Jakub Petrzela: – Sandefjord kan bli like gode som for 20 år siden!

Jakub Petrzela (22) har skrevet under for tre nye sesonger i Sandefjord Håndball, fram til 2029. Da har han i så fall vært i klubben i 9 år. I dette intervjuet forteller han om bakgrunnen sin, om mørketid, egen karriere, klubben i sitt hjerte og framtida. – Jeg tror lojalitet er mer verdt i Sandefjord enn i mange andre klubber, sier han.

Sandefjord er i gang med å bygge laget for de kommende årene. Bare et fåtall spillere har kontrakt som strekker seg ut over inneværende sesong. Og jo bedre de gjør det i REMA1000-ligaen, jo større rift blir det om kontraktløse SH-spillere. Derfor var det mange glade fjes å se i Jotunhallen da det sist uke ble kjent at Jakub Petrzela hadde signert for klubben for tre nye år.

Jakub, som kom hit sommeren 2020 fra Larvik Turn, har utviklet seg til å bli en av klubbens beste og viktigste spillere. Han er blant de som skårer flest mål i REMA1000-ligaen, og han er allerede en fryktet forsvarskjempe. Å få Jakub med videre må sees som en signalsignering; et tegn på at klubben har ambisjoner og er villig til å strekke seg langt for å nå dem.

– Jeg hadde lyst til å bli med videre, men kjente også på følelsen av at jeg fortjente noe mer; en premie, liksom. Jeg er glad for at klubben var enig med meg. Jeg føler at jeg hører hjemme i SH, og jeg tror på ambisjonene: At vi skal bli i REMA1000-ligaen. I fjor satte vi som mål å rykke rett opp fra 1. divisjon. Det lyktes vi med. I år er målet å etablere oss i REMA1000-ligaen. Jeg tror vi lykkes med det også. Vi må bare fortsette med det samme som vi har gjort hele denne høsten og ikke bli stressa selv om det går litt imot oss av og til, sier Jakub.

Prøveprosjekt

Han kom fra Slovakia til Norge med familien sin i 2012, 9 år gammel. Faren var anleggsbas og hadde fått jobb i Jernbaneverket i forbindelse med utbyggingen av strekningen Larvik – Porsgrunn. Han tok med seg kone og to barn på et prøveprosjekt: Hvordan ville det være å bo og leve sammen i et annet land enn Slovakia?

– Meningen var at vi skulle bli her to-tre år, og så flytte tilbake. Men vi har blitt her. Etter tida i Jernbaneverket fikk pappa jobb på E18-rundtkjøringen ved Foksrød. Jeg fikk to yngre søsken, og vi merket allerede tidlig at livet var mye bedre å leve her enn i Slovakia. Der jobbet pappa på anlegg. Fire uker på jobb, halvannen uke hjemme. Vi bodde i en liten landsby, og det tok en drøy halvtime å kjøre til og fra skolen i en by i nærheten. Det var tidlig opp og seint hjem. Familien ble mye sterkere etter at vi kom hit, sier Jakub.

Høyt nivå

16 år gammel valgte han å forlate Farrishallen og Larvik Turn til fordel for Sandefjord. Sesongen 2019-20 knuste de all motstand i Bring-serien og var på vei mot sluttspill da corona-epidemien satte en effektiv stopper for all fysisk aktivitet. Jakub og en god del av lagkameratene dro videre til Sandefjord for å prøve lykken på et høyere nivå. I Lerøyserien 2021/22 nådde de kvartfinalen, men tapte 19-24 for tapende finalist Charlottenlund. De viste hele håndball-Norge at de var på nivå med de beste.

Alt dette tilhører historien nå. Men for Jakub er det en viktig del av hvem han er. Og mye av det han gjør og sier viser hva «familien» betyr for ham. Om det er den hjemme i Larvik, hvor han bor på en liten hybel i huset til mamma og pappa, eller om det er Sandefjord Håndball.

Jakub Petrzela – forleden bestemte han seg for å bli i Sandefjord i hvert fall til 2029!

Lillebror

– Som et hjem, svarer han på spørsmål om hva SH betyr for ham. – Trenerne, styret, oppmennene, lagkameratene; alle bryr seg. Og hvis du selv vil, kan du utvikle deg her så mye som helst. Selv en veteran som Espen (Røhmer, red anm) har forandret seg; som menneske, som leder, som pappa. Sander (Linderud) har vokst til å bli en mann. Alle har muligheten til bli bedre. Det sitter i veggene. Vi er en gammel storhet på vei tilbake. Det er en godt drevet klubb. Vi skal bli et større navn enn lillebror på Haukerød – en dag!

Jakubs gjennombrudd på A-laget kom i 2023/24-sesongen. Tarik Repesa skadet seg og spilte ikke mot Nøtterøy rett før. Jakub måtte steppe inn og opp. Fra bare å ha spilt forsvar, så godt som, var det full fart i begge ender av banen. Han endte som vår tredje beste målskårer med 74 mål, bare slått av Sander Wennberg Linderud (152) og Johannes Gurrich (126).

– Jeg snakket mye med Tarik. Om hvordan han så på meg, vurderte meg. Han sa han var trygg på at jeg kunne ta plassen hans, og da måtte jeg bare gire opp, sier Jakub, som har gode minner fra oppkjøringen forrige sommer.

– Det ble noen ekstra kilo, og det ble mye film – jeg så alle kampene våre om igjen. Og så fikk jeg et brev fra Geir Oustorp, som ga seg som trener den våren. Det gjorde meg rørt. Det henger i glass og ramme hjemme på hybelen!

Fra tungt til godt

Jakub har vokst de siste par årene. Fysisk, det har vi allerede nevnt, men også mentalt. I høstmørket i fjor var det tungt og dystert for han også. Uten å gå i detaljer forteller han om hvordan han ble tappet for følelser, han følte ikke verken på godt eller vondt. Hvordan livet flatet ut, på en måte han aldri hadde kjent før. Han fikk kyssesyken også. Men det gikk heldigvis over etter noen måneder. Og han merker sjøl at han har forandret seg.

– Jeg kan glede meg over den minste ting: Se på sola stå opp eller gå ned. Et isbad om vinteren. Å snakke med fremmede, spørre hvordan de har det. Jeg tenker at jeg er bare ett av ca åtte milliarder mennesker på jorda. At jeg ikke trenger å bry meg om hva alle andre synes om meg. Og så føler jeg at Jakub anno 2025 blir forstått bedre, tatt litt mer på alvor, enn Jakub anno 2023. Jeg trur jeg sier det samme nå som da, men jeg har et annet grunnlag for å si det. Jeg blir tatt mer på alvor, liksom.

Skiftet beite

I fjor høst tok han fagbrev som snekker, men hammeren ble raskt lagt på hylla. Firmaet han hadde vært lærling for, var på nedadgående. Jakub skjønte at det bare var snakk om tid. Han hoppet av snekker-toget. I høst mønstret han i stedet på som lærer-student på Bakkenteigen.

– Jeg har lyst til å bli lærer på ungdomsskolen. Jeg vet jeg er litt svak rent akademisk, men jeg gjør mitt beste og håper det er godt nok. I praksis på Vesterøya skole har jeg i hvert fall følt at kombinasjonen kombinasjonen håndballspiller/lærer funker ganske bra.

Mot de beste

Vi må tilbake til håndballen. Først en tur til Slovakia igjen, for Jakub er tilbake i gamlelandet med jevne mellomrom. Etter at han ble innkalt første gang i fjor høst har han vært med på flere samlinger med det slovakiske herrelandslaget. Det gjør selvsagt at han ikke kan spille for et norsk landslag, i så fall må han først sone en karantene på tre år. Han har ennå ikke helt bestemt seg for hva det blir til:

– Jeg vet ikke helt. Jeg kunne kanskje fått en mulighet på det norske rekruttlandslaget nå… Men jeg vil ikke si at jeg angrer. Jeg kan fortsette, eller jeg kan stoppe. På den siste samlingen fikk jeg ikke spille så mye som jeg hadde håpet. det var en liten nedtur. Men samtidig var det litt gøy også. Jeg trengte ikke å ta alt så seriøst siden jeg spilte en mindre sentral rolle.

Og det er ikke så veldig stor forskjell. Det er ikke noe kvantesprang. Vi har spilt mot Spania, Ungarn og Egypt. På TV ser Banhidi og kompani overmenneskelige ut. På banen er de ikke det, sier han.

Viking TIF x 26

– Det er kanskje større forskjell mellom 1. divisjon og REMA1000-ligaen?

– Å spille kamper i REMA1000-ligaen er som å møte Viking TIF i hver eneste runde. Vi må prestere max hver gang for å ha en sjanse til poeng. Hvis du har en dårlig dag må du stole på at lagkemaretene dine rydder opp for deg. Jeg gjør det, stole fullt og helt på Ørjan og Hermann. Har jeg en veldig god dag kan jeg spille 2×30 minutter. Hvis ikke, må de andre inn og hjelpe. Derfor må vi stresse at alle er klare til enhver tid, de på benken også. Fra start. Vi kan ikke være feige og redde for å feile. Men hvis vi feiler så må noen andre kunne ta over!

«I håndflata er det 1700 reseptorer…» Jakub forteller om alle mulighetene han har for å sende ballen i mål.

Lærer av å feile

– Du feila litt sjøl i sesongoppkjøringen…?

– Ja. Det hjelper ikke å putte ballen i mål når du står med foten på seksmeterstreken. Det nytter ikke å agere et sekund for seint i forsvar heller. Jeg trente masse på mottak, se hvor streken er og så skyte. Og så trente jeg på å være i forkant i forsvarsarbeidet. Jeg ser mye video av Vetle Eck Aga i Kolstad. Han er veldig bevegelig. I angrep prøver jeg å lære av Thomas Solstad, tidligere Elverum. Du må jo trene på det du ikke er god på. Og så prøver jeg noen nye ting, være litt mer leken, ikke tenke så mye konsekvens. Bare i håndflata er det ca 1700 reseptorer som påvirker hvordan jeg skyter…

(Oops, her må vi inn med en liten forklaring: Sanseceller i kroppen, som de i huden som registrerer trykk, eller lyssensorer i øynene, fungerer som reseptorer. De omdanner ytre stimuli til nerveimpulser som sendes til hjernen for tolkning.)

Det er så mange detaljer som kan avgjøre hvor og hvordan den ballen går mot mål. Jeg diskuterer mye med målvaktene.

Lojalitet

– Utgangspunktet for samtalen vår er din nye treårskontrakt med Sandefjord. Det er lenge?

– Kobe Bryant (amerikansk basketballspiller, ren anm) var ett av mine forbilder. Han spilte 20 år for Los Angeles Lakers… Jeg husker det var en slags reunion for gamle SH-spillere i fjor, i forbindelse med en kamp i Jotunhallen. Da snakket Gunnar Pettersen om at det ikke var så vanlig lenger å bli i en klubb i lang tid, de fleste dro videre etter to-tre år. Jeg trur på lojalitet, og jeg trur det er verdt mer her i Sandefjord. Om tre år, det kan jo hende jeg sier ja til enda mer?!

– Du sier du har trua på at klubben kan komme tilbake til gammel storhet. Trur du tre år er nok?

– Det er ikke sikkert, nei. Men jeg trur vi kan komme lengre på veien dit i løpet av de årene. Det må i hvert fall være målet. Jeg kjenner at vi har den gutsen som skal til. Den som Simen (Holand Pettersen. red anm) viste da vi slo Runar i Runarhallen i 2018!

–