. Etter en måneds tid var det plutselig veldig gøy med håndball igjen, forteller Kasper.

Oppholdet på rekruttlaget ble av det korte slaget for Kasper.

-Tilfeldighetene gjorde at det, i desember 2020,  ble to skader på linjespillerne på A-laget, og jeg ble hentet inn for å være med til en bortekamp mot Nærbø. Det var min aller første kamp i eliteserien, men på grunn av omstendighetene i forkant gikk jeg inn i kampen med lave forventninger og skuldre. Det endte med at jeg spilte en meget god kamp. Jeg tror jeg scora fem mål og spilte solid bakover, sier Kasper med litt stolthet i stemmen.

Og som vanlig utdyper han det han forteller

-Kampen endte uavgjort, og det er det ikke mange lag som klarer i Nye Loen. For meg var det en personlig seier, og noe jeg kun sju måneder tidligere på ingen måte kunne se for meg ville hende. Det ble et vendepunkt for meg og gleden med håndballen var tilbake. I ettertid har jeg snakket med mange av de andre spillerne om den vanskelige perioden jeg var gjennom, og det er påfallende mange som forteller at de også følte det litt på den samme måten.

-Jeg har tro på det vi holder på med i Fjellhammer

Gleden ved å spille håndball er tilbake, og Kasper ser fremover, ikke tilbake. Hvordan ser han for seg fremtiden på håndballbanen. Er det noen mål og drømmer der fremme?

-Den ultimate store drømmen er å spille i Barcelona, smiler Kasper.

Det er en stor og hårete drøm, og jeg skal ikke være den som dreper den. Tvert imot, er det noen som når slike drømmer så er det de som har flere enn en tanke i hodet samtidig, slike som Kasper.

-Jeg er gira på å fullføre utdannelsen min her i Norge. Jeg har fått toppidrettsstatus på skolen, og kan ta bacheloren på utvidet tid. Det tar normalt tre år, men jeg kan bruke fire eller fem. Tiden vil vise hva som skjer. Jeg har kontrakt med Fjellhammer ut 2023, og har stor tro på det vi holder på med her. Klubben har en god plan, og det er ikke på noen måte feil å spille her heller. Tiden vil vise hva som skjer, avslutter Kasper.

Jeg er også spent på hva tiden vil vise, men nå viser tiden at jeg har brukt en time av Kaspers travle hverdag. Det er på tide og takke for praten.

-Tusen takk for en lang og fin prat, det var veldig hyggelig å få lov til å bli litt kjent med deg. Lykke til med alt du holder på med fremover, avslutter jeg.

-Takk det samme, Magnus, det har vært veldig hyggelig å snakke med deg.

Igjen brukte han navnet mitt, Magnus, i samtalen med meg, og igjen virket det bare ekte, varmt og hyggelig. Det er sånn jeg oppfatter gutten, og førsteinntrykket kunne ikke blitt bedre.

Tusen takk for praten, Kasper.

JEG ER… serien i samarbeid meg: