JEG ER Caroline Martins
Brasil er et stort land, og Sao Paulo er en stor by. Byen har ca. 21. millioner innbyggere og er hovedstaden i delstaten som bærer det samme navnet, Sao Paulo. Det bor nesten 45 millioner mennesker totalt i delstaten, som størrelsesmessig er like stor som de norske fylkene Troms og Finnmark, Innlandet, Trønderlag, Nordland og Vestland, til sammen.
Den 21. januar 1992 kom det en liten jente til verden i den kjempestore byen, i det kjempestore landet. Den lille jenta fikk navnet Caroline Aparecida Nogueira Martins. I dag, nesten 30 år senere, lever hun av å vokte et håndballmål i Fredrikstad, og vi kjenner henne som Caroline Martins. Hun har utvilsomt en historie som skiller seg fra de fleste andre av landets håndballspillere, og hva passer vel bedre enn at hun er den første vi skal bli litt bedre kjent med i den nye serien, JEG ER ….
Mamma, pappa og storesøster
Begge foreldrene til Caroline er lærere av yrke, og da Caroline kom til verden var den lille brasilianske kjernefamilien komplett, mamma, pappa, storesøster og lille Caroline. I Norge ville vi nok kalt det en typisk middelklassefamilie.
– Vi bodde i en litt fattig del av byen. Selv var vi ikke direkte fattige, og det var alltid mat på bordet. Men vi kunne heller ikke gjøre alt det vi ville, og mamma og pappa måtte nok av og til slite litt for å få endene til å møtes. Men jeg vil si jeg hadde en fantastisk oppvekst med masse familie og venner rundt meg, forteller Caroline.
– Hvordan vil dagens store og voksne Caroline beskrive den lille Caroline?
– Jeg var et veldig aktivt barn som ville være med på absolutt alt. Det begynte med svømming, og så drev jeg med ballett og dans. Hele familien var veldig sportsinteressert, og vi elsket å se fotball. Mamma og pappa drev ikke med noen sport selv, men interessen var enorm, og vi barna fikk lov til å prøve oss på masse forskjellig.
-Jeg var en helt ubrukelig håndballspiller
Det er få håndballag i Brasil, men det er en del som får muligheten til å spille litt på skolen, og det var på skolen Caroline kastet sin første ball.
–Jeg var vel 10 år da jeg spilte håndball for første gang. Storesøsteren min han hadde spilt litt, og det var hun som gjorde at jeg også fikk lyst til å begynne. Det var kjempegøy, til tross for at jeg var fryktelig dårlig. Jeg var utespiller, men jeg var så dårlig at jeg aldri fikk spille kamper. Jeg fikk bare lov til å være med å trene, de kunne rett og slett ikke bruke meg i kamper, så elendig var jeg, forklarer Caroline og følger opp med en rungende latter. En latter jeg for øvrig skulle få høre mange ganger i løpet av vår lille time lange prat.
-Vurderte du aldri å gi deg med håndball siden du ikke fikk spille?
-Neida, tvert i mot. Jeg synes det var kjempegøy. Jeg fikk beskjed av mamma at jeg ikke kunne få holde på med alt, svømming, ballett, dans og håndball. Jeg måtte ta et valg og bestemme meg for en aktivitet. Hun var naturligvis opptatt av at jeg også skulle ha tid til å jobbe med skolearbeid og lekser. Og da ble det håndball, selv om jeg var kjempedårlig.
-Var det fordi storesøster også fortsatte med håndball?
-Nei, nei, hun slutta fort. Det ble hår, sminke og make-up på henne i stede, smiler Caroline før latterdøra igjen åpnes for fullt.
Klubbene leter etter spillere på skolene
Det var ikke så mange klubbene i Sao Paulo da Caroline vokste opp. Hun anslår at det kanskje var 10 klubber til sammen, og det er ikke mye når du tenker på hvor stort området er. Klubbene sloss om å få tak i de beste spillerne, og de oppsøker skolene for å få tak i talentene. Det var ingen klubber som så med store øyne på den lange bakspilleren, Caroline Martins, de så etter talenter. Men det skulle endre seg.
-Vi mangla vel keeper på en trening, og treneren mente at jeg kunne prøve meg i mål siden jeg var så lang. Det fikk jeg til fra første trening, og det gikk bedre og bedre for hver gang. Jeg hadde ikke stått i mål så veldig lenge før jeg ble invitert til å trene med en klubb, Corinthians.
Corinthians er en tradisjonsrik klubb i Brasil, og fotballaget til klubben er av landets mestvinnende gjennom tidene. Spillere som Socrates, Roberto Carlos og Ronaldo (den originale) er kjente navn, som alle har båret det samme hvite trøya som Caroline spilte i som ung håndballspiller.
–Corinthians hadde ikke seniorhåndball, men de jobba godt med juniorene, forklarer Caroline, som reiste hjemmefra og til trening, to, tre ganger i uka for å være med laget.
-Jeg brukte litt under en time på å komme meg til hallen, men det er ikke noen avstand i det hele tatt i Sao Paulo.
På landslaget som 13 åring, og en stor takk til den første treneren
Selv om det ikke er mange håndballklubber i Brasil blir man godt ivaretatt når man først har kommet til en klubb. I Corinthians fikk Caroline gode og skolerte trenere, og den lange jenta som, i følge seg selv, var helt ubrukelig som utespiller, gjorde så stor fremgang i håndballmålet at han ble tatt ut på ungdomslandslaget, som 13-åring. Det ble en fantastisk debut.
-Vi ble Sør-Amerikanske mestere, og jeg fikk ny energi og en motivasjonboost. Jeg følte en stor takknemlighet til familien min og ikke minst til den første håndball-læreren min på skolen. Han så meg som keeper, og han trodde på meg hele tiden. Han er trener på skolen fortsatt, og når jeg er hjemme i Brasil pleier jeg å kontakte han. Han gir meg god energi, og jeg vil alltid være takknemlig for måten han tok vare på den lange og dårlige håndballspilleren han fikk på trening, smiler Caroline
Perioden etter at hun debuterte på landslaget ble kanskje den tøffeste for Caroline. Hun satset alt på håndballen og valgte bort mye av den vennene i Sao Paolo brukte tiden sin på.
-Det var en tøff tid, og jeg vurderte om dette er noe jeg ville bruke tiden min på. Jeg ble hele tiden fortalt at jeg kastet bort tiden min og at håndball ikke var noe jeg kunne leve av. Barn og unge kan være slemme med hverandre, og når dagene er litt dårlige gjør det ikke akkurat noe godt for selvtilliten din å hele tiden høre at det du holder på med er bortkastet, forteller Caroline, for en gang skyld med alvor i stemmen. Men den blide og positive jenta våknet fort igjen.
-Jeg er typen som forsøke å se noe positivt i alt. Gråt hjelper ikke meg, selv når andre ler av de valgene jeg tar. Håndballen var en viktig del av hele oppveksten min, og ingen andre skulle få bestemme hva som var lurt eller ikke lurt for meg. Men da jeg var 17 år sto jeg likevel ved et veiskille. Jeg var ferdig med skolen og Corinthians hadde ikke seniorlag. Jeg måtte ta et valg, og et av alternativene var å gi seg som håndballspiller, forklarer Caroline.
A-landslaget og flytting hjemmefra
Men akkurat da Caroline sto midt opp i en avgjørelse om å gi seg med håndballen kom en beskjed som forandret hele bildet. Hun ble tatt ut til A-landslagstroppen til Brasil. Det ga nytt håp, ny motivasjon og en helt ny hverdag.
-For første gang i mitt liv flyttet jeg hjemmefra. Jeg begynte å spille i San Bernardo, i en annen by i delstaten Sao Paulo. Jeg var bare 17 år og flyttet inn i en leilighet sammen med fem andre spillere. De andre spillerne var mye eldre enn meg, og jeg var en skikkelig «baby in the house». Husk at jeg var vant med at mamma gjorde alt for meg , og nå måtte jeg plutselig lage mat, vaske klær og gjøre alt annet på egen hånd, ler Caroline.
Ved siden av håndballen bestemte Caroline seg for å studere til å bli fysioterapeut. Overgangen fra skole og håndballtrening et par ganger i uka hjemme i Sao Paolo ble brutal.
-Jeg ble plutselig profesjonell håndballspiller. Det vil si, det er ikke noen kontrakter og skriftelige avtaler i Brasil, et håndtrykk er avtale god nok. Men jeg trente hver eneste dag ved siden av studiene. Klubben betalte husleien, studiene og jeg fikk en liten lønn for å spille. Det var et proft opplegg, og alt var lagt til rette for oss med utstyr, sko, treningstøy, drakter, baller. Det er ingen selvfølge i Brasil, og en ting som klister, som et eksempel, var noe jeg aldri hadde vært borti før jeg kom til San Bernardo.
-Var dette et liv du trivdes med?
-Ikke det første året. Jeg var rookie (den yngste på laget), ny i klubben og ikke vant med å klare meg selv. Som rookie fikk jeg alle drittjobbene, rense baller, rydde etter treninger, bære bager og utstyr. Det første året var veldig tøft, men etter det gikk det veldig mye bedre og jeg stortrivdes.
–Var det fordi det kom nye rookier til klubben, og du kunne slippe alle drittjobbene?
-Nettopp, svarer Caroline kontant, og den smittende latteren runger nok en gang
Drømmen om Europa
I fem og en halv sesong spilte Caroline seniorhåndball i Brasil, først fire år i San Bernardo før turen gikk til Rio De Janeiro og spill for et lag som i realiteten var Det Brasilianske B-landslaget.
-Det er ikke bra at en fra Sao Paulo flytter til Rio De Janeiro, vi er fiender, ler Caroline nok en gang.
Det ble da heller ikke lange oppholdet, og turen gikk tilbake til San Bernardo. Gamleklubben, som på det tidspunktet hadde møtt på finansielle utfordringer, tok Caroline vel i mot. Men situasjonen i klubben var ikke den samme som da hun forlot den. Caroline hadde i løpet av sine fem og et halvt år som håndballspiller i hjemlandet rukket å bli ferdig utdannet fysioterapeut, og hun hadde, ikke minst, giftet seg med sin Thiago. Nå var tiden inne for et Europeisk eventyr, og en agent ble satt på saken.
Året var 2016, og det endte i Romania, og hovedstadsklubben Dinamo Bucuresti. Nok en klubb som er mer kjent for fotball- enn håndballaget sitt. Klubben spilte på nivå to i Romania, men hadde store ambisjoner. Likevel ble ikke oppholdet helt som Caroline hadde forventet.
-Det var vanskelig med et helt nytt land og et helt nytt språk. Jeg var 24 år og vokste veldig som menneske det året. Oppholdet var OK, men ikke så veldig bra, er den korte og enkle beskrivelsen Caroline gir av Romania-eventyret.
Men en ting savner Caroline fra tiden i Bucuresti. Mannen, Thiago, snakket ikke engelsk, så det var ikke lett for han, som er utdannet håndballtrener, å få seg jobb.
-Thiago var heltids husfar. Det var en deilig tid. Jeg kom hjem til ryddig leilighet og ferdig mat hver eneste dag. Jeg savner det det skikkelig, smiler Caroline og den smittende latteren åpner seg nok en gang.
-Molde, byen du ønsker å forlate, men alltid lengter tilbake til
Etter en sesong i Romania dukket det plutselig opp en mulighet for spill i Norge. Molde kom på banen og Caroline og Thiago satt kursen nordover til rosenes by, jazz og byens hardt satsende håndballstolthet. Frem til da hadde Bucuresti med sine 2,2 millioner innbyggere vært den minste byen Caroline hadde bodd i. Det ble en overgang.
-Jeg var kun vant til store og bråkete byer. I Bucuresti bodde jeg midt i hovedgata med trafikk og støy 24 timer i døgnet. Da jeg kom til Molde flyttet jeg opp i fjellet, med utsikt og ro. Jeg hadde aldri i mitt liv opplevd at noe var så stille før, og det føltes ganske fantastisk.
-Jeg har dessverre aldri hvert verken Sao Paulo, Rio De Janeiro eller Bucuresti, men sammenligner vi Molde med de metropolene vil jeg tror byen fremstår som ganske kjedelig?
Latteren sitter igjen løst hos Caroline, men etter å ha tenkt seg om litt sier hun noe veldig fint, som sikkert mange andre som har oppholdt seg i en liten eller mellomstor norsk by kan skrive under på.
–Molde er byen du ønsker å forlate, men alltid lengter tilbake til.
Det var kanskje også derfor hun vendte tilbake til klubben etter å ha spilt håndball i Frankrike et halvt års tid i 2018.
Om det var smaken stillhet og ro i Molde som gjorde at Caroline og Thiago, etter 2019-sesongen, flyttet til Rælingen skal være usagt, men Molde er på mange måter som en storby å regne sammenlignet med den lille nabobygda til Lillestrøm.
-Rælingen var fint, men jeg savnet utsikten og naturen i Molde. Det var kort vei til Lillestrøm, der Thiago jobbet som håndballtrener, og heller ikke mange minuttene inn til Oslo om vi ville til byen. Så selv om det var et lite sted føltes det som å bo ganske sentralt.
Langsiktig planlegging er ikke noe Caroline er veldig opptatt av, og det er heller ikke noe som lett lar seg kombinere med det å skulle leve som profesjonell håndballspiller.Det ble med den ene sesongen i Rælingen, før turen tidligere i år gikk til Fredrikstad. Caroline har skrevet under på en kontrakt som binder henne til klubben i to sesonger med en opsjon på et ytterligere år. Er det i plankebyen hun ønsker å bli, og ser hun for seg en fremtid her i Norge?
-Det er vanskelig å si og vanskelig å planlegge. Jeg håper å bli i Norge, men det er klart jeg savner familie og venner hjemme i Brasil. Jeg er 29 år nå, men jeg har lyst til å leve av å spille håndball i mange flere år. Heldigvis er jeg keeper, og vi kan holde på lenge. Det er bare å se på Katrine Lunde, når jeg blir like gammel som henne er nå, spiller hun sikkert fortsatt, ler Caroline.
Caroline snakker etter hvert ganske ok norsk, selv om intervjuet foregår mest på engelsk. Og det norske språket er noe som må forbedres dersom hun i fremtiden skal praktisere som fysioterapeut her i Norge.
-I dag kan jeg ikke bruke utdannelsen min her i Norge. Jeg må opp til en norskprøve del 2 for å kunne bli godkjent, men det er noe jeg helt sikkert kan komme til å klare. Utdannelsen min er fra 2014, så den må også oppgraderes litt for at jeg skal få praktisert. Norge er absolutt et land jeg ser for meg å kunne bli værende i, og det er et land det ville vært fint å la eventuelle barn vokse opp i, sier Caroline og legger til.
-Men klok av skade vil jeg ikke legge langsiktige planer. Om jeg blir værende her og jobbe som fysioterapeut er det bare tiden som vil vise. Kanskje blir jeg håndballtrener, som mannen min. Jeg vurderte å ta trenerutdannelse i Brasil, der det er et krav, før jeg begynte å studere til fysio, men gjorde det aldri. Det kan hende jeg tar det opp igjen en gang, og jeg kan se meg selv som håndballtrener en gang i fremtiden. I dag er jeg trener for Kråkerøy J13 og stortrives med det. Thiago er også trener i Kråkerøy.
Savner hjemlandet, men så dukket det opp en uventet sjanse
Caroline legger ikke skjul på at hun av og til savner Brasil, familie og venner. Koronatiden har ikke gjort savnet noe mindre.
–Det er to år siden jeg var hjemme nå på grunn av koronaen. Planen er egentlig å komme hjem ihvertfall en gang i året. Jeg skal etter planen reise en tur hjem til jul, men vi henger fortsatt med i cupen og blir det cupfinale i Spektrum ryker den hjemreisen også, forklarer Caroline.
-Ah, så cupfinalen kan ødelegge drømmen om å se familie og venner igjen. Hva gjør du om dere leder semifinalen med et mål et sekund før slutt, og så får motstanderen straffe?
-Hahahaha, du tror kanskje jeg ikke forsøker å redde skuddet i håp om å komme meg hjem til jul? Neida, en cupfinale betyr mye, og selvfølgelig redder jeg den straffa, gliser Caroline, og jeg tror henne.
Men for noen få uker siden fikk Caroline en overraskende telefon, som gjør at hun omsider får anledning til å se familien på brasiliansk jord. Og det var ikke det eneste positive som kom ut av den telefonsamtalen. 12-13 år etter at hun sist ble tatt ut på den brasilianske a-landslaget er tiden moden for et comeback. Hun skal representere landet sitt i det Sør- og Sentralamerikanske mesterskapet, i Paraguay, og der befinner hun seg etter all sannsynlighet akkurat når når du leser dette. På vei til Paraguay blir det tid til en kort stopp i Sao Paulo, og da blir det anledning til å treffe familien noen få dager.
-Det er spennende og veldig moro å bli tatt ut på landslaget igjen etter så mange år. Det betyr at jeg har gjort mye riktig, og det er fint å se at de følger med på det jeg gjør her oppe i Norge. Det er en viktig turnering, og mye som står på spill. De tre beste lagene kvalifiserer seg til VM, og det ville vært stort å få spille i et VM med det brasilianske flagget på brystet.
-Hvem blir hovedutfordrer i kampen om en VM-plass?
-Argentina helt klart. De har Maradona og Messi, vi har Pele, Neymar og Ronaldo. Det har alltid vært en en kamp og et fiendeskap mellom oss. Vi har et bedre lag enn dem, men håndball er håndball, og kampene skal spilles først. Men vi vil til VM, og vi skal til VM, slår Caroline energisk og optimistisk fast.
-Om dere kommer til VM kan det hende du møter Norge og spillere du har møtt her hjemme. Hvordan vil det være?
-Det vil være helt enormt. Selv om jeg stort sett alltid er en smilende og glad person, så er jeg emosjonell , og det vil helt sikkert renne en tåre fra øyekroken når den brasilianske nasjonalsangen spilles før akkurat den kampen. Men jeg har faktisk spilt mot Norge en gang før, kan Caroline overraskende fortelle.
-Jeg spilte mot Norge for mange år siden med juniorlandslaget, og vi vant kampen. Jeg er ubeseiret mot Norge, og det er det ikke mange landslagsspillere i håndball som kan skryte av, ler Caroline triumferende.
-Nei, det har du helt rett i, det er det ikke mange som kan. Husker du igjen noen av de norske spillerne du spilte mot den gangen?
-Bare en en. Kristine Breistøl. Jeg hadde alltid vært den lengste håndballspilleren på alle lag jeg hadde spilt på og imot. Men det var frem til jeg møtte Kristine. Derfor husker jeg henne så godt fra den kampen, og det at vi vant da selvfølgelig, avslutter den blide brasilianske målvakten.
La oss håpe at Caroline igjen får muligheten til å spille mot Norge, for Brasil, på den største scenen av de alle, VM-scenen. Vi håper kanskje ikke hun skal forbli ubeseiret mot laget vårt, men Caroline er en spiller vi ønsker alt godt. Hun er i ferd med å sette store spor etter seg i norsk håndball, og for undertegnede vil hun alltid fremstå som en av de blideste, koseligste og mest reflekterte håndballspillerne jeg noen gang har snakket med, og jeg vil alltid kunne tenke tilbake på den trillende og enormt smittende latteren hennes.
JEG ER… serien i samarbeid meg:
