JEG ER Eskil Dahl Reitan
Med en bror som spiller fotball for Rosenborg og en stebror som spiller profesjonell håndball i Tyskland er det kanskje ikke så rart at det er idretten har stått i sentrum i hele det 20 år gamle livet til Kolstads bakspiller, Eskil Dahl Reitan. Eskil er nestemann i ut i vår nye serie, JEG ER…
Made in Klæbu
Eskil Dahl Reitan kommer fra Klæbu. Frem til 1. januar 2020 var bygda sørøst i Trondheim, med drøye 6000 innbyggere, en egen kommune, men etter sammenslåingene er de i dag en del av storkommunen, Trondheim.
Dersom du går på Wikipedia for å finne kjente personer fra Klæbu kan det hende du blir litt skuffa. Ikke fordi det ikke kommer kjente folk fra bygda, men de som er nevnt er ikke akkurat navn som går igjen på alles lepper. Sauebonde Odin Jensenius fra Are og Odin, eller Klaus Joachim Sonstad, som mannen bak alter egoet egentlig heter, er kanskje det mest kjente. Høyre politiker og tidligere Kultur- og Barne og likestillingsminister, Linda Cathrine Hofstad Helleland, er også en mange av oss vil nikke gjenkjennende til om vi hadde møtt på gata. Og så var vi Rosenborgs høyreback da, Erlend Dahl Reitan, han er også med på Klæbu-kjendislista på Wikipedia. Men hva så med vår mann, lillebror, Eskil Dahl Reitan? Vi sjekker Wikipedia igjen om noen år og ser om han er på plass. Så lenge storebror er der vil nok lillebror også være med. Brødrene har konkurrert og sloss mesteparten av livet, ofte til og med så busta føyk og naboene fikk nok.
En hissig liten gutt
-Jeg har helt fra jeg var liten vært en aktiv gutt og likt å holde på med ting, og det skulle konkurreres om absolutt alt. Det var full fart og konkurranser enten vi holdt på med trampolina eller spilte fotball eller håndball, forteller Eskil.
Om man er tre og et halt år yngre enn hovedmotstanderen sin betyr ikke det så mye når man er voksen. Men som barn kan aldersforskjellen alene bety seier eller tap. Eskil er tre og et halvt år yngre enn storebror Erlend, og det betød nok en del «juling» i barndommen.
-Det var mye slossing mellom oss i barndommen, og det gikk til tider så hardt for seg at det var en plage for naboer og de rundt oss. Men etter å ha vært uvenner og forbanna på hverandre enn times tid ble vi alltid bestevenner igjen, smiler Eskil
-Hva hadde storebror, Erlend, svart i dag om jeg hadde spurt han om å beskrive deg som en liten gutt?
-Da hadde han nok svart at jeg var en liten gutt som var ekstremt enkelt å fyre opp og at jeg var en svært følsom gutt, svarer Eskil, og legger til:
-Og det har han helt rett i.
Men det var ikke bare storebror, Erlend, som klarte å hisse opp Eskil. Motspillere på fotball- og håndballbanen var klar over den korte lunta til til lillebror, Dahl Reitan. I et intervju med avisa Nidaros forklarer Eskil.
-Det var jo nesten et rykte, folk visste at jeg ble sint. Jeg har snakket med flere i ettertid, folk jeg har spilt med i senere tid, som innrømmer at de gikk inn for å plage meg. Ikke noe vondt blod da, men det sa jo «vi gikk inn for å få deg sur, for da visste vi at du ikke kom til å spille bra».
Eskil forteller at det skjedde flere ganger at han gikk gråtende og forbanna av banen, og da var det heller ikke alltid greit å ha en streng pappa, Erik Prytz Reitan, som trener. Etter at Eskil i en oppgjør mot naboen, Melhus, avsluttet kampen, som allerede var tapt klart, med å sette et frikast fra 15 meter knallhardt i magen på en Melhus-spiller som sto i muren, beordret pappa Reitan poden rett i motstandergarderoben for å si unnskyld.
-Jeg hadde høye skuldre, henda i lomma og var nok ikke veldig høy i hatten. Det var bare å legge seg paddeflat. Men jeg fikk i det minste ut sinnet og var i fin form, forklarer Eskil til avisa Nidaros.
En proff stebror
Eskils foreldre er skilt, og i moderne familier kan det bety halv- og stesøsken. Og da Eskil var 11-12 år dukket det opp en stebror og -søster. Og denne nye broren skulle etter hvert få bety mye og bli et slag forbilde for Eskil. Tom Kåre Nikolaisen er i dag profesjonell håndballspiller for Bergischer HC i Tyskland og han spilte for det norske landslaget, blant annet i EM i 2020. Tom Kåres mamma er Eskils nye stemor, og på den måten kom det en ny håndballspiller inn i familien.
-Jeg husker Tom Kåre kom til Klæbu som en fysisk sterk gutt, men som håndballspiller synes jeg han var dårlig. Han spilte bakspiller på den tiden, men jeg husker jeg lurte fælt på hva han skulle kunne bidra med på håndballbanen, gliser Eskil.
Om Eskil var skeptisk til håndballspilleren, Tom Kåre, i begynnelsen, så er skepsisen i dag snudd til respekt.
-Det er inspirerende å se det Tom Kåre har fått til. Han har på en måte vist veg, og jeg vet hva som må til for å nå langt i idretten. Avstanden mellom Trondheim og Tyskland er stor, og koronaen har ikke gjort ting noe lettere, så vi ses ikke så veldig ofte. Men vi kan snakke på telefon og han fortsatt som en ekte bror for meg, forteller Eskil, og tillegger.
-Det virker som om profflivet han lever i Tyskland er veldig bra, og det kan absolutt være et mål for meg å oppleve noe av det samme en gang i fremtiden.
Håndball eller fotball, hva skal jeg velge
På samme måte som med stebror, Tom Kåre, var det håndballspiller Eskil skulle bli. Men det var litt tilfeldig, det kunne fort gjort blitt fotball, som for storebror Erlend, Eskil satset på.
-Jeg var like opptatt av begge deler. Det var håndball om vinteren og fotball om sommeren på en måte. Og det var flere ganger, spesielt på høsten, da det både var håndball og fotball jeg tenkte at det var mye morsommere å spille fotball enn å spille håndball.
-Var det sånn at du seriøst vurderte å gi deg med håndball?
-Nei det var vel kanskje aldri sånn at jeg vurderte det helt seriøst, og med pappa som trener var det jo veldig enkelt da. Det var aldri noen spørsmål om hvordan komme seg på trening, han skulle jo i hallen likevel og da ble det jo til at jeg alltid var med, smiler Eskil.
Eskil var god i begge idretter, og ble også tatt ut på sonesamlinger i fotball. Men da han var 14-15 år tok han et valg.
-Jeg valgte håndball fordi jeg skjønte at det var den idretten jeg kunne nå lengst i. Jeg var en bedre håndball- enn fotballspiller. Men jeg fortsatte med fotball en stund etter at jeg tok den avgjørelsen, og jeg digger fotball i dag også. Jeg elsker det når vi spiller fotball på treningene, og jeg er selvfølgelig på Lerkendal og ser på Erlend og Rosenborg så ofte jeg kan.
-En gang i år publiserer Trondheimsavisene skattelistene, og lønningene til Rosenborgspillerne er noe det blir snakket om. Når du ser hvordan storebror gjør det, hender det at du angrer på valget du tok som 14-åring?
-Nei jeg angrer ikke, men det hender jeg tenker «faen, kan det ikke være millionlønninger i håndballen også» ler Eskil, før han blir litt omtenksom.
–Men hvem vet, kanskje det blir det en gang?
Når Eskil skal beskrive barne- og -ungdomstiden på Klæbu snakker han egentlig bare om fotball og håndball. Men var det bare det han holdt på med?
-Hva gjorde jeg egentlig? Jeg hang jo med venner og venninner og fant på litt forskjellig, men det var mest sport. Det var det, slår han fast.
–Men skole hadde du vel tid til?
-Jada, og jeg var ganske god på skolen frem til etter at jeg var ferdig i 10. klasse. Da følte jeg at jeg ikke kunne gjøre det dårlig, og jeg gadd nok å legge ned litt mere arbeid der enn på videregående, forteller en ærlig Eskil.
-Jeg gikk på idrettslinja på Heimdal, og hadde blant annet Stian Gomo som trener. Jeg tok videregående på fire år, slik at det kunne kombineres med håndballspill og -trening, men jeg var i grunnen ikke så veldig interessert. Men jeg besto til slutt og hadde helt ok karakterer, men det kunne helt sikkert vært gjort en bedre jobb.
Kjærlig provosering
Eskil har bodd hos moren sin i Trondheim sentrum siden han var ca. 16 år, og det er der han bor fortsatt. Kjæresten, Thale Brurok Sund, er fra opprinnelig fra Byåsen, men hun er nå bosatt i Oslo, frem til neste høst.
-Vi har det veldig fint sammen, men det er klart at det tidvis er litt tøft å bo så langt fra hverandre. Vi er flinke til å besøke hverandre når vi har frihelger, men jeg skal ikke nekte for at det hadde vært deilig å komme hjem til en kjæreste i stede for å slenge seg alene ned på sofaen.
-Er Thale også håndballspiller?
-Nei, det er hun ikke. Hun har spilt håndball og fotball hun også, men mest på hobbynivå her i Trondheim. Hun er sporty og veldig glad i idrett, men noen toppidrettsutøver er hun ikke.
Storebror, Erlend, ville beskrevet den unge Eskil som lett å fyre opp og følsom. Men hvordan vil Thale beskrive kjæresten, Eskil?
–Ja det var det da. Hun har jo ikke sett meg i barndommen. Men hun vil nok si at jeg er en omtenksom fyr, som tidvis kan være veldig provoserende. Men det er kjærlig provosering altså. Det er utelukkende for gøy og kun på tull. Hun blir kun forbanna og provosert et lite minutt, og så er hun like blid igjen.
Jeg noterer med ordene kjærlig provosering med stor skrift i notatblokka, og vurderer å benytte meg av disse på hjemmebane
Ser for meg å bli i Trondheim i mange år.
Det går nesten ikke an å snakke med en Kolstad-spiller uten å nevne de enorme planene vi har lest om i alle landets aviser de siste ukene. Det ene store håndballnavnet etter det andre linkes til klubben. Hva gjør det med et ungt fremadstormende talent som Eskil Dahl Reitan.
-Først, og du kommer sikkert ikke til å tro meg, men vi spillere vet egentlig ikke så mye mer enn det samme som alle andre som leser aviser vet. Vi får lite eller ingen informasjon om akkurat det.
-Jeg tror deg, men hva gjør det med din motivasjon når du leser at verdensstjerner, på din spillerplass, er linket til klubben?
-Æ blir motivert av det, og æ er vant med å konkurrere og sloss. Men jeg forstår spørsmålet, og for andre kan det sikkert være vanskeligere. Jeg har et og et halvt år igjen av kontrakten min her i Kolstad, og jeg kunne tenkte meg å flytte sammen med kjæresten min og bli her i Trondheim. Det er spennende det som skrives om klubben, og det hadde vært moro om disse planene kunne blitt realisert. Nå kommer nok uansett aldri alle de navnene som har vært nevnt til å havne her i Trondheim, men uansett hvem som eventuelt måtte komme så skal jeg være med å sloss om en plass i det selskapet. Det blir ikke mer motiverende og inspirerende enn det.
Sånn snakker en som er vant til å sloss seg frem, enten det er på trampolina, fotballbanen eller i håndballhallen. Så langt har den mentaliteten gjort at Eskil har nådd de fleste av målene han har satt seg, og det er ingen grunn til at fremtidige mål ikke skal nås.
Penger har vært en svært sentralt tema i alle skriveriene om Kolstad. Og når ordene penger og Trondheim befinner seg i samme setning er det et navn som ofte dukker opp, Reitan. Er det noen sammenheng?
-Nei, det er det dessverre ikke. Vi er ikke i slekt med den Reitan du tenker på, men det hadde vært skikkelig digg, avslutter Eskil Dahl Reitan med et stort smil
JEG ER… serien i samarbeid meg:
